Teresa Carreño

Teresa Carreño ble født i en musikerfamilie med lang tilknytning til musikkvirksomheten rundt katedralen i Caracas. Fra seksårsalderen fikk hun pianotimer av faren, og to år senere opptrådte hun allerede i private konserter for de viktigste figurene i byens musikalske og intellektuelle liv.

På grunn av den politiske situasjonen i hjemlandet emigrerte familien til New York i 1862. Der ble hun undervist av Louis Moreau Gottschalk og debuterte bare åtte år gammel. Året etterpå begynte hun å turnere som vidunderbarn og spilte blant annet i det hvite hus for Abraham Lincoln. I 1866 gikk veien videre til Frankrike, der Carreño debuterte i Paris og tok sangtimer hos Giachino Rossini. Hun turnerte de neste årene internasjonalt og steppet av og til også inn som sangerinne.

Som ung kvinne var hun ikke hovedattraksjonen under turneene, men stod ofte i skyggen av operasangerinner som Adelina Patti eller mannlige gjestesolister som Henryk Wieniawski og Anton Rubinstein. Det var da vanlig at flere musikere turnerte sammen. At hun ikke hadde europeisk bakgrunn, eller i det minste hadde studert i Europa i en rekke år, ble også sett på som en ulempe.

Carreño fikk med tiden flere muligheter til å vise seg fram, særlig fra 1880-tallet. I 1888 bestemte hun seg for å flytte til Berlin, satse i større grad på det tyske musikkmarkedet og vinne høyere internasjonal anerkjennelse. Hun skaffet seg også en innflytelsesrik tysk manager i Hermann Wolff (1845–1902). Året etterpå opptrådte hun for første gang med Berlinfilharmonien i en sagnomsust konsert.

Carreño var nå hovedattraksjonen under turneene, og hun opptrådte på svært anerkjente scener som Singakademie i Berlin eller Carnegie Hall i New York. Tidlig på 1900-tallet ble hun dessuten spurt om å spille inn stykker på pianola. Instrumentet ble markedsført med muligheten til å framføre verker som om en kjent pianist skulle spille dem. At Carreño var blant pianistene instrumentet ble markedsført med, viser hvor anerkjent hun var.

I mange år gikk Carreños turneer først og fremst til Nord-Amerika og Europa, men i 1907 stod Australia og New Zealand for første gang på konsertplanen. I 1910/1911 reiste hun tilbake til landene og for første gang til Sør-Afrika. Carreño fulgte med slike turneer sporet til for eksempel Wilma Neruda, og de må ses i lys av et stadig mer globalisert musikkliv. Første verdenskrig førte med seg en del utfordringer for Carreño, men stoppet henne ikke. Hun opptrådte blant annet i USA, hvor hun også døde i 1917.

Carreño var gift fire ganger, med fiolinisten Émile Sauret, barytonen Giovanni Tagliapietra, pianisten Eugène d'Albert og med Arturo Tagliapietra, broren til hennes andre ektemann. Hun fikk totalt seks barn.

Carreño var kjent for sin energiske, kraftfulle, intense, lidenskapelige spillestil. Den ga henne kallenavnet «Pianoets valkyrje» og gjorde at hun ble oppfattet som guddommelig av kollegaer som Henry Wood og Claudio Arrau. Hun tok seg en del friheter i forbindelse med framføringen av verkene for å «forbedre» dem, for eksempel med ikke-noterte oktaver eller rubato.

Ifølge Arrau endret teknikken hennes seg etter timer hos Rudolf Maria Breithaupt (1873–1945) da hun var cirka 45 år gammel. Fra å være påvirket av en fransk jeu perlé-tradisjon (med stor fokus på fingrene og tydelig artikulasjon) gikk hun over til å bruke kroppens naturlige vekt. Breithaupt, på sin side, formulerte sine erfaringer i en lærebok tilegnet Carreño. Selv skrev hun om pedalbruk for å kunne formidle sin kunnskap til elever på et visst nivå. Hun så på pedalenes betydning først og fremst med tanke på klangfargeproduksjonen.

Som vidunderbarn framførte hun gjerne datidens populære virtuose verker som Johann Nepomuk Hummels Rondo Brillant, Op. 98 eller Sigismund Thalbergs Grande Fantaisie sur Moise, Op. 33, men også egne stykker. Da hun ble voksen, begynte repertoaret å endre seg. Takket være hennes fremragende teknikk og brede hender påtok hun seg for eksempel svære klaverkonserter av Ludwig van Beethoven, Frédéric Chopin, Felix Mendelssohn-Bartholdy, Robert Schumann, Johannes Brahms, Anton Rubinstein, Franz Liszt, Camille Saint-Saëns, Pjotr Tsjajkovskij og MacDowell.

Mellom Edvard Grieg og Carreño utviklet det seg et vennskap etter at hun begynte å promotere hans musikk på 1880-tallet. Hun var også en av Griegs foretrukne pianister for hans klaverkonsert, som hun spilte mange ganger, ikke minst under debutkonserten med Berlinfilharmonien.

Carreño skrev cirka 75 verker, ofte for piano alene, men for eksempel også sanger, kammermusikk og verker for kor og orkester. Internasjonalt mest kjent i dag er hennes vals Mi Teresita, som hun tilegnet datteren sin og ofte spilte som ekstranummer. I Venezuela er særlig hennes hymne til Simón Bolívar kjent.

I en nasjonalromantisk ånd brukte hun venezuelanske rytmer og former i noen av sine komposisjoner. For eksempel skrev hun en merengue som mellomspill i Un bal en rêve, Op. 26. De fleste komposisjonene ble publisert mellom 1863 og 1873.