Luftwaffe i Norge

Under angrepet på Norge og Danmark deltok til sammen 1008 tyske fly, der oppunder halvparten var transportfly, mange av typen Junkers Ju 52. Særlig i Sør-Norge var innsatsen fra Luftwaffe avgjørende for utfallet av kampene, ikke minst i Oslo, der det var tropper landsatt med fly som først marsjerte inn i hovedstaden etter at flåtestyrkene under ledelse av krysseren «Blücher» og lommeslagskipet «Lützow» hadde blitt stanset ved Oscarsborg festning i Drøbaksundet. Også under angrepene på Kristiansand og Stavanger tok fly fra Luftwaffe aktiv del i kamphandlingene tidlig om morgenen den 9. april 1940.

Samspillet mellom tyske kampfly og styrkene på land var en betydelig faktor i den tyske frammarsjen oppover dalførene fra Østlandet mot Trondheim, i tillegg til at Luftwaffe drev omfattende angrep mot allierte krigsskip utenfor kysten. På Dombås gjennomførte Luftwaffe også en av krigens første operasjoner med fallskjermjegere, en operasjon som riktignok mislyktes. Tyske fly sørget dessuten gjennom utstrakt bombing for å sette byer og tettsteder som Elverum, Åndalsnes, Kristiansund, Steinkjer, Namsos, Molde, Dombås, Bodø og Narvik i brann, og i mange tilfeller var skadene svært omfattende, i den grad at en del av byene nærmest måtte bygges fullstendig opp igjen etter krigen.

Etter hvert som kamphandlingene i Sør-Norge var avsluttet, ble støtte til de tyske styrkene i og rundt Narvik Luftwaffes viktigste oppgave her i landet, særlig i form av slipp av forsyninger, men også gjennom angrep mot norske og allierte styrker til sjøs og på land. Et fåtall tyske bergjegere som hadde fått hastig utdanning i bruk av fallskjerm, ble også sluppet ned som forsterkninger til de tyske troppene i slagets senere fase.

Allerede før felttoget i Norge var over, ble Luftwaffes styrker her i landet omorganisert ved at X. Fliegerkorps ble underlagt Luftflotte 5. Dette skjedde 15. mai 1940, etter at Luftflotte 5 var blitt opprettet en måneds tid i forveien. Omorganiseringen innebar også et sjefsbytte, og generaloberst Erhard Milch (1892–1972), som hadde ledet Luftflotte 5 siden opprettelsen, ble avløst av generaloberst Hans Jürgen Stumpff (1889–1968). Den 5. november 1943 overtok general Josef Kammhuber (1896–1986) ledelsen for Luftflotte 5, og Kammhuber fungerte etter dette som øverstkommanderende for Luftwaffe i Norge.

Luftflotte 5 opprettet hovedkvarter på Folkets hus ved Youngstorget i Oslo, og hadde underavdelinger over hele landet. Allerede kort tid etter angrepet på Norge ble utbyggingen av nye flyplasser og forbedring av de eksisterende norske flyplassene en presserende oppgave for den tyske okkupasjonsmakten. Allerede før kampene var avsluttet, ble norske entreprenører og arbeidere satt i sving på Fornebu, Gardermoen og Kjeller utenfor Oslo, på Sola og Forus ved Stavanger, Kjevik ved Kristiansand, Bømoen på Voss. Senere også på Herdla utenfor Bergen, på Lade og Værnes utenfor Trondheim, samt etter hvert på Bardufoss, Banak og Høybuktmoen ved Kirkenes etter at kampene i Nord-Norge var avsluttet.

Dette arbeidet er fortsatt omstridt, og har vært kraftig kritisert i ettertid. Nordmennene som deltok, samt de lokale myndighetene som var involvert, har på sin side forklart at utbyggingene skjedde etter sterkt tysk press, i tillegg til at det rådet en generell forvirring med hensyn til hva folkeretten sa om okkupasjonsmaktens rettigheter til å få utført byggeoppdrag av denne typen.

Fra basene i Norge deltok X. Fliegerkorps i slaget om Storbritannia, men kom ikke til å spille noen avgjørende rolle som følge av mangelfull rekkevidde og det relativt begrensede antallet fly som var tilgjengelig. Mot slutten av 1940 ble X. Fliegerkorps forflyttet til Middelhavsområdet for å delta under kampene i Hellas.

I forkant av angrepet på Sovjetunionen (se østfronten) hadde Luftflotte 5 kun begrensede luftstyrker tilgjengelig. Hovedkvarteret ble like fullt forflyttet til byen Kemi nord i Finland, og herfra ble understøttelsen av angrepene mot henholdsvis Murmansk og Kandalaksja ledet fra sommeren 1941. På dette tidspunktet hadde Luftflotte 5 kun rundt 60 kampfly tilgjengelig, slik at flyene i den innledende fasen vekslet på å støtte de tyske angrepene mot henholdsvis Litsa øst for Petsamo og mot Salla ved de midtre deler av den finsk-sovjetiske grensen. På begge frontavsnitt stoppet imidlertid de tyske framstøtene opp utover høsten 1941, og i de tre årene som fulgte var kampene begge steder preget av stillingskrig.

Særlig etter at USA var kommet med i krigen, økte Murmansk sin betydning som sovjetisk mottakshavn for krigsmateriell fra vestmaktene. Allerede høsten 1941 kom konvoitrafikken i gang (se Murmanskkonvoiene). Luftwaffes baser i Norge fikk dermed økt betydning som utgangspunkt for angrep på konvoiene, som gjerne ble utført i samarbeid med ubåter fra Kriegsmarine. Særlig gjaldt dette flyplassene på Bardufoss og Banak. Til tross for at flyene ofte ble hindret av dårlige værforhold, skulle Luftwaffe særlig fra våren 1942 benytte disse to flyplassene som angrepsbaser for operasjonene til sjøs.

På denne tiden utviklet det tyske flyvåpenet både taktikk og våpen som en periode kom til å gjøre flyangrepene skremmende effektive. Dette gjaldt ikke minst det tyskerne kalte «Golden Zange»-taktikken («gylden klemme»-taktikken), som gikk ut på at bombefly av typen Junkers Ju 88 med base på Bardufoss stupte ned i angrep mot konvoiskipene fra stor høyde samtidig som Heinkel He 111H-6 torpedofly stasjonert på Banak sveipet lavt over havoverflaten og slapp sine torpedoer.

«Goldene Zange»-taktikken var svært effektiv, og ble benyttet med fryktinngytende effekt under det som var Luftwaffes største suksess under angrepene på de allierte konvoiene i Nordishavet, nærmere bestemt i angrepet på den allierte konvoien PQ 17 i juli 1942. Som følge av frykt for angrep fra slagskipet «Tirpitz», var de 35 skipene i konvoien blitt beordret til å spre seg, og i dagene som fulgte ble de nådeløst jaktet på og senket av tyske ubåter og fly. Hele 24 av skipene i konvoien ble senket, og 153 allierte sjøfolk mistet livet.

De store tapene førte til en midlertidig stans i konvoiene, og var et hardt slag mot moralen blant de allierte sjøfolkene. Da trafikken kom i gang igjen ut på høsten, var nok en gang tapene store, og 13 av de 40 skipene som gikk ut fra britisk havn kom aldri fram til de sovjetiske havnebyene på Kolahalvøya. Nå var imidlertid også de tyske tapene betydelige, og etter hvert som høstmørket satte inn, ble Luftwaffes fly satt til andre oppgaver.

Det må understrekes at Luftwaffes innsats i og utenfor norsk luftrom var avhengig av et betydelig apparat på land for å kunne fungere, både i form av bakkepersonell, teknikere og byggeledere. I tillegg bidro Luftwaffe utover i krigen også med en egen divisjon til okkupasjonstroppene, 14. Lufwaffen-Feld-Division, som utgjorde en del av de tyske okkupasjonsstyrkene fra januar 1943 og helt fram til den tyske kapitulasjonen.

Etter hvert som krigslykken vendte, fikk Luftwaffes luftstyrker i Norge hovedsakelig mer defensive oppgaver, selv om angrep på allierte konvoier og skip fortsatte også inn i 1945. Med den allierte framgangen i krigens siste fase var dessuten de tyske basene i Norge relativt trygge landingsplasser, og mot slutten av krigen ble et antall jetdrevne Arado 234 stasjonert på Sola flyplass utenfor Stavanger.

• andre verdenskrig
• Luftwaffe
• Murmanskkonvoiene
• Norge under andre verdenskrig
• Operasjon Weserübung
• Wehrmacht
• Wehrmacht i Norge

• Sæveraas, Torgeir E. (2021). Wehrmacht i Norge: På vakt i krigens skjebnesone. Oslo: Pax Forlag
• Dahl, Hans Fredrik et al (red.) (1995). Norsk krigsleksikon, 1940–1945. Oslo: Cappelen
• Tessin, Georg Tessin (1980). Verbände und Truppen der deutschen Wehrmacht und Waffen-SS im Zweiten Weltkrieg 1939–1945, bind 14. Osnabrück: Biblio Verlag