Brødremenigheten

I 1722 kom de som landflyktige böhmiske protestanter fra det som i dag er Tsjekkia. I Sachsen i Tyskland ga grev Ludwig Zinzendorf dem lov til å bosette seg på hans gods Berthelsdorf. Her bygde de kolonien Herrnhut («Herrens beskyttelse»). Etter hvert sluttet mange lutherske og reformerte seg til menigheten, og det oppstod uenigheter om læren, og dette utviklet seg til anarki i menigheten. Zinzendorf grep inn og organiserte menigheten som et eget samfunn, som skulle være hevet over stridigheter om den rette lære, men samtidig være en menighet i den sachsiske lutherske landskirke. Den fikk en særlig forfatning med et menighetsråd og 12 eldste. 13. august 1727 feiret samfunnet sin første nattverd, og denne dag er Brødremenighetens fødselsdag.

Spenningen mellom menigheten og den sachsiske folkekirke vokste, og i 1736 ble Zinzendorf forvist fra Sachsen. Omtrent samtidig fikk menigheten sin egen biskop og utviklet seg mer og mer som et eget kirkesamfunn med egne organisasjonsformer. Menigheten ble inndelt i «kor» eller grupper etter kjønn, gift eller ugift stand og alderstrinn. For hver gruppe var det en leder som overvåkte kirketukten.

Omfanget av Brødremenighetens misjon er svært omfattende. De opprettet misjon i Vestindia (1732), på Grønland (1733), i Ostindia (1735), i Sør-Afrika (1736–43, nytt forsøk 1792), i Labrador (1771) og i Australia (1859).

De dannet også såkalte sosieteter av tilhengere innenfor de lutherske kirkene, som i Christiania 1737, Bergen 1740 og Bragernes (Drammen) i 1746. Menigheten i Christiansfeld i Slesvig (i dag Sønderjylland) ble også viktig for nordmenns kjennskap til retningen.

Brødremenigheten fikk innpass i Norge omkring 1730 og kom da til å stå særlig sterkt omkring Oslofjorden. Mange av lekfolkene ble med i deres fellesskap. Omreisende emissærer fra Christianfeldt var med på å skape et sterkere fellesskap mellom de ulike små gruppene av vakte herrnhutere eller brødrevenner, og her fikk også mange av de pietistiske lekfolkene som fantes en plass. Den pietistiske åndsimpulsen skal derfor ha blitt tatt bedre vare på i disse kretsene enn i den offisielle kirken. Typisk nok fant Hans Nielsen Hauge på tampen av 1700-tallet slike små grupper, og ofte ble de inspirert til å bli med videre som en del av hans egen bevegelse.

I Christianssands stift (bispedømme) kom presten Søren Bugge til å bli en ledende person i det herrnhutiske miljøet. Han kom som sogneprest til Vanse i 1767, og i de 24 åra han arbeidde der bygde han et sterkt vennelag av tilhengere som holdt seg oppe i flere generasjoner.

Stavanger-presten Gabriel Kielland (1796—1854) var blant dem som gikk inn i Brødremenigheten. Han ble prest i Finnøy i 1824 og i Lyngdal i 1837. Hans kone Gustava Kielland (1800—1889) sto sentralt i opprettelsen av misjonsforeninger og dannet i 1844 den aller første kvinneforeningen.

Den siste forstander for Brødremenigheten i Norge forlot landet i 1928, og arbeidet gikk opp i andre religiøse bevegelser.

• böhmiske brødre
• kristen misjonsvirksomhet

• Offisielle internasjonale nettsider for The Moravian Church

• Den radikale pietismen, Norgeshistorie.no

• Molland, Einar: Kristenhetens kirker og trossamfunn, 1976 (kap. 7), isbn 82-05-08747-4