Kjell Inge Røkke

Røkke vokste opp i en industriarbeiderfamilie i et av Moldes villaområder. Som dyslektiker gjorde han seg ikke bemerket med gode skoleresultater, og fant i stedet utløp for sin energi blant annet i idrett. I idrettsmiljøet ble han også kjent med den to år eldre Bjørn Rune Gjelsten. Etter endt ungdomsskole og et forsøk på folkehøyskole stod Røkke uten noen klar plan for livet. Det var fiskefeltene som ble hans vei ut.

Han fikk først hyre på en tråler som drev fiske i hjemlige farvann, men i 1979 kom det store vendepunktet. Røkke mønstret på tråleren Arctic Trawler, og med denne gikk ferden mot torskefiskeriene på USAs vestkyst. Han bosatte seg i Seattle, giftet seg i 1980 med kjæresten hjemmefra, og de to fikk to barn utover i 1980-årene. Parallelt med fisker- og familielivet arbeidet Røkke hardt for å starte for seg selv med egen båt. Høsten 1982 nådde han målet, men hans første båt, tråleren Karina, var ingen økonomisk suksess.

De nærmeste årene balanserte Røkke på en stram økonomisk line, med stadige krav fra kreditorer og rettslige stevninger. Gjennom et samarbeid med verftseieren Robert Breskovich i Seattle kom han imidlertid ovenpå igjen, særlig etter overtakelsen av skipet Golden Alaska i 1984/1985. I en periode på 1980-tallet opererte han i havområdene mellom Alaska og Chile, i nært samarbeid med blant andre Austevollbrødrene Ole Rasmus og Helge Møgster. Med et moderne fabrikkskip som kjerne i flåten begynte virksomheten å gå med solid overskudd. Men Røkke var nå blitt minoritetseier, og i 1987 solgte han seg ut.

Salgssummen ble Røkkes startkapital for del to av fiskerieventyret. For å omgå lovgivningen, som sa at bare amerikanskbygde skip kunne fiske i amerikanske farvann, kjøpte han utrangerte forsyningsskip og bygde dem om ved norske verft. Den første, American Empress, stod ferdig ved Langsten verft i 1988 og ble raskt fulgt av flere. Røkkes nye selskap, American Seafoods Company, gikk rett inn i det lønnsomme alaska pollock-fisket på USAs vestkyst. Den seilignende torskefisken utgjør en av verdens viktigste fiskebestander og brukes blant annet til å fremstille fiskemassen surimi for det japanske markedet.

Tidlig på 1990-tallet vendte han tilbake til Norge med rundt to milliarder kroner i oppsparte midler. På kort tid gjorde han seg bemerket som en dristig og risikovillig, men dyktig industribygger. I denne fasen innledet han et nært forretningssamarbeid med barndomsvennen Bjørn Rune Gjelsten, som både var utdannet siviløkonom og mer strukturert og analytisk enn den impulsive gambleren Røkke. De første årene satset de to kompanjongene, med base i Oslo, tungt på eiendomsinvesteringer og handel, blant annet i sportsutstyr (Gresvig, Brooks og etter hvert Helly-Hansen), før de etter hvert ble mer interessert i verftsindustrien.

De holdt en lav profil, men etter hvert begynte pressen å bli oppmerksom på de to moldenserne. Allerede i 1992 kunne Dagens Næringsliv rapportere om Røkke at «alt han tar i blir til gull», men det var først ved midten av tiåret at de to ble kjente navn i norsk offentlighet.

Det var på denne tiden, i 1993, de bestemte seg for å gi en hjelpende hånd til Molde Fotballklubb. De gikk begge inn som dominerende eiere og finansierte nytt stadion, populært kalt «Røkke-løkka». I årenes løp har de dessuten ytet flere hundre millioner kroner i direkte støtte til klubben. Fra 1997 til 2001 var de også eiere av den engelske fotballklubben Wimbledon, som de kjøpte for 350 millioner kroner.

Gjelsten og Røkke har også en felles lidenskap for fart, ettersom de begge har deltatt i VM i offshore båtrace.

Røkkes strategi for å spille på flere strenger førte i 2017 til at han knyttet til seg daværende leder i WWF Norge, Nina Jensen. Røkke ansatte Jensen som leder for forsknings- og ekspedisjonsskipet REV Ocean for å kartlegge forurensningsproblemer i havet. I tillegg ble hun sentral i arbeidet med å reise en skyskraper med det prangende navnet «World Ocean Headquarter» (verdenshavenes hovedkvarter).

Kjell Inge Røkke er omstridt. Mens mange oppfatter ham som en kjapp kapitalist som ønsker rask fortjeneste, legger andre vekt på hans teft og hans ønske om omstrukturering. Han har møtt motstand hos næringslivstopper som føler sin makt truet, men oppnår ofte gjensidig forståelse hos arbeiderne og fagforeningene i sine bedrifter. Innen det politiske liv har også respekten for Røkke økt åpenbart, ikke minst etter Kværner-oppkjøpet.

Røkkes rikdom forarger og skaper beundring. Hos en del – særlig yngre mennesker – ble Røkke ved slutten av 1990-årene nærmest et idol, mens andre er blitt provosert av hans fremvisning av egen rikdom i form av privatfly, yachter, racerbåter, hyttepalass og så videre. Det er et trekk av glamour over Røkkes livsførsel som bryter med norske forventninger om diskresjon og nøkternhet. Men ingen kan ta fra ham æren for å ha arbeidet frem sin egen rikdom; frasen om å ha startet med «to tomme hender» har sjelden passet bedre enn for fiskeren fra Molde.

• havfiske
• investor
• Aker ASA

• Anda, Torgeir: Røkke, 1997
• Dyrnes, Steinar og Valderhaug, Roar: Da Røkke tok Kværner, 2002
• Løseth, Arnljot: «Kjell Inge Røkke, fiskeren og finansmannen», i H. Kjølås (red.): 100 år, 100 navn. Personer som har preget hundreåret på Nordvestlandet, Ålesund 2000
• Ravnanger, Inger Lise: Fortellingen om Røkke. En tabloid virkelighet, hovedoppgave UiB, 1999
• Smith-Meyer, Trond: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave, bind 7, 2003
• Stavrum, Gunnar: Kjell Inge Røkke – en uautorisert biografi, 1997