Tysklands politiske system

I 1990 ble Tyskland samlet etter å ha vært delt i to siden etter andre verdenskrig. Det som formelt skjedde ved samlingen, var at de fem reetablerte østtyske delstatene gikk inn i Forbundsrepublikken Tyskland – det gamle Vest-Tyskland. Den gamle vesttyske grunnloven (Grundgesetz) fra 1949 ble dermed grunnlov for det samlede Tyskland. Denne grunnloven bygger på tradisjonene fra den liberale forfatningen av 1848–1849, men tar også hensyn til Otto von Bismarcks forfatning fra 1871 og Weimar-forfatningen av 1919. Etter grunnloven er Tyskland en parlamentarisk-demokratisk forbundsstat.

Presidenten er formelt statsoverhode, og velges for fem år av gangen av Forbundsforsamlingen. Dette er en forsamling som består av medlemmene av Forbundsdagen og et like stort antall personer valgt av delstatsparlamentene. Presidenten kan gjenvelges én gang og spiller primært en symbolsk og konstitusjonell rolle.

Den utøvende makt ligger hos forbundskansleren (Bundeskanzler) og regjeringen. Forbundskansleren velges av Forbundsdagen etter forslag fra presidenten. Hen må ha absolutt flertall. Kansleren kan bare felles gjennom såkalt konstruktivt mistillitsvotum, det vil si ved at en ny kansler velges samtidig som den andre får mistillit. Hvis kansleren ber om tillitsvotum og ikke får det, og Forbundsdagen i løpet av 21 dager ikke klarer å velge ny kansler, kan kansleren be presidenten om å oppløse Forbundsdagen og skrive ut nyvalg. Disse bestemmelsene skal sikre kanslerens posisjon.

Den øvrige regjeringen utnevnes av presidenten etter forslag fra kansleren. Kansleren har etter grunnloven rett til å trekke retningslinjene for regjeringens politikk. Kansleren har dermed også det avgjørende ord ved uenighet mellom ministrene. De mange sterke og lengeregjerende kanslerne har bidratt til å gi kanslerembetet og regjeringsutøvelsen autoritet.

Den lovgivende makt er lagt til en tokammerforsamling. Det ene kammeret, Forbundsdagen (Bundestag), er det viktigste, og det kansleren er ansvarlig overfor. Forbundsdagen har (fra 2025) 630 medlemmer inkludert såkalte «overhengsmandater». Mandatene velges dels fra 299 enkeltpersonkretser (flertallsvalg, som i det britiske underhuset) og dels fra flerpersonkretser, som er delstatene (forholdstallsvalg, som i Stortinget). Velgerne avgir stemme i begge kretser. Forholdsvalgene skal justeres i forhold til mandatfordelingen i enpersonskretsene og kan eventuelt øke mandattallet. Det er en sperregrense på fem prosent, men denne gjelder ikke enkeltpersonkretsene. Den høye sperregrensen reflekterer et ønske om å hindre at partisystemet splittes mye opp, slik som i Weimar-tiden (1919–1933).

Forbundsrådet (Bundesrat) har 69 medlemmer, utpekt av delstatsregjeringene. Delstatene har fra seks (de folkerikeste) til tre representanter i forbundsrådet. De stemmer som bestemt av delstatsregjeringene og kan kalles tilbake av dem. Sammensetningen av Forbundsrådet kan endre seg etter hvert delstatsvalg. Lovforslag behandles først av Forbundsdagen. Forbundsrådet kan innen tre uker be om at en felleskomité nedsettes for å vurdere endringer i et forslag. Forbundsrådet kan også innen to uker nedlegge veto mot et lovforslag; et veto Forbundsdagen dog kan sette til side med absolutt flertall.

I grunnlovssaker og i saker som direkte angår delstatene er forbundsrådets samtykke nødvendig. Grunnlovsendringer krever 2/3 flertall i begge kamre; men endringer som påvirker delstatsinndelingen eller noen av grunnlovens grunnleggende prinsipper tillates ikke.

Politikken har siden opprettelsen av forbundsrepublikken i 1949 vært dominert av to store partier, det kristelig-demokratiske CDU (i Bayern det kristelig-sosiale CSU) og det sosialdemokratiske SPD. Fram til de siste tiårene har disse hatt til sammen mellom 70 og 80 prosent av stemmene og dermed gitt tysk politikk en betydelig stabilitet. I tillegg har det liberale, fridemokratiske FDP spilt en viktig rolle gjennom hele perioden.

Siden 1980 har flere nye partier etablert seg. Bündnis 90/De Grønne er resultatet av en sammenslåing av borgerrettsbevegelser i DDR og miljøbevegelser i Vest-Tyskland. Det sosialistiske partiet Die Linke, stiftet i 2007, er en sammenslutning av et utbryterparti fra SPD og PDS, etterfølgeren til det østtyske statsbærende kommunistpartiet, SED. Siden 2013 har det populistiske og nasjonalkonservative Alternative für Deutschland (AfD, Alternativ for Tyskland) vokst på ytre høyrefløy.

Partier som truer den demokratiske orden eller forbundsrepublikkens eksistens er ikke tillatt i Tyskland, og det har lenge vært et uttalt ønske fra de eldre partiene å stenge for maktdeling med de nye partiene på ytre høyre og venstrefløy, selv om de ikke eksplisitt bryter disse lovene.