Clemens von Metternich

Metternich var sendemann i Dresden i 1801–1803, i Berlin i 1803–1805 og i Paris i 1806–1809. Han ble utenriksminister etter Østerrikes nederlag i napoleonskrigene i 1809. Hans mål var å fjerne Russland fra Frankrike og selv komme på god fot med Napoleon. Han arbeidet ivrig for Napoleons ekteskap med keiser Frans 1s datter, Marie Louise. Etter Napoleons nederlag ønsket Metternich å opprettholde Frankrike som motvekt mot Russland og Preussen. På kongressen i Wien skaffet han Østerrike en sterk posisjon gjennom sitt forhandlingstalent.

Etter fredsslutningen ville han stabilisere forholdene i Europa etter napoleonskrigene ved å motsette seg alle territoriale endringer og å slå ned all revolusjonær virksomhet. Han voktet særlig nøye de nasjonale og revolusjonære bevegelsene i Tyskland og Italia, og fikk satt igjennom Karlsbad-beslutningene i 1819 som strammet til politistyret i de tyske statene. Etter oppstander i Italia i 1820 fikk Østerrike i oppdrag av de andre stormakter å gjenopprette ro og orden. Samholdet innen alliansen ble svekket da Storbritannia forlot den i 1822.

Metternichs system fikk sitt dødsstøt i 1848, da februarrevolusjonen brøt ut flere steder i Europa. Da urolighetene også nådde Wien, måtte han trekke seg tilbake og flyktet til Storbritannia. Hans fall ble hilst med jubel av Europas folk fordi han var blitt et symbol på fyrstenes underkuelsespolitikk. Sine siste år tilbrakte han igjen i Wien. Metternichs innstilling var ikke preget av den romantiske konservatisme som kom til uttrykk i betegnelsen «den hellige allianse», men av hans rasjonalisme og kynisme i realpolitikken.

Metternich var av fyrsteslekt; han var greve av Metternich-Winneburg og greve av Königswärt, og ble i 1818 hertug av Portella.

Aus Metternichs nachgelassenen Papieren ble utgitt av sønnen Richard Metternich i 1880–1884.

• napoleonskrigene
• Wienkongressen
• Karlsbad-beslutningene
• februarrevolusjonen
• Østerrikes historie