Hunsfos Fabrikker

Det var kjøpmann Gabriel Bloch Kirsebom i Kristiansand som tok initiativet til å få etablert industri ved Hunsfossen i elva Otra i Vennesla. I 1872 kjøpte han fallrettigheter og tomtearealer. Deretter startet prosessen med å organisere et selskap som kunne finansiere bygging og drift av et etter den tids målestokk stort industrianlegg. Kirsebom fikk kontakt med et kapitalsterkt investormiljø i hovedstaden Kristiania med industrigründeren og banksjefen i Christiania Creditkasse, Frits Heinrich Frølich, i spissen. Herrene innbød til aksjetegning i et foretak de kalte «Oterelvens Papirfabrik». Ambisjonen var at fabrikken skulle produsere tre-fire tonn kvalitetspapir daglig, basert på egenprodusert tremasse med en tilsats av forsterkende tekstilfiber. Produksjonen skulle i hovedsak eksporteres.

Det var en optimistisk stemning rundt treforedlingsindustrien i begynnelsen av 1870-årene, og aksjekapitalen på 120 000 spesidaler ble raskt fulltegnet. Aksjonærene valgte Frølich, grossererne Hieronimus Fredrik Løkke og Carl Andreas Hauge, kjøpmann Thomas Amlie og ingeniør Otto Munthe Claudius Tobiesen til styre. Anleggsarbeidene startet med initiativtakerens sønn, løytnant Harald Georg Kirsebom, som byggeleder. Det første bygningskomplekset besto av et tresliperi, hollenderi, papirmaskinsal og kontorbygning, samt gassverk, kjelehus og klutekokeri, alt utført i teglmur. I tillegg ble det reist klutelager og klutesorteringssal, samt bestyrerbolig, mesterboliger og kaserner for arbeiderfamiliene i tre. Smie, stall, låve, kappsaghus og kjemikalielager hørte også med til anlegget. Dessuten ble det sprengt ut en lang inntakskanal og det ble bygd to dammer. Fabrikken skulle drives av to turbiner.

Byggearbeidet tok tid, og det kostet penger. Aksjonærene begynte nok å ane at det bar galt av sted. En av dem hevdet at han var blitt forespeilt en avkastning på 50 til 70 prosent, og utfordret styreleder Frølich på en statusoppdatering. Våren 1876 opplyste styret at fabrikken hadde hatt en lovende start, og at det engelske markedet hadde begynt å vise interesse for papiret. Men det gikk ikke lenge før det også kom for en dag at byggeprosjektet hadde kostet nesten det dobbelte av aksjekapitalen, og i en situasjon der konjunkturene for treforedlingsindustrien viste det seg tungt å tegne mer aksjekapital og å rekruttere styremedlemmer i selskapet. I 1881 meldte gav selskapet oppbud og forsøkte å få solgt fabrikkanlegget til en pris som dekket gjeldsforpliktelsene. Mens panthaverne holdt tresliperiet gående ble det avviklet en serie tvangsauksjoner.

I 1886 overtok et nytt selskap med navnet Hunsfos Fabrikker konkursboet. Styret besto av generalkonsul Chr. Christophersen, som hadde sittet i den siste direksjonen for det tid- ligere driftselskapet, H. Ludwigsen og Th. Ellingsen. Alle var erfarne industrimenn fra Kristiania, og både direksjonen og hovedkontoret var i hovedstaden. Lars Bjønness ble ansatt som disponent, en stilling han kom til å ha i 33 år. Ingeniør Eric Asker ble teknisk leder. Det nye selskapet gikk i gang med modernisering og utvidelser av fabrikkanlegget. Det ble blant annet satset på egen produksjon av cellulose gjennom bygging av en sulfittcellulosefabrikk med årskapasitet på 900 tonn tørr cellulose. Forbedringer i tresliperiet økte kapasiteten til ca. 4200 tonn 50 % våtmasse. Sliperiet hadde sju slipesteiner i drift.

Papirfabrikken kom ikke i gang før høsten 1888, og tremasse og cellulose hadde inntil da blitt solgt. PM1 var blitt forbedret, men driften svarte fortsatt ikke til forventningene. Maskinen egnet seg ikke til trykkpapir, men bare for produksjon av tapet, emballasjepapir og tykkere kvaliteter. Bedriften søkte råd hos en av de ledende papirmaskinprodusentene, H. Füllner i Tyskland. Resultatet ble at H. Füllner bisto byggingen av ny fabrikkbygning i teglstein, innkjøp av en papirmaskin (PM2) med arbeidsbredde 90 tommer og utbedring av PM1. PM2 ble satt i gang i 1892 og produserte året etter 1900 tonn trykkpapir, senere stadig mer. En kraftig brann i 1895 la imidlertid tresliperiet, cellulosefabrikken og andre trebygninger i aske. Tresliperiet ble gjenreist med dobbelt produksjonskapasitet, mens det ikke ble satset videre på egen celluloseproduksjon. Isteden skulle cellulose kjøpes fra andre produsenter.

Hunsfos Fabrikker hadde måttet basere sitt råstoffbehov på granvirke fra Setesdal-distriktet. Dette var ikke tilstrekkelig. Av et ønsket kvantum på 10 000 tylfter årlig, ble det ikke levert mer enn ca. 8000. Dessuten var kvaliteten på tømmeret variabel. Ikke så rent sjelden måtte bedriften ty til osp når grantilførselen sviktet. Etter hvert ble det kjøpt mye tømmer også fra Tovdalen og fløtt på vassdraget der, før omlasting og kjøring med hest til Vennesla. Råstoffet fra Tovdalen ble dyrere, men kvaliteten var til gjengjeld bedre. I 1897 ble det lagt sidespor fra jernbanen Kristiansand–Byglandsfjorden, den såkalte Setesdalsbanen, med bro over til Hunsfos Fabrikker, noe som lettet tømmertransporten i hele bedriftens tømmeroppland. Bedriften skaffet seg opp gjennom årene også en del egen skog. Det totale arealet skal ha vært ca. 20 000 mål på det meste.

I perioden 1897 til 1913 var ingeniør August Johansen Vig fabrikkbestyrer på Hunsfos. Han hadde tidligere innehatt samme stilling både ved Bentse Brug og Ranheim Papirfabrik og var en pådriver for å utvikle fabrikken i Vennesla teknisk og produksjonsmessig. I løpet av det første tiåret etter 1900 ble begge papirmaskinene forbedret. Det ble produsert hovedsakelig avispapir, men også brun emballasje og en del hvite og fargete papirsorter.

Produksjonskapasiteten var økt til 10 000 tonn per år og kvaliteten på papiret ble betydelig bedre. Konjunkturene var bra og lønnsomheten stor. Fram til mot slutten av første verdenskrig leverte Hunsfos Fabrikker svært gode økonomiske resultater og betalte eierne mellom 8 og 10 % i utbytte.

Etter 1900 ble det foretatt nye utvidelser, blant annet med investering i ytterligere én papirmaskin for produksjon av avispapir. En ny fabrikkbygning ble oppført og PM3 installert med full elektrisk drift i løpet av årene fram til 1916. Noen år tidligere hadde tresliperiet blitt utvidet, basert på energi fra Hunsfos første kraftstasjon. Sliperikapasiteten ble økt fra 16 000 tonn til 45 000 tonn tremasse per år. I tillegg til fire slipeapparater som produserte for fabrikkens egen papirproduksjon, ble to slipeapparater anskaffet for produksjon for salg. Gudmundsbek Sag i Ålefjær ble ervervet og omgjort til kappestasjon for kubb til tresliperiene og forbundet med en 4000 meter lang taubane fra Hunsfos. Satsingen innebar også gjenopptakelse av celluloseproduksjon, slik at bedriften kunne gjøre seg uavhengig av andre når det gjaldt cellulose.

Ny sulfittcellulosefabrikk kom i gang i 1918 med en årskapasitet på 9000 tonn tørr cellulose. Med utvidelsene og tre papirmaskiner i drift hadde Hunsfos Fabrikker under første verdenskrig kommet opp i en produksjonskapasitet på 20 000 tonn papir per år.

1920- og 1930-årene kom med voldsomme konjunktursvinginger. Optimismen hadde vært stor i hele treforedlingsbransjen så sent som i 1920, men året etter falt prisene på tremasse, cellulose og papir dramatisk. En rekke bedrifter var så å si konkurs og måtte refinansieres, blant andre det ledende treforedlingsselskapet i Norge, Union Co. Det var samme krets finansfolk som satt med aksjemajoriteten i Union og Hunsfos Fabrikker, og styrene var nesten identiske. En sentral skikkelse var bankmannen Johs. G. Heftye i Centralbanken for Norge, som var formann i Hunsfos’ styre fra 1905 til 1928.

I motsetning til Union gikk Hunsfos Fabrikker A/S både med overskudd og betalte utbytte til aksjonærene i 1921 og de påfølgende årene. Problemene ble merkbare også for Hunsfos utover i 1920-årene, med markedskrise, høyt kostnadsnivå og arbeidskamper. Den store bøygen var 1933, da bedriften sto i fare for å gå konkurs. Ledelsen fikk imidlertid kreditorene, forsikringsselskapene IDUN og Storebrand og rederiet Wilh. Wilhelmsen til å satse med frisk kapital. I de siste 1930-årene ble det investert atskilling under ledelse av direktør K. Maartman Moe og etterfølgeren Johs. B. Knobel. Tresliperiet og cellulosefabrikken ble fullstendig modernisert og to nye yankee-papirmaskiner ble installert til fortrengsel for avispapirmaskinen PM3. Nye PM3 og PM4 bedret økonomien til Hunsfos Fabrikker AS betraktelig. De produserte sulfittpapir til innpakning og fabrikasjon av poser.

Allerede før første verdenskrig hadde det i bedriftsledelsen vært snakk om å legge om de to eldste papirmaskinene til finere kvaliteter. Det var bedre lønnsomhet i høyere foredlingsgrad. Avispapir inneholder en stor andel tremasse, mens finpapir produseres av cellulose. Tømmerprisene spilte relativt sett en større rolle for prisene på avispapir, som var det billigste papiret, enn for andre papirsorter.

Hunsfos Fabrikker kunne med sin beliggenhet og råstofftilgang ikke regne med å hevde seg i konkurransen på grunnlag av billig tømmer, og i 1930-årene måtte deler av råstoffbehovet på 100 000 kubikkmeter baseres på russisk kubb.

I første omgang ble omleggingen ikke noe av, men i mellomkrigstiden og etter andre verdenskrig gikk Hunsfos Fabrikker mer og mer over til finere papir. Kapasiteten i cellulosefabrikken var 18 000 tonn tørr kvalitet per år. Kapasiteten i tresliperiet var 40 000 tonn (50 % våt). Selv om det stadig ble produsert mindre avispapir, ble det likevel brukt mye tremasse i de forskjellige papirsortene ved Hunsfos, såkalte treholdige kvaliteter. Inntil 1938 hadde det meste av papiret blitt solgt gjennom Norsk Avispapir Kompani A/S, et selskap Hunsfos Fabrikker A/S var hovedeier i sammen med Saugbrugsforeningen i Halden, men med nye papirsorter og stadig mer trefritt papir ble et eget salgskontor etablert i Oslo og egne agenter ansatt i utlandet for størst mulig direkte salg til kunder verden over.

Utbruddet av andre verdenskrig betydde igjen store problemer for treforedlingsbransjen. For Hunsfos ble det full driftsstans på grunn av stengte markeder, inntil noe salg kom i stand til Tyskland. Under full drift hadde Hunsfos sysselsatt 450 arbeidere, i krigsperioden ble antallet i perioder redusert til 300. To papirmaskiner sto, og driften i det øvrige fabrikkanlegget var innskrenket. I de vanskelige årene ble bedriften tvunget til å produsere fôrcellulose, som det var stor etterspørsel etter blant bøndene i krigsårene.

Da krigen endelig var slutt, ble råstoffmangel et stort problem. Hunsfos fikk ikke tildelt stor nok tømmerkvote for å kunne produsere for fullt. Likevel ble etterkrigsårene gode rent økonomisk. Nye investeringer i anlegget ble satt i gang. Et nytt blekeri sto ferdig i 1948, for å styrke satsingen på høyere kvalitetspapir. Samtidig var en amerikansk tissue- papirmaskin (PM5) i ferd med å bli installert for papirsorter på 17–44 gram. Det trengtes å få tilført cellulose utenfra og stadig mer kraft til produksjonen. I 1952 ble det lagt planer for utvidelse av cellulosefabrikken basert på innkjøpt finsk kubb. I 1955 ble ytterligere én yankee-papirmaskin bestilt med stor bredde og høy produksjonshastighet. I 1955 var det så mange som 785 ansatte ved Hunsfos Fabrikker, men tallet skulle komme til å stige til over 1000 i 1960-årene.

Fabrikken sysselsatte en stor del av Venneslas befolkning. Allerede i 1893 ble det bygd skolehus ved fabrikken. Skolen var et redskap for å skape en fast arbeidsstokk. Etter andre verdenskrig ble skolen imidlertid nedlagt.

Boligbyggingen, som også ble satt i gang i bedriftens første år, ble fortsatt etter andre verdenskrig. Også finansiering for arbeidernes egen boligbygging kom i stand, både rentefrie og avdragsfrie lån ble gitt så lenge arbeiderne var tilsatt ved fabrikken. Mange ytelser var dermed knyttet til arbeidsplassen. Det var legekontor og andre helsefremmende tiltak, forsamlingslokale, feriehus og pensjonsordning. Hunsfos Arbeiderforening ble stiftet i 1906. Fagforeningen arbeidet mye med velferdssaker, men ble mer og mer involvert i arbeidskamper for høyere lønn og bedre vilkår. I Vennesla var det en spesiell sammenkobling mellom fagforeningsmøter og religiøse samlinger.

Treforedling var i stor grad en eksportrettet industri og dermed ømfintlig for internasjonale konjunktursvingninger. De gode tidene etter andre verdenskrig hadde også Hunsfos fått glede av, men møtte samtidig den sterke konkurransen i markedet fra store utenlandske bedrifter. Hunsfos sto overfor flere utfordringer i begynnelsen av 1970-årene: råstofftilgang, flere små og til dels gamle papirmaskiner og strenge miljøkrav fra myndighetene. En rammeplan for å løse problemene og sikre økonomien ble lansert for årene 1972–1976.

Investeringer ble gjort for 250 millioner kroner, hvorav omkring halvparten gikk til miljøtiltak. På samme tid som rammeplanene ble satt ut i livet slo konjunkturnedgangen inn for alvor, avsetningen sviktet og prisene falt. Mange bedrifter i bransjen forsvant. Hunsfos hadde satset på flere papirsorter og spesialkvaliteter for å ha flere bein å stå på, men mange av kjøperlandene hadde blitt selvforsynte med disse produktene. I 1977 var eneste mulighet for Hunsfos å få sanert gjeld og få tilført frisk kapital. Industridepartementet var involvert og året etter ble refinansiering gjennomført.

I begynnelsen av 1980-årene meldte vanskelighetene seg igjen for Hunsfos Fabrikker. Igjen måtte selskapet refinansieres, men innen 100-årsjubileet i 1986 var bedriften konsolidert og på offensiven igjen, blant annet med en ny investeringsplan på 200 millioner kroner. Det var tvingende nødvendig med økt produktivitet og satsing på kvalitetsforbedring på produktene for å kunne følge med i bransjen.

Som den ledende finpapirprodusenten i Norge satset Hunsfos mye på hjemmemarkedet, men mye gikk også til eksport. Områder som bedriften ønsket å styrke sin stilling på var blant annet bestrøket treholdig papir til tapet, som Hunsfos hadde startet med i 1970, og såkalt bulk kontorpapir. Samtidig ble det produsert MG-papir, som gikk til framstilling av poser, fruktemballasje, etiketter og toalettpapir. Hunsfos hadde fem papirmaskiner i drift på denne tiden og en produksjon på omkring 100 000 tonn papir. Det meste av råstoffet til produksjonen ble hentet fra Agder. En god del løvtrevirke ble også kjøpt fra Sverige. Bedriften hadde eget salgsselskap i Storbritannia, Hunsfos UK Ltd., i det viktigste markedet utenom Norge.

I 1990-årene var Hunsfos Fabrikker inne i en omfattende omstruktureringsperiode. Som et ledd i arbeidet med å øke lønnsomheten i selskapet, ble investeringsplan P2000 lansert. Bedriften skulle utvikles til å bli en ledende produsent av spesialemballasje og tapetpapir. Samtidig skulle den sterke posisjonen i Norge når det gjaldt finpapir opprettholdes. I 1980-årene ble den gamle papirmaskinen PM2 stoppet og solgt som skrot. Samme skjebne fikk PM1 i løpet av de første årene av 2000-tallet. I 2004 ble også PM5 stoppet og produksjonen av tapetpapir var dermed slutt. Samtidig ble tresliperiet nedlagt. Driften fortsatte med tre papirmaskiner som produserte finpapir basert på innkjøpt cellulose

For sveitserne ble oppkjøpet av Hunsfos fabrikker en kostbar affære. I perioden fra 1999 til 2007 gikk fabrikken med et samlet underskudd på 707 millioner kroner. Morselskapet bidro lenge med frisk kapital, men etter hvert mistet de nok troen på lønnsom drift. I 2008 ble virksomheten solgt til et forholdsvis nyetablert tysk konsern, Bavaria Industriekapital AG med hovedkontor i München. Dette selskapet hadde en dristig forretningsmodell: De kjøpte forholdsvis store industribedrifter som slet økonomisk med ambisjoner om å snu trendene til det bedre ved å sette inn ny ledelse. Ved Hunsfos så de i utgangspunktet ut til å lykkes. 2009 endte med et godt overskudd. Men deretter ble det vanskeligere. En styrket kronekurs ble utfordrende for en fabrikk som kjøpte råvarer og betalte de ansatte med norsk valuta, men solgte produktene i et marked der kundene betalte i euro. Samtidig steg prisene på tømmer og energi i Norge. Ved Hunsfos fabrikker steg utgiftene samtidig som inntektene krympet. Høsten 2011 hadde virksomheten en gjeld på 130 millioner kroner, og bedriftsstyret så seg nødt til å innføre betalingsstopp og gå i forhandlinger med kunder og leverandører. Forhandlingene førte ikke fram. Dermed ble det konkurs. Bobestyreren håpet i det lengste at det ville melde seg investorer som heller ville overta et gjeldfritt konkursbo enn en gjeldstynget fabrikk, men det skjedde ikke. Dermed var det slutt på drøyt 135 års treforedlingsvirksomhet ved Hunsfossen i Vennesla.

• norsk industrihistorie før 1940
• norsk industrihistorie etter 1940
• treforedling

• Flaatin, Egil 1986: Hunsfos Fabrikker 100 år. I årsskriftet til Vennesla Historielag, nr. 3 – 1986. [Vennesla]: [Historielaget].
• Hunsfos Fabrikker fra Otterelvens Papirfabrik i 1873 og frem til 1952. Upublisert manus. Hunsfos, 1951.
• Melling, Alf 2004: «Hunsfos PM1 – hvor gammel er den egentlig?». IÅrsskriftforVennesla historielag, 2004, s. 43–57.
• Seland, Johannes 1961: Hunsfos Fabrikker gjennom 75 år: 1886–1961. Kristiansand.
• Seland, Johannes 1986: Hunsfos hundre år.
• Tveite, Stein 1986: Hunsfosimellomkrigstida. I årsskriftet til Vennesla Historielag, nr. 3 – 1986. [Vennesla]: [Historielaget].
• Tveite, Stein 1986: Vennesla. Bygda og folket. Bd. II. Utgitt av Vennesla kommune.
• Vevstad, Andreas 1999: Fosskarane og åna. Om Fellesfløtningen i Otra og Vennesla Bom. Kristiansand: Fellesfløtningen i Otra.
• Viksnes, Georg 1986: Hunsfosminner. I årsskriftet til Vennesla Historielag, nr. 3 – 1986. [Vennesla]: [Historielaget].
• Hunsfos Arbeiderforening gjennom 50 år. 1956.
• Hunsfos Arbeiderforening beretning fra 1956 til 1986.