Pol Pot i spissen for noen av sine Røde Khmer-soldater.
Røde Khmer var en geriljagruppe som under ledelse av Pol Pot styrte Kambodsja på brutalt vis fra 1975 til 1979, med masseutryddelser, tortur og tvangsarbeid. Etter Vietnams invasjon og erobring av Phnom Penh i 1979 ble Røde Khmer styrtet og gikk over til å bedrive geriljavirksomhet i grensestrøkene mot Thailand.
Røde Khmer la ned våpnene i 1999, og flere gjenlevende toppledere ble stilt for en FN-støttet kambodsjansk krigsforbryterdomstol.
Røde Khmer hadde sin ideologiske opprinnelse i venstreorienterte franske studentbevegelser på slutten av 1940-tallet og på starten av 1950-tallet, da Kambodsja fremdeles var under fransk kolonivelde. I denne perioden oppholdt flere kambodsjanske studenter seg i Paris, deriblant Saloth Sar (senere kjent som Pol Pot), Ieng Sary, Khieu Samphan, Hu Nim og Hou Youn. Her ble de medlemmer av den kambodsjanske fraksjonen av det franske kommunistpartiet. De forandret kambodsjanernes studentorganisasjon til en organisasjon som var preget av venstreorientert, nasjonalistisk og anti-vietnamesisk ideologi.
I sin doktoravhandling la Hou Youn vekt på bondestandens betydning for en nasjonal revolusjon, og Khieu Samphan skrev i sin avhandling at Kambodsja måtte fri seg fra økonomisk avhengighet overfor industriland og at landet måtte bli selvforsynt. Khieu var slik inspirert av avhengighetsteori, som fremhever at mangelen på økonomisk vekst i utviklingsland kan forklares med asymmetrisk avhengighet overfor industriland. Disse ideene ble senere viktige elementer i Røde Khmers ideologiske fundament.
I 1951 stiftet Tou Samouth (1915–1962) og Son Ngoc Minh (1920–1972) Kambodsjas revolusjonære folkeparti (KPRP) som en politisk fløy av Khmer Issarak, som kjempet for uavhengighet fra Frankrike, side ved side med Viet Minh og Pathet Lao. Opprinnelig var partiet vennlig innstilt ovenfor den historiske fienden Vietnam, men dette skulle endre seg etter at Pol Pot og hans fraksjon returnerte fra Paris og senere tok kontroll over partiet. Pol Pot returnerte til Kambodsja i januar 1953, dagen etter at kong Norodom Sihanouk hadde erklært unntakstilstand for å slå ned uavhengighetsbevegelsen.
I 1960 holdt partiet et omstridt møte der Pol Pot, Ieng Sary og Nuon Chea sikret seg sentrale posisjoner i partiet, som ble omdøpt til Kambodsjas Arbeiderparti. Etter at Son Ngoc Minh hadde flyktet til Hanoi og Tou Samouth ble drept i 1962, ble Pol Pot valgt som hans etterfølger. Dermed var partiledelsen dominert av Pol Pot og andre lojale kamerater. Pol Pot og hans nærmeste forlot Phnom Penh for å etablere en base i Rattanikiri-provinsen i nord.
I årene som fulgte gjennomførte Pol Pot flere reiser til Kina og Nord-Vietnam, der han fikk politisk og militær opplæring. I 1966 ble partiet omdøpt til Kambodsjas Kommunistparti. Samme år startet Røde Khmer en rekke voldelige opprør i landet. Prins Sihanouk – som hadde abdisert som konge for første gang i 1955 for å drive politikk – ble fjernet som statsoverhode i 1970 etter at Lon Nol tok makten i et militært kupp. Prinsen allierte seg med Røde Khmer og dannet en eksilregjering styrt fra Kina.
Samtidig hadde Vietnamkrigen spredt seg til Kambodsja, og i 1970 iverksatte USAs president Richard Nixon en storstilt invasjon av landet. Kamper mellom amerikanske og vietnamesiske styrker og omfattende bombing som hadde pågått siden mars 1969, førte til stort tap av liv og mange interne flyktninger. Dette var en av faktorene som førte til at titusener av frivillige som støttet prinsen sluttet seg til Røde Khmer.
17. april 1975 inntok Røde Khmer Phnom Penh til jubel fra folkemengden som feiret at krigen var over.
Det offisielle navnet på landet var nå Demokratisk Kampuchea. Samme dag som Røde Khmer hadde erklært seier, startet evakueringen av hovedstaden. Soldatene fortalte folk at de måtte forlate byen i noen dager på grunn av faren for amerikansk bombing. Også eldre, syke og pasienter på sykehus måtte forlate byen. Flere byer ble evakuert, og da folk kom frem til landsbyene som de hadde blitt sendt til, ble de satt til arbeid i landbrukskollektiver. Her skulle de «nye borgerne» fra byen omskoleres til å bli som «gamle borgere», altså uutdannede personer med tilknytning til landbruksproduksjonen på landsbygda, som ble idealborgeren.
Personer som hadde tilknytning til det gamle regimet og som var intellektuelle, ble systematisk likvidert. De som hadde utdanning, snakket et fremmedspråk eller kunne fremstå som bærere av den gamle bykulturen, ble gjerne hentet for å bli «omskolert», som stort sett betydde likvidering uten rettssak. Også personer med tilknytning til kulturlivet forsvant under regimet, som de populære sangerne Sinn Sisamouth (1933–1976) og Ros Sereysothea (1948–1977). Å ha briller kunne være god nok grunn til å bli henrettet, for det kunne bli tolket som et tegn på å være utdannet. Å vise følelser over at andre ble henrettet, kunne også føre til ens egen død. Minoriteter var særlig utsatte, spesielt vietnamesere, kinesere og cham-folk, som er muslimer.
Røde Khmers sentralkomité ble ledet av Pol Pot, «bror nummer 1» og statsminister. Deretter fulgte propagandaminister Nuon Chea som «bror nummer 2». Ieng Sary var utenriksminister og «bror nummer 3», og Khieu Samphan var president og «bror nummer 4». Ta Mok («Slakteren») var «bror nummer 5» og militærkommandør. Son Sen («bror nummer 89») var forsvarsminister, og hans kone Yun Yat var informasjonsminister.
Flere andre personer som var tilknyttet sentralkomiteen eller holdt viktige posisjoner, ble arrestert og drept, etter hvert som Pol Pot ble stadig mer mistenksom overfor mulige forrædere. Dette gjaldt blant andre Hou Youn, som forsvant allerede i 1975, og Hu Nim, Pol Pots informasjonsminister, som ble drept i 1977. Begge hadde tilhørt Pol Pots nærmeste sirkel da de studerte i Paris. Visestatsminister Vorn Vet ble også drept av sine egne i 1978. Andre sentrale skikkelser i Røde Khmer var Kaing Guek Eav («Duch»), sjef for forhørsfengselet S21 Tuol Sleng i Phnom Penh og sjef i Santebal, Røde Khmers hemmelige politi, og sosialminister Ieng Thirith, Ieng Sarys kone.
Mellom 1975 og 1979 forsøkte Røde Khmer å gjennomføre en av de mest drastiske revolusjonene verden har sett. Målet var et maoistisk bondesamfunn fritt for enhver vestlig påvirkning. Tidsregningen ble satt til år 0, og penger og privat eierskap ble avskaffet. Fabrikker, markeder og skoler ble stengt, og religion ble forbudt. Aviser, radiostasjoner og ambassader ble stengt, og utenlandske journalister og diplomater ble utvist. Lange arbeidsdager i kollektivene og lite mat førte til massedød av sult, overanstrengelse og sykdom. Mat ble kun servert i kollektivene, og det ble ansett som kontrarevolusjonært å dyrke mat eller holde husdyr for seg selv. Helsehjelp var ikke tilgjengelig, og familier ble separerte. Barn ble systematisk hjernevasket, og mange av soldatene som utførte tortur og drap, var mindreårige.
Det kambodsjanske eksperimentet ble hyllet av flere vestlige venstreintellektuelle, også i Norge. I 1978 besøkte en delegasjon fra AKP (m-l) Kambodsja, og rapporterte tilbake om et land som hadde innført en vellykket form for kommunisme. I ettertid har sentrale personer i datidens AKP (m-l) innrømt at de hadde blitt presentert et glansbilde av sine verter.
Etter Pol Pots redselsstyre i 1975–1979 er Kambodsja blitt kalt «dødsmarkenes land». Deler av befolkningen, først og fremst intellektuelle, ble utsatt for systematiske og omfattende overgrep. I ettertid ble det funnet en rekke massegraver rundt om i landet. Forskere anslår tallet på dødsofre til rundt 1,7 millioner, og cirka 600 000 av ofrene kan ha blitt henrettet. Flere steder, som her nordvest i landet, er oppgravde knokler og hodeskaller stilt ut til minne om massakrene.
Forskere anslår antall dødsofre for Røde Khmer-regimet til mellom 1,7 og 2 millioner. Tallet på likviderte anslås til cirka 600 000, blant annet med grunnlag i arkiver fra Santebal. Blant de henrettede var titusener av Røde Khmers egne tilhengere. Tilståelser ble ofte presset frem ved grov tortur, blant annet ved Tuol Sleng-fengselet, før ofrene ble slått i hjel på henrettelsesplasser som har blitt døpt Kambodsjas «dødsmarker». En av disse dødsmarkene, Choung Ek utenfor Phnom Penh, er i dag museum og minnesmerke. Toul Sleng har også blitt museum.
Forholdet til Vietnam ble gradvis forverret etter massakrer på vietnamesere og omfattende kamphandlinger i omstridte grenseområder. I 1978 flyktet hundretusener av kambodsjanere til Vietnam, og det anslås at det på det tidspunktet befant seg 400 000 kambodsjanske flyktninger i Vietnam og 100 000 i Thailand. I hemmelighet dro kambodsjanske opprørere til Hanoi og ba om vietnamesisk støtte til å drive ut Røde Khmer, og 25. desember 1978 invaderte vietnamesiske styrker. Vietnam erobret Phnom Penh 6. januar 1979. Folkerepublikken Kampuchea ble proklamert og organisert etter vietnamesisk sosialistisk modell.
Etter sterkt internasjonalt press startet Vietnam tilbaketrekningen av troppene sine fra Kambodsja i 1987. De hadde da stått i landet siden årsskiftet 1978–1979. Bildet viser vietnamesiske soldater som forlater landet i november 1987.
Etter Vietnams invasjon trakk Røde Khmer seg tilbake til grensestrøkene ved Thailand og drev geriljakrig derfra. I 1982 inngikk Røde Khmer i koalisjon med prins Sihanouks FUNCINPEC og Khmer-Folkets Nasjonal Frihetsfront. Til tross for ideologiske forskjeller var de tre partene forent i sin motstand mot den vietnamesiske okkupasjonen. Den Røde Khmer-dominerte eksilregjeringen holdt Kambodsjas plass i FN frem til 1993 og var anerkjent av mange land, deriblant Norge og USA.
Partene skrev under en fredsavtale i FNs regi i 1991, men Røde Khmer overholdt ikke avtalen og fortsatte geriljakrigen. Organisasjonen ble senere alvorlig svekket i august 1996, da en utbrytergruppe i Pailin ledet av Ieng Sary gikk over til regjeringshæren. I juni 1997 gjorde en annen fraksjon, ledet av Ta Mok, mytteri mot Pol Pot i jungelbasen Anlong Veng. Dette skjedde etter at Pol Pot hadde latt drepe sin forsvarssjef Son Sen, hans kone og ni barn. Ved en skueprosess (arrangert rettssak) ble Pol Pot dømt til livsvarig fengsel for «forræderi». Mens Noun Chea and Khieu Samphan kapitulerte i 1998, førte Ta Mok kampen videre inntil han og restene av hans styrker kapitulerte i 1999. Tusener av tidligere Røde Khmer-soldater er siden blitt innrullert i regjeringshæren.
Flere av Røde Khmers tidligere ledere er blitt stilt for retten i Kambodsjas FN-støttede folkemordstribunal, siktet for forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og folkemord. Den første som ble dømt, var Kaing Guek Eav (1942–2020), som ble funnet skyldig i krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten i 2010 og dømt til livsvarig fengsel. Deretter fulgte dommer for forbrytelser mot menneskeheten mot Khieu Samphan og Nuon Chea i 2014, som i tillegg ble dømt for folkemord i 2018. Ieng Sary døde i varetekt i 2013 før han ble dømt, og Ieng Thirith ble funnet for syk til å stilles for retten og døde i 2015. Ta Mok døde i fengsel så tidlig som i 2006 og rakk dermed aldri å bli stilt for retten.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.