En del av den litteraturen som oppstod i Vest-Tyskland umiddelbart etter 1945, går under betegnelsen «Trümmerliteratur» (ruinlitteratur). Dette var litteratur som oppstod i ruinene av krigen og som beskriver både de fysiske og psykiske sporene som det tolv år lange, nasjonalsosialistiske diktaturet etterlot seg. I tysk litteraturhistorieskriving brukes også begrepene «Stunde Null» (nullstilt litteratur) og «Kahlschlag» (rydning). Disse begrepene er omstridt i nyere forskning fordi de tilslørte behovet for et langvarig og omfattende oppgjør med nasjonalsosialismen. Forfatterne som vendte tilbake fra emigrasjon, krigstjeneste og fangenskap, ville se virkeligheten slik den var, og i sine verker gjengi den politiske katastrofen og peke på behovet for en helt ny utvikling. Heinrich Bölls essay Bekenntnis zur Trümmerliteratur fra 1952, og hans fortellinger og romaner, for eksempel Wo warst du, Adam? fra 1951, hører til de viktigste verkene fra perioden rett etter krigen. Det samme gjør Wolfgang Borcherts korte fortellinger og dramaet Draußen vor der Tür fra 1947. Idealet var en saklig og skeptisk tone, og litteraturen skulle stille autentiske diagnoser – gjerne på bakgrunn av selvbiografiske beretninger.
Etter tolv år med sensur var behovet for å bli kjent med internasjonal litteratur og strømninger stort. Blant annet fikk Ernest Hemingways knappe form og nøkterne språk stor betydning for den tidligste etterkrigslitteraturen, og den amerikanske novellen ble adaptert av tyskspråklig litteratur. Jean-Paul Sartres og Albert Camus' filosofi, som kretser rundt problemet håpløshet og håp, påvirket svært mange av de forfatterne som begynte å skrive etter 1945. Den nye forfattergenerasjonen ønsket å etablere nye estetiske prinsipper gjennom en eksperimentell holdning til diktningen. Günter Grass formidler for eksempel samtidsproblemer gjennom overdimensjonerte, grotesk-komiske bilder. Sentrale grunntanker fra marxismen, eksistensialismen, psykoanalysen og surrealismen fikk også betydning for litteraturen. Språket gjennomgikk store forandringer på grunn av teknifiseringen av samfunnet, og de språklige forandringene tilsvarte de sosiologiske. Språket ble offer for manipulasjon gjennom massemediene, og behovet for språklig nyskapning var et av hovedtrekkene ved etterkrigstidens litteratur. Viktig var også gjenoppdagelsen av Franz Kafka, som med sin spesielle stil fikk stor innflytelse på den nye prosalitteraturen med sine skildringer av det fortapte mennesket og det uoversiktlige samfunnet.
En milepæl var dannelsen av Gruppe 47, som var en gruppering av toneangivende forfattere. Gruppen ble initiert av Hans Werner Richter sammen med Alfred Andersch, Günter Grass, Günter Eich, Uwe Johnson og Martin Walser. I tillegg deltok representanter for den tyskspråklige litteraturen utenfor Tyskland, blant andre Ingeborg Bachmann, Max Frisch og Peter Weiss.
1950-årene var preget av den kalde krigen, store politiske spenninger mellom øst og vest og vissheten om at delingen av Tyskland ikke bare var forbigående. Wolfgang Koeppen skildrer dette i sine romaner, for eksempel i Tauben im Gras fra 1951. Utover på 1950-tallet og spesielt på 1960-tallet gjorde en økende kritikk seg stadig mer gjeldende, rettet mot staten Vest-Tyskland, kapitalismen og et mangelfullt oppgjør med nasjonalsosialismen. Heinrich Bölls prosa utgjorde et tyngdepunkt i den vesttyske litteraturen i flere tiår. Et høydepunkt innenfor prosadiktningen ble Günter Grass sin Die Blechtrommel fra 1959, som er første del av hans såkalte Danziger Trilogie. Her sammenfattes 50 år med tysk historie med en fortellerkraft og fantasirikdom som overgår det meste av nyere tysk prosakunst. Sammen med Böll er Martin Walser en av de viktigste kritikerne av det nye velstandssamfunnet, blant annet i Ehen in Philippsburg fra 1957. Prosaforfatteren Arno Schmidt inntar en spesiell posisjon med sin språkblanding av hverdagsspråk, dialekt, sjargong, innlagte sitater, vulgarismer og blasfemier.
Lyrikerne knyttet an til ekspresjonismen og surrealismen. Gottfried Benns lyriske verk hører til det viktigste innenfor tysk lyrikk på 1900-tallet. Paul Celan dyrket det hermetiske diktet, og Helmut Heißenbüttel er en viktig representant for den konkrete poesien. Hans Magnus Enzensberger har spilt en stor rolle som formidler av modernistiske strømninger i tysk lyrikk både som lyriker, oversetter og utgiver. Han har også vært en viktig og besk kritiker av det tyske samfunnet. Det lyriske verket til den jødiske forfatteren Nelly Sachs er av høy kvalitet, og hun ble i 1966 tildelt Nobelprisen i litteratur sammen med Samuel Josef Agnon.
Rundt 1960 nådde vesttysk litteratur et foreløpig høydepunkt. I 1959 ble Heinrich Bölls Billiard um halb zehn, Uwe Johnsons Mutmassungen über Jakob og Günter Grass' Blechtrommel utgitt, og året etter kom Martin Walsers Halbzeit. Etter hvert oppstod en økende interesse for litterære identitetsdiskurser, sterkt påvirket av verkene til sveitseren Max Frisch. Marie Luise Kaschnitz roman Das Haus der Kindheit fra 1957 er et tidlig eksempel på dette. Siegfried Lenz hadde allerede i 1950-årene vunnet stor popularitet med sine fortellinger fra Øst-Preussen. Det store gjennombruddet fikk han i 1968 med romanen Deutschstunde. Med sine verker holder han fast ved sin bestemte fortellerstil og konsekvente, moralsk funderte realisme. Romanforfatterne Hubert Fichte og Dieter Wellershoff har i sine romaner skildret randsonene i det vesttyske velstandssamfunnet, hvor sosiale og psykiske outsidere spiller en hovedrolle. Wolfgang Hildesheimer innførte James Joyce' stream-of-consciousness-teknikk i den tyske romanen med sitt verk Tynset fra 1965.
Etter 1945 hadde stor dramatikk latt vente på seg. I kjølvannet av en økende interesse for et oppgjør med Tysklands nasjonalsosialistiske fortid, oppstod det i 1960-årene politisk engasjert dramatikk på høyt internasjonalt nivå. Rolf Hochhuth, Heinar Kipphardt, Peter Weiss og Martin Walser revolusjonerte det politiske dramaet og samtidsteatret gjennom sitt dokumentarteater, som ikke minst Peter Weiss begrunnet teoretisk gjennom sine dramaturgiske skrifter. Disse forfatterne krevde en ny og bevisst politisering og ideologisering av litteraturen for å motvirke de restaurative tendensene i samfunnet. Det nye, tyske dramaet sprang ut av politiske og sosiale forhold. Parallelt med dokumentarteatret oppstod det en renessanse for det såkalte Volksstück, som var en tidskritikk henlagt til bonde- og landsbymiljøet, med Franz Xaver Kroetz som viktigste representant.
Mot slutten av 1970-årene ble den politiske litteraturen delvis avløst av en mer subjektiv litteratur, en ny sensibilitet og introspeksjon. Mange kvinnelige forfattere markerer seg. Karin Struck og Gabriele Wohmann fremstiller den borgerlige levemåten som et intrikat system for å undertrykke kvinnen. Også Christa Reinig og Angelika Mechtel forfekter feministiske posisjoner. Også i lyrikken merker man tendensen bort fra det politiske og en hang til en ny subjektivitet, som for eksempel hos Nicolas Born.
En av 1980-tallets store romansuksesser var Patrick Süskinds Das Parfum fra 1985. Romanens postmodernistiske karakter viser seg ved at teksten åpner seg mot trivialformer som gyser- og kriminalromanen, og ved at den imiterer tidligere stilformer. Andre sentrale navn fra 1980-årene er prosaforfatterne Sten Nadolny og Brigitte Kronauer. Peter Schneider kaster et resignert blikk tilbake på 1968-generasjonen, og dramatikeren og prosaisten Botho Strauss bygger sitt image på motsetningen til den venstreorienterte litteraturen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.