Frederik Prytz

Grunnleggende for Prytz’ tidlige utvikling var skolegangen i Skottland i årene 1887–1893, mens faren var sjømannsprest i Leith. Her vant han kamerater og ferdigheter som gav ham en sikker form og en elskverdig «britisk» fremferd. Familien flyttet tilbake til Norge i 1893, og Frederik Prytz tok examen artium i Bergen i 1897 og deretter Krigsskolen. Etter et år i Paris fra 1902 til 1903 gjennomgikk han Den militære Høiskole fra 1903 til 1905, før han vinteren 1905–1906 tjenestegjorde ved et garderegiment i Potsdam.

I 1908 reiste Prytz til Russland; planen var å kvalifisere seg ytterligere for avansement i armeen gjennom russlandskunnskap. Året etter traff han i St. Petersburg trelastmannen Johan Wulfsberg, som skaffet ham ansettelse hos en skipsmegler i Arkhangelsk. Herfra trådte Prytz inn i forretningslivet, først som tømmermåler for britiske oppkjøpere ved Kvitsjøen, senere som selvstendig trelastagent og til sist som stor sagbruks- og skogeier med stadig ekspansjon inn i den lovende russiske skogindustrien, der flere nordmenn søkte lykken i disse årene.

I 1913 stiftet han firmaet Prytz & Co., med kapital fra den norske forretningsmannen Rønaasen i London. Selskapet oppnådde fordelaktig samarbeid med det norske konsortiet Union & Co. og fikk også den innflytelsesrike Elias Kiær som innskyter. Sammen med Chr. Vig fra Union stod Prytz også bak selskapet Onega Wood. I 1917 ble hans to foretak fusjonert inn i et nytt selskap, Russian Forest Industry, med Union og Kiær som hovedeiere og Prytz som administrerende direktør. Hans plan om å fusjonere Russian Forest med det store norske treforedlingsfirmaet Dubrowska ved Neva, som Norges ledende skogeierfamilier hadde grunnlagt i 1914, måtte imidlertid oppgis på grunn av oktoberrevolusjonen høsten 1917. Dubrowska ble nasjonalisert av bolsjevikregimet ved årsskiftet 1917/1918, og i 1920 kom turen til Russian Forests anlegg. Over natten tapte Prytz det meste av sin formue.

I de kommende års kamp for å redde i alle fall noen av de betydelige norske aktiva i Russland, spilte Prytz en hovedrolle. Han fikk etablert et interessekontor som blant annet betalte hans engasjement som handelsråd ved den norske legasjon i Petrograd i 1918, og deretter et norsk-russisk handelskammer og en erstatningskommisjon. Senere arbeidet han for Utenriksdepartementet med ordningen av både de norske og de britiske fordringer på Russland, og i den anledning deltok han ved flere internasjonale konferanser, blant annet i Genova-Rapallo og Haag i 1922.

Helt siden 1918 hadde Prytz ivret for at sovjetrusserne skulle gjøre opp fordringene ved å opprette konsesjoner. Da de omsider gikk med på dette som del av NEP-programmet, sluttet han på vegne av britiske og norske fordringshavere flere avtaler med regjeringen i Moskva, deriblant om etablering av The Russo-Norwegian Onega Wood Co. (1923), med 50:50 vestlig og russisk-statlig eierskap. Konsesjonen omfattet skogområder på størrelse med Be-Ne-Lux-landene, i tillegg til sagbruk og foredlingsanlegg, og omsatte både i Russland og for eksport.

Prytz’ forretningsidé var dels taktisk, at det gjaldt å slå til mens tyske investorer var ute av bildet etter tapet i første verdenskrig i 1918. Strategisk holdt han kombinasjonen russiske råvarer/vestlig teknologi som en vinner i internasjonal trelast og treforedling. Under det hele lå imidlertid en større visjon om Russland som nordmenns naturlige ekspansjonsområde. Prytz anså utvandringen til Amerika som en ulykke og ville snu emigrantstrømmen mot Russland, i en gjentakelse av nordboernes opprinnelige kolonisasjon i tidlig middelalder. Teorier om «den nordiske rase» spilte også inn. I denne sammenheng var bolsjevikrevolusjonen å anse for en episode hvis internasjonale følger måtte og kunne bekjempes.

Ideer i denne siste retning utviklet Prytz videre under lange samtaler med en kollega ved Petrogradlegasjonen i 1918, militærattacheen Vidkun Quisling. Samtalene la grunnlag for et varig vennskap mellom de to. Prytz ansatte i 1926 Quisling som sin kontaktmann med myndighetene i Moskva. Oppdraget varte inntil russerne forlot NEP-programmet og sa opp konsesjonen i 1928. Onega Wood ble avviklet under påskudd om ulovlige transaksjoner fra Prytz’ side – bakvaskelser som har hatt et langt liv i norsk Quisling-litteratur, men som har vist seg grunnløse.

Fra årsskiftet 1929/1930, da de begge var tilbake i Oslo, introduserte Prytz Quisling for innflytelsesrike kretser av offiserer og forretningsmenn med tanke på å realisere det de to hadde snakket om i Petrograd: dannelsen av en samlende, nasjonal bevegelse på rasemessig grunn til erstatning for partistyre og stortingspolitikk i Norge. Organisasjonen ble under Prytz’ ledelse stiftet i 1931 som Nordisk Folkereisning i Norge. I 1933 tok den navnet Nasjonal Samling og introduserte seg under enorm medieoppmerksomhet som et fascistisk preget parti før høstens stortingsvalg. Prytz var den ledende kraft i partiets finanskomité og gjorde sitt til at en rekke gode navn sluttet seg til NS det første året, både som bidragsytere og medlemmer.

Med forretningene gikk det ikke like godt. Direktørlønnen i Onega på 70 000 kr var opphørt med konsesjonen. Prytz satte sin bonus i Kosmos-aksjer, men de gav mindre utbytte enn ventet. Sammen med britiske forretningsvenner arbeidet han for å utvikle et patent på frinav for biler, ved siden av å investere i et betongselskap i London. Med tanke på en varig stilling forsøkte han å komme inn i ledelsen av det svenske Tändsticksbolaget etter Ivar Kreugers død i 1932, og året etter søkte han generaldirektørstillingen i Borregaard; to av styrets fem medlemmer skal ha vært innstilt på å ansette ham.

Det ble i primærnæringene han til sist fant utveien. Etter forgjeves å ha lagt inn bud på Stein gård på Ringerike, fikk han sammen med en venn i 1933 tilslag på Storfosen gods i Trøndelag for 55 000 kr. Sammen med hustru og fem døtre arbeidet han i løpet av 1930-årene opp det falleferdige Storfosen til et mønsterbruk med 200 kyr og produksjon av frukt og grønnsaker.

Politikk ble det i denne perioden mindre av, men Prytz deltok ved tillitsmannsmøter i NS når han var i Oslo. Ved utbruddet av andre verdenskrig høsten 1939 søkte han kontakt med Quisling for et felles fredsfremstøt. At Quisling faktisk dro til Berlin og førte samtaler med Adolf Hitler, ante han ikke.

9. april 1940 ble Prytz helt uventet og mot sin vilje utnevnt til finansminister i vennens kuppregjering. Krigshandlingene gjorde det uråd å nå frem til Oslo. Først senere på sommeren ble han forsonet med Quisling og godtok hans handlemåte. Ved innsettelsen av den kommissariske regjering i september 1940 ble han utnevnt til fylkesmann i Sør-Trøndelag. Fra dette embetet tok han opp et langsiktig arbeid for – i tråd med NS’ program – å styrke fylkesmannsinstitusjonen. Til NS’ fylkesfører Henrik Rogstad holdt han en viss avstand. Da tyske soldater i 1941 skjendet synagogen i Trondheim, erklærte Prytz overfor domprost Arne Fjellbu at han var helt imot jødeforfølgelsene.

I januar 1942 fikk Prytz kallelse fra Quisling om å gå inn som finansminister i den «nasjonale regjering», som ble proklamert og godkjent av Hitler 1. februar. Nå fulgte tre år med et ytterst komplisert oppdrag. Det gjaldt å bremse det enorme tyske forbruk i Norge, som ble trukket direkte på Norges Bank og som innebar en farlig undergraving av norsk økonomi. På den annen side hadde Prytz ved sitt valg satset på nasjonalsosialismen og tysk seier, og han var derfor bundet til å opptre som tyskernes venn og forbundsfelle. Han stilte i uniform på tyske og norske NS-stevner, hilste «Heil og Sæl» og formulerte de nødvendige floskler om Hitler og den germanske seier, og han måtte endog svelge bevegelsens antisemittiske tirader. Innad tilhørte Prytz den opposisjonen i Quislings regjering som gjentatte ganger, senest i september 1944, fremførte flengende kritikk av det tyske overherredømmet og innstendig anbefalte separatfred for Norge, om nødvendig med trussel om at NS-styret ville trekke seg om Hitler ikke gav etter.

I ledelsen av Finansdepartementet støttet Prytz seg særlig til NS-embetsmennene Per von Hirsch og Ivar Elstad, som dels samarbeidet med Reichskommissariat for å få til nødvendige moderniseringer, dels forsøkte å stå imot tyske krav. Prytz var forferdet over tyskernes rasepolitikk og tok bare ugjerne på seg forvaltningen av jødeboene. Men utad var han helt ut Quisling-lojal og betraktet stadig vennen som det mest intelligente og moralsk mest høytstående mennesket han kjente. Den politiske innflytelsen han måtte ha, skyldtes at han til det siste hadde Quislings fortrolighet – samt at tre av hans døtre i tur og orden giftet seg med høytstående tyske og norske partimenn, hvilket styrket den politiske fasaden, men skjerpet tragedien da farens valg viste seg fatalt for dem alle.

Frederik Prytz, som livet igjennom hadde svak helse, ble rammet av kreft og forlot regjeringen høsten 1944. I oktober fikk han besøk av Quisling, som svøpte storkorsbåndet av St. Olavs Orden om sin dødssyke venn. Prytz døde knappe tre måneder før krigen tok slutt, og hans forhold ble derfor aldri gjenstand for noe rettsoppgjør. Men Storfosen med utstyr og innbo ble tatt av staten.

• Omkring 9. april 1940. Tale ved Trøndelagsstevnet 16. nov. 1941, 1942

• Nasjonal Samling
• Norge under andre verdenskrig
• okkupasjonen
• samarbeid med den tyske okkupasjonsmakten i Norge

• Barth, B. Keyser: Norges militære embedsmenn 1929, 1930
• Böhn, Robert: Reichskommissariat Norwegen, München 2000
• Dahl, Hans Fredrik: Vidkun Quisling, bind 1–2, 1991–92
• Dahl, Hans Fredrik: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2), bind 7, 2003
• Fjellbu, Arne: Minder fra kamptiden, København 1945
• Grieg, Nordahl: Vidkun Quisling. En fører blir til, 1937
• Holtsmark, Sven G. (red.): Norge og Sovjetunionen 1917–55, 1995
• Huitfeldt, B.: Frederik Prytz. Notater om hans økonomi 1916–42, upublisert manuskript i privat eie
• Melsom, Odd: På nasjonal uriaspost, 1975
• Moe, Wladimir: Norske storgaarder, bind 2, 1920
• Prytz, C.: Opptegnelser 1955–56, manuskript i privat eie
• Sejersted, Francis: «Veien mot øst», i d.s. og S. Langholm (red.): Vandringer. Festskrift til Ingrid Semmingsen, 1980
• Sogner, Knut: Plankeadel. Kiær-Solberg-familien under den 2. industrielle revolusjon, 2001
• Vogt, Benjamin: biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 11, 1952
• Vogt, Benjamin: Mennesket Vidkun og forræderen Quisling, 1965