bargas jåsa
Mario Vargas Llosa
Mario Vargas Llosa er en prisbelønt peruansk forfatter, og regnes i dag som en av de ledende i Latin-Amerika. Han har arbeidet som journalist og har skrevet romaner, skuespill, essays og noveller. Vargas Llosa mottok Nobelprisen i litteratur i 2010.
Han ble for alvor kjent med romanen La ciudad y los perros ('Byen og hundene') fra 1963, om kadettlivet på en befalskole i Lima, basert på egen erfaring fra en utdanning han ble presset av sin far til å ta.
Mario Vargas Llosa ble født i byen Arequipa i Andesfjellene sør i Peru. Hans foreldre ble skilt før han ble født, og han vokste opp med sin mor og hennes foreldre fram til han var ti år. Bestefaren fikk en diplomatstilling i Cochabamba i Bolivia, hvor Mario hadde sine første skoleår. I Nobel-foredraget fortalte Mario Vargas Llosa at det var i Cochabamba han lærte å lese som femåring, og at det var det viktigste som hadde skjedd i hans liv.
Senere flyttet familien tilbake til Peru, hvor foreldrene ble gjenforent etter skilsmissen, og faren skrev ham inn på militærakademiet i Lima. Etter tiden på militærakademiet studerte han jus og litteratur på det nasjonale San Marcos-universitetet i Lima. Han mottok et stipend til å studere videre på Complutense-universitetet i Madrid, hvor han fullførte en doktorgrad i litteratur. Han dro videre til Paris i 1960 hvor han hadde blitt lovet et nytt stipend, som han likevel ikke fikk.
Han og hans første ektefelle, den ti år eldre inngiftede tanten Julia Urquidi, bestemte seg for å bli i Paris til tross for den vanskelige økonomiske situasjonen. Der livnærte han seg hovedsakelig som språklærer og journalist, blant annet for Agence France-Press og fransk TV. Under Paris-oppholdet ble han skilt fra Julia Urquidi, og etter seks år vendte han tilbake til Lima og giftet seg med sin kusine, Patricia Llosa. De har tre barn sammen, født mellom 1966 og 1974. De ble skilt i 2015.
Vargas Llosa bodde noen år i London og Barcelona, og fikk spansk statsborgerskap i 1993. Han bor nå i Madrid.
Vargas Llosas tidlige arbeider viser et sterkt engasjement for sosial endring i hjemlandet Peru. Dette gjelder både hans romaner, essayer og skuespill. I yngre år regnet han seg som marxist og støttet den cubanske presidenten Fidel Castro og hans sosialistiske regime. Senere tok han avstand fra det samme regimet da Castro fengslet den cubanske regimekritiske poeten Heberto Padilla i 1971.
Framveksten av den marxist-leninistiske geriljaorganisasjonen Lysende sti på 1980–1990-tallet med utgangspunkt i hans hjemby Ayacucho, bidro også sterkt til at Vargas Llosa beveget seg politisk mot sentrum-høyre. Lysende stis væpnede kamp mot myndighetene var ekstremt voldelig, og innebar blant annet bombeangrep mot offentlige bygninger, kraftanlegg og politistasjoner. Den væpnede konflikten skal ha krevd rundt 70 000 dødsofre.
Mario Vargas Llosa tar avstand fra alle totalitære regimer, og ser på seg selv som en tilhenger av frie demokratier, hvor markedsliberalisme kombinert med frihet er best for menneskene. I 1987 engasjerte han seg politisk i den sentrum-høyreorienterte alliansen FREDEMO (Frente Democratico – Den demokratiske front). Mario Vargas Llosa stilte som denne alliansens presidentkandidat til valget i 1990, men tapte mot Alberto Fujimori. Han valgte å bli spansk statsborger i 1993, og har uttalt at han beundret landet blant annet fordi det hadde en fredelig overgang til demokrati etter Francos diktatur.
Valgas Llosas politiske engasjement er særlig tydelig i romanene La casa verde ('Det grønne huset') fra 1966 (til norsk i 2012) som skildrer behandlingen av urfolket i Perus innland, og Samtalene i Katedralen (Conversación en La Catedral (1969, til norsk i 2013). Den regnes som en studie i de spansk-amerikanske diktaturers vesen. Historien om Mayta (Historia de Mayta, 1984; norsk oversettelse i 1985), handler om utviklingen til en ung revolusjonær person i et Peru på randen av sammenbrudd, hvor byene er omdannet til slum nedgravd i søppel.
Mario Vargas Llosa er en av de viktigste forfatterne i det som kalles Latin-Amerikas litterære boom-generasjon fra 1960–1970-tallet, sammen med colombianske Gabriel García Márquez, Carlos Fuentes fra Mexico og argentinske Julio Cortázar.
Begrunnelsen til Svenska Akademien da han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 2010 var «hans kartläggning av maktens strukturer och knivskarpa bilder av individens motstånd, revolt och nederlag». Ifølge Per Wästberg i Svenska Akademien er det vanskelig å klassifisere Vargas Llosa. Fra den lille provinsbyen Arequipa ble han en verdensborger; han var en marxist som etter Castros misgjerninger ble liberaler, og til tross for at han tapte et presidentvalg, er han hedret på Perus frimerker. Wästberg kaller han epiker, poet, historiker, satiriker, erotiker, essayist og spaltist, en som kan skrive om det meste, inkludert fotball og flyskrekk. Opprøreren er blitt en gjennomgående hovedperson i Vargas Llosas litteratur, og ifølge han selv bunner det blant annet i hans eget opprør mot sin autoritære og voldelige far.
Vargas Llosas arbeid er sett på både som modernistisk og postmodernistisk. For eksempel er Det grønne huset og Samtalene i katedralen karakterisert som modernistiske romaner. Disse to romanene regnes som svært alvorlige, noe som regnes som typisk for modernismen. Flere av hans senere verk regnes som postmodernistiske, for eksempel Tante Julia og han som skriver (til norsk i 2008), Han som snakker (til norsk i 1991) og Historien om Mayta (til norsk i 1985).
Han debuterte med novellesamlingen Los jefes ('Sjefene') i 1959. I 1967 kom fortellingen Los cachorros ('Valpene') fra 1967. Pantaleón og tjenerinnene (Pantaleón y las visitadoras, 1973; norsk oversettelse i 1974) er en farseaktig satire over moralske fordommer.
I 1977 kom romanen La tía Julia y el escribidor ('Tante Julia og skribenten'), en parodi over radioens populære såpeoperaer og samtidig en kritikk av det peruanske samfunnet. Dommedagskrigen (La guerra del fin del mundo) kom i 1981 og ble oversatt til norsk i 1982. Den handler om et utopisk religiøst og politisk samfunn, opprettet i Brasil ved århundreskiftet, som blir slått ned av republikanske tropper. Hvem drepte Palomino Molero? (¿Quién mató a Palomino Molero?, 1986; norsk oversettelse 1988), er en kriminalroman som tar opp dypereliggende skyldspørsmål.
Øvrige romaner er:
Mario Vargas Llosa har skrevet an lang rekke sakprosabøker om ulike emner, med hovedvekt på litteratur, forfattere og politiske temaer.
I 2023 kom Un bárbaro en Paris. Textos sobre la cultura francesa ('En barbar i Paris. Tekster om fransk kultur'). Boken inneholder tekster om hans nære forhold til og sterke interesse for fransk litteratur og franske intellektuelle. I 2022 kom boka La mirada quieta (de Pérez Galdós) ('Det stille blikket til Pérez Galdos'). Her diskuterer han hvorvidt den spanske forfatteren Benito Pérez Galdos var så stor som spansk offentlighet til ha det til. I 2021 kom Dos soledades. Un diálogo sobre la novela en America Latina ('De to ensomme. En dialog om romanen i Latin-Amerika'). Boka er basert på opptak som er gjort av en samtale mellom Mario Vargas Llosa og den colombianske forfatteren Gabriel García Márquez i Lima i september i 1967 for å diskutere latinamerikansk litteratur. Begge forfatterne var relativt ferske – Márquez hadde akkurat utgitt Hundre års ensomhet, som allerede var solgt i tusenvis av eksemplarer, og Vargas Llosa hadde akkurat mottatt Rómulo Gallegos-prisen for boka Det grønne huset. De to unge forfatterne hadde allerede da to forskjellige måter å se på litteratur og to helt forskjellige måter å fortelle historier på, og ikke minst hadde de forskjellig temperament.
Et stort antall av Mario Vargas Llosas essayer er publisert i den spanske avisen El Pais. Noen av dem er utgitt i bokform, for eksempel El lenguaje de la pasión ('Lidenskapens språk') som kom i 2000. Han har også skrevet selvbiografiske tekster, som for eksempel El pez en el agua ('Fisken i vannet') fra 1993, hvor han blant annet forteller fra barndommen i Peru fram til han stilte som kandidat til presidentvalget i 1990.
I tillegg til Nobelprisen i litteratur har Mario Vargas Llosa mottatt en lang rekke litterære priser. Blant annet har han fått den spanske litteraturprisen Prinsen av Asturias, Miguel de Cervantes-prisen (1994), og i 2023 ble han det første medlem av Det franske akademi som aldri har skrevet en bok på fransk. I 2011 ble han adlet av Spanias forrige konge Juan Carlos 1., og fikk tittelen marki av Vargas Llosa (Marqués de Vargas Llosa). Han er æresdoktor ved et stort antall universiteter, og en etterspurt foreleser og foredragsholder.
Kommentarer (1)
skrev Morten Seip
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.