Jacob Berzelius

Jacob Berzelius mistet foreldrene tidlig og hadde en vanskelig oppvekst. Han studerte ved Uppsala universitet i 1796 hvor han utdannet seg til lege.

Berzelius var en systematisk forsker i en tid hvor kjemien var lite kvantitativ. På Berzelius' tid var det fortsatt mange grunnstoffer som ikke var oppdaget.

Den franske kjemikeren Antoine Laurent Lavoisier hadde definert et grunnstoff som et stoff som ikke lar seg spalte i enklere stoffer, og han hadde stilt opp en liste med stoffer som han mente var grunnstoffer i 1789. Den tyske kjemikeren Jeremias Richter (1762–1807) var en pioner i titrering og foreslo i 1792 at syrer og baser reagerte i bestemte proporsjoner, men forslaget ble ikke vektlagt i hans samtid.

Berzelius ble grepet av hypotesen om at forholdet mellom massene av to grunnstoffer i en forbindelse var konstant, og startet et systematisk arbeid for å teste hypotesen. Han arbeidet alene på sitt eget kjøkken, laget sitt eget utstyr og renset og fremstilte selv de kjemikaliene han trengte. Etter flere år, og etter å ha gjennomført mer enn tusen analyser av forskjellige oksider og salter, konkluderte Berzelius med at hypotesen var korrekt.

John Dalton ga i 1807 forklaringen med sin atomteori. Grunnstoffene reagerer i bestemte proporsjoner fordi grunnstoffene består av atomer med en bestemt, karakteristisk masse. Derfor kan man for hver kjemisk forbindelse skrive en kjemisk formel som består av et lite antall atomer.

Berzelius publiserte lister over relativ atommasse først i 1814, dernest i 1818 og den siste i 1828 for opp til 28 grunnstoffer. Han foreslo i 1813 å bruke forbokstaven i grunnstoffenes navn på latin som kjemisk symbol for grunnstoffet i formelen for en forbindelse.

Berzelius var en av de første som undersøkte den kjemiske virkning av elektrisk strøm på saltløsninger. Han skapte begrepene allotropi, isomer, polymorfi og innførte betegnelsen katalyse i 1835 og proteiner i 1838.

Berzelius oppdaget selv og var med på å oppdage flere grunnstoffer. I 1803 oppdaget Berzelius et nytt grunnstoff han kalte cerium. Grunnstoffet ble også funnet av den tyske kjemikeren Martin Heinrich Klaproth omtrent samtidig.

I 1817 oppdaget Berzelius selen som et biprodukt i fremstilling av svovelsyre og i 1829 thorium i et norsk mineral. Berzelius var også delaktig i oppdagelsen av litium i 1818 og vanadium i 1831, og han var den første som isolerte, om enn bare i uren tilstand, grunnstoffene silisium (1810), zirkonium (1824) og titan (1825).

Han utarbeidet et system for klassifikasjon av mineraler basert på kjemisk sammensetning i 1814 og var en pioner i forbrenningsanalyse av organiske forbindelser.

Berzelius tenkte seg at atomene i en forbindelse holdes sammen av elektriske krefter mellom en positiv og en negativ del av forbindelsen. Ideen fungerte på salter, oksider og andre uorganiske forbindelser, men ikke på organiske forbindelser etter hvert som stadig flere slike forbindelser ble isolert og/eller fremstilt i hans levetid.

Med denne modellen kunne Berzelius ordne grunnstoffene etter økende elektropositiv karakter.

Berzelius skrev lærebøker i kjemi hele livet. Noe av hans forskning ble gjennomført for å klargjøre uklarheter som han fant når han skrev. Den første store læreboken kom i tre bind i årene 1808–1818. Etter hvert kom det fire nye og utvidede utgaver. Fra 1821 til 1848 utga han også hvert år en Årsberättelse om Framstegen i Fysik och Kemi.

Både lærebøkene og årsberetningene ble oversatt til tysk, og begge var toneangivende i kjemiens utvikling lenge etter hans død.

I 1808 ble Berzelius medlem av Kungliga Vetenskapsakademien og fra 1818 til sin død fast sekretær der. Han ble adlet i 1818 og ble friherre (baron) i 1835. Han ble medlem av Svenska Akademien i 1837 (stol 5). Dette viser at Berzelius ble høyt verdsatt i sin samtid.

• kjemiens historie