Cubas befolkning

Cuba har lenge hatt en rekke demografiske særtrekk i en latinamerikansk og karibisk sammenheng.

Som følge av familieplanlegging, velferd og helsekampanjer, har fødselsratene og dødsratene sunket kraftig siden revolusjonen i 1959. Disse tallene er blant de laveste i Latin-Amerika. I 2021 var de henholdsvis 10,3 og 9,2 promille.

Spedbarnsdødeligheten viste lenge svært lave verdier (4,2 per 1000 i 2021) og forventet levealder ble mellom 2018 og 2020 målt til 80,15 år for kvinner og 75,3 år for menn.

Koronapandemien førte internt til en stor økning i dødeligheten, men også etter denne ser en kraftig forverrede indikatorer. Spedbarnsdødeligheten lå i 2023 på 7,9 per 1000.

Historisk har den cubanske befolkningen en blandet etnisk og kulturell bakgrunn der spansk og afrikansk dominerer, men der det også finnes kinesiske, haitianske, franske/fransk-haitianske og nordamerikanske innslag.

De første innbyggerne var amerikanske urfolk. Ved begynnelsen av den spanske koloniseringen i 1510, bodde det bortimot 500 000 urfolk på Cuba. Etter 50 år var urfolkene nesten utryddet, enten drept av spanierne eller døde av europeiske sykdommer eller gjennom kollektive selvmord. Det finnes likevel små urfolkssamfunn i Øst-Cuba, og nyere studier viser at en stor del av cubanerne har arvestoff fra urfolkene.

De fleste svarte er etterkommere av slaver som i kolonitiden ble hentet fra land som Nigeria, Senegal og Gambia for å arbeide på sukkerplantasjene. Cuba hadde en svært høy andel slaver, og var det siste stedet i Karibia der slaveriet ble avskaffet – dette skjedde i 1886.

Ifølge den siste offisielle folketellingen (2012) anser 64,1 prosent av cubanerne seg som hvite, 9,3 prosent som svarte og 26,6 prosent som «mulatos». Det finnes imidlertid rester av en arv fra kolonitiden som dyrker «hvithet» eller som gjør det fordelaktig å fremstå som mest mulig «europeisk», og dette kan ha påvirket svarene. Det er en større andel hvite i de vestlige delene av landet, og en større andel svarte i de sørøstligste provinsene.

Hundretusener av cubanere migrerte eller flyktet til USA etter Fidel Castros maktovertakelse, særlig til Miami-området i Florida. I dag bor minst tre millioner cubanere utenfor Cuba.

Folketettheten er 94 innbyggere per kvadratkilometer (2013).

Alt på 1930-tallet bodde de fleste cubanere i urbane strøk, ved folketellingen i 2012 var andelen som bodde i slike områder 76,8 prosent.

Tettest befolket er den vestlige delen, hvor Havanna har nesten 1/5 av landets befolkning. Havanna har likevel ikke fått oppvekst av rene slumbyer etter mønster fra resten av Latin-Amerika.

De største byene er Havanna, Santiago de Cuba og Camagüey.

Den cubanske staten var frem til 1992 ateistisk, og religiøse ble utsatt for statlig diskriminering.

De fleste cubanere oppgir at de tror på «noe», og det er i dag et stort og synlig religiøst mangfold. Ifølge den katolske kirken er cirka 60 prosent døpt, men afrocubansk religion står også svært sterkt i Cuba. Siden synkretisme er utbredt, er det ikke uvanlig å være døpt (eller å gå i kirken) og samtidig praktisere eksempelvis santería.

Et mindretall tilhører ulike protestantiske kirkesamfunn, inkludert mer evangeliske menigheter som har vokst i omfang og synlighet i senere år. De fleste religiøse retninger og trossamfunn er representert, samtidig som et betydelig mindretall er ikke-religiøse eller ateister.

Offisielt språk er spansk.

• Cuba
• Cubas historie