Einar Tambarskjelve

Einar var sønn av Eindride Styrkårsson fra Gimsan i Gauldalen. Han var gift med Håkon jarls datter Bergljot, et ekteskap som nevnes av Snorre allerede i Olav Tryggvasons saga.

Enda så betydningsfull Einar var, vet vi ikke mye om hans liv og virke. Det finnes (med ett unntak, et vers av Harald Hardråde), ingen samtidige kilder som beretter om ham. Det betyr at alle opplysninger stammer fra kongesagaene på 1100- og 1200-tallet. Også våre slutninger om Einars politiske betydning er utledet av dette materialet.

Einar er i overleveringen særlig kjent som en fremragende bueskytter, og tilnavnet hans – «Tambarskjelve» – blir allerede i en islandsk kilde fra ca. 1400 forklart av det angivelige navnet på buen hans, Þǫmb (’den utspilte’). Dette var også P. A. Munchs oppfatning. På 1900-tallet har en avvikende forklaring vært inne i diskusjonen, først fremsatt av Finnur Jónsson, som med utgangspunkt i vanlig islandsk språkbruk mente at þǫmb siktet til Einars utspilte mage, og til det at han i sine senere år var blitt nokså fyldig. Alt tyder likevel på at tilnavnet hos sagaforfatterne er å oppfatte som en hedersbetegnelse i forbindelse med Einars ry som bueskytter. Vi har heller ikke noen opplysninger om at Einar ble særlig tung i kroppen. Men både Halvdan Koht og Bjarne Fidjestøl har ment at den rette formen på tilnavnet må være þambaskelfir (uten r), med þomb, ’buestreng’, i genitiv flertall (þamba-) som første ledd; navnet betyr følgelig «buestrengskjelveren».

Som trøndersk stormann var Einar nært knyttet til ladejarlene. Det er derfor underlig at Snorre (i likhet med Odd munk Snorresson) regner Einar som en av de fremste deltakerne på Olav Tryggvasons side i slaget ved Svolder rundt år 1000, mot Eirik jarl (som altså var Einars svoger). Her forteller Snorre ellers den kjente anekdoten om Einars bue som brister, og svaret han gir på kongens spørsmål om hva som brast: «Norge av din hånd ...». Einars deltakelse i slaget passer heller ikke med at Hallfred Vandrædaskald i sin Erfidrápa nevner at Olav ikke fikk hærfølge fra Trøndelag. Derfor var Einar sannsynligvis ikke med ved Svolder.

Derimot deltok han etter alt å dømme på Svein jarls side, mot Olav Haraldsson, i et annet kjent slag, nemlig slaget ved Nesjar palmesøndag 1016. Ifølge Legendariske saga om Olav den hellige, som er fra slutten av 1100-tallet, skal episoden med buen ha funnet sted i dette slaget, og da med Svein jarl som den tapende fyrsten. Her har episoden med buen – som i ethvert tilfelle er rent anekdotisk og har historisk usannsynlige trekk – i det minste en utforming som passer godt til helheten i beretningen. Det er derfor god grunn til å mene at den opprinnelige forfatteren av Olav Tryggvasons saga her, i likhet med andre steder, har «lånt» stoff fra den rikere tradisjonen om Olav den hellige.

Sagaforfatterne hadde ingen mening om hva Einar gjorde under resten av Olav Haraldssons regjeringstid. Bare Snorre forteller at han i 1022 kom tilbake og forlikte seg med kong Olav, samtidig som han siden i 1020-årene skal ha sluttet seg til Olavs motstandere. Men Einar er ikke nevnt blant deltakerne i slaget på Stiklestad, angivelig fordi han da oppholdt seg utenlands.

I 1023 dro Einar på pilegrimsferd til Roma og besøkte underveis Knut den mektige i England.

Under reaksjonen mot Svein Alfivason og Alfivas danske kongedømme i årene som fulgte etter Olav den helliges død, skal Einar sammen med Kalv Arnesson ha innledet et samarbeid med tidligere motstandere, særlig biskop Grimkjell, for å etablere et alternativt styre. Einar og Kalv dro sammen til Gardarike i 1034 og hentet hjem den unge Magnus Olavsson, Olav den helliges sønn, som ble konge året etter. Einar beholdt en nøkkelposisjon som kong Magnus’ fremste rådgiver gjennom hele hans regjering, frem til 1047. Det kan virke som om Einar nå, etter at ladejarlsætten var utdødd i mannslinjen, overtok noe av den rollen jarlene hadde spilt tidligere.

Like samstemte som sagaene er i å beskrive forholdet mellom Einar og Magnus som godt, er de i å fremheve det dårlige forholdet mellom Einar og Harald Hardråde, som ble konge sammen med Magnus i 1046 og enekonge ved Magnus’ død året etter. Einar skal fra første stund ha motarbeidet Haralds interesser, og også rådet Magnus fra å dele kongedømmet med farbroren. Det kom til et endelig oppgjør mellom Einar og Harald ca. 1050. Et vers Harald Hardråde selv laget, viser ellers at kongen særlig reagerte på den store skaren væpnede menn Einar omgav seg med.

Einar og sønnen Eindride ble hugd ned og drept av kong Haralds menn under et forhandlingsmøte – karakteristisk for den hensynsløsheten og hardheten som kjennetegnet Harald. Drapet ser ellers ikke ut til å ha fremkalt noen spesiell reaksjon, antakelig var kongen for mektig til det.

Einar og sønnen ble ifølge sagatradisjonen begravet i Olavskirken ved siden av Magnus den gode.

• norsk historie 800–1130
• vikingtiden

• Fidjestøl, Bjarne: «Tre norrøne tilnamn», i Nordica Bergensia 14, 1997, s. 6–14
• Koht, Halvdan: biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 3, 1926
• Krag, Claus: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2), bind 2, 2000
• Lönnroth, L.: «Studier i Olaf Trygggvason saga», i Samlaren 84, 1963, s. 54–94
• Odd munk Snorresson: Soga om Olav Tryggvason, oversatt av M. Rindal, Norrøne bokverk 46, 1977
• Óláfs saga hins helga. Die «Legendarische Saga» über Olaf den Heiligen, utgitt av A. Heinrichs med flere, Heidelberg 1982
• Saltnessand, E.: «Hva betyr tilnavnet Tambarskjelve?», i Historisk tidsskrift 47, 1968, s. 132–148
• Snorre Sturlason: Heimskringla