USAs historie etter 2001

Strid om opptellingen av stemmer i Florida førte til at det var dommerne i høyesteretten, der de konservative var i flertall, som først seks uker etter avgjorde valgresultatet. Bush ble utpekt som valgets vinner og USAs neste president. Den demokratiske kandidaten, Al Gore, hadde fått flest personstemmer, men manglet nok valgmannsstemmer til å vinne. Valgkampen dreide seg om økonomien som etter sterk vekst i 1990-årene var i tilbakegang. Det var lite fokus på utenrikspolitikken.

Ved presidentvalget i 2004 ble Bush gjenvalgt med større margin enn i 2000. Han slo demokratenes John Kerry etter en valgkamp som kom til å dreie seg om USAs økende problemer med å skape ro i Irak etter invasjonen i 2003, og om velgernes bekymringer for arbeidsledighet og de økonomiske utsiktene mer allment.

Med terrorangrepet 11. september og krig i Afghanistan og Irak kom utenrikspolitikken i sentrum. Påkjenningene som kom i kjølevannet ble store, både for dem som bodde der volden fant sted og for hundretusener av soldater og deres familier. USAs forhold til allierte ble i perioder også sterkt anstrengt. Hjemme ble amerikanerne i stigende grad delt i synet på både utenrikspolitikk og antiterror-tiltak innenlands, på en måte som forsterket konfliktnivået og polariseringen i partipolitikken.

Terrorangrepet mot USA 11. september 2001 kostet nesten 3000 mennesker fra 93 land livet og etterlot store materielle skader i New York og på Pentagon-bygningen utenfor Washington, D.C. Fjernsynsseere over hele verden fikk se sjokkerende bilder av passasjerflyene som ble brukt som bomber og de enorme følgene utover dagen. Mediedekningen styrket det globale inntrykket av 11. september 2001 som et tidsskille.

Amerikanske etterretningsmyndigheter mistenkte tidlig terrornettverket al-Qaida og dets leder Osama bin Laden for å ha stått bak angrepene. Amerikanske interesser var blitt tidligere angrepet av al-Qaida i 1990-årene. Likevel stilte angrepet 11. september terrortrusselen mot USA i sentrum for politikk og offentlig debatt på en helt ny måte.

President George W. Bush erklærte en «krig mot terror» som ville vare til al-Qaida og «enhver terrorgruppe med global rekkevidde er funnet, stanset og bekjempet». Formuleringen om «krigen mot terror» ble i årene som fulgte en samlebetegnelse for et stort antall tiltak både globalt og innad i USA.

En omfattende, USA-ledet militæraksjon ble iverksatt i Afghanistan i oktober 2001 og i 2003 i Irak. I den første aksjonen sikret USA sikret seg støtte fra NATO og de andre stormaktene til å gå til angrep mot den eller dem som stod bak terroraksjonene. Taliban-regimet ble fordrevet fra sin maktposisjon, men bin Laden, som hadde fått operere fra sine baser i landet under Talibans beskyttelse, var fortsatt på fri fot.

USA gikk til krig mot Irak i mars 2003, og angrepet ble begrunnet ved å vise til et behov for å uskadeliggjøre påståtte arsenaler av masseødeleggelsesvåpen, men uten samtykke fra FN eller NATO. Saddam Husseins regime ble veltet etter kort tid og et nytt regime innsatt. I årene som fulgte førte likevel opprør i flere bølger til fortsatt vold og store ødeleggelser. Ingen masseødeleggelsesvåpen ble funnet.

• Les mer om krigen i Afghanistan, Irak-krigen 2003 og Iraks nyere historie.

Innenriks omfattet den økte beredskapen mot terror en ny lov for overvåking og sikkerhet med kortnavnet «patriotloven» og etableringen av et eget departement for innenlandsk sikkerhet («homeland security»). Patriotloven ble vedtatt på kort tid med overveldende flertall i Kongressen og hadde til hensikt å forenkle etterforskning og avverging av terrorplaner. I tiden som fulgte ble loven kritisert for å utvide myndighetenes overvåkingsfullmakter og gi større adgang til å omgå de ordinære reglene for straffeforfølgelse.

Videre ble innenlandsk sikkerhet samordnet i ett stort departement. Dette var den største forvaltningsreformen i USA på et halvt århundre. Skjerpede sikkerhetstiltak i flytrafikken og strammere håndheving av USAs utlendingskontroll var blant de tydeligste tiltakene.

Styrkingen av myndighetenes adgang til overvåking sammenfalt i tid med en sterk vekst i de teknologiske mulighetene for slik virksomhet. Dette ble for alvor offentlig kjent i 2013, da IT-teknikeren Edward Snowden lekket informasjon om utstrakt global, elektronisk overvåking i regi av den amerikanske etterretningsorganisasjonen National Security Agency (NSA).

Både krigen mot terror og invasjonen av Irak møtte sterk kritikk i andre land så vel som i USA selv. Særlige protester skapte viljen til å ignorere FN og tilsidesetting av folkeretten, internasjonale konvensjoner og i noen grad USAs egen grunnlov. Uenigheten om det folkerettslige grunnlaget for inngripen i Irak hadde klart negativ virkning på forholdet mellom USA og viktige europeiske allierte som Tyskland og Frankrike. NATO-landet Tyrkia sa nei til å la USA frakte en panserdivisjon gjennom landet og til Iraks nordgrense før invasjonen i 2003.

I krigen mot terror vakte det oppsikt at USA fraktet fanger fra Afghanistan til militærbasen Guantánamo Bay på Cuba, hvor mistenkte al-Qaida- og Taliban-medlemmer ble fengslet på ubestemt tid. De ble verken gitt sivil rettergang eller status som krigsfanger etter Genèvekonvensjonen. USA forsvarte sin praksis med å definere de pågrepne som «ulovlig stridende», altså soldater som selv opererte utenfor krigens lover. Sammen med dokumenterte tilfeller av amerikansk tortur i forhør, ved blant annet Abu Ghraib-fengselet, bidro den utenomrettslige fengslingen på Guantánamo til å svekke sympatien for USA globalt og til økende protester i USA.

Kritikken av Bush-administrasjonens «alenegang» gjaldt også spørsmål som internasjonalt klimasamarbeid og etableringen av Den internasjonale straffedomstolen (ICC) i Haag. Bushs innsats mot aids og andre epidemier høstet derimot anerkjennelse fra det internasjonale samfunnet.

På 2000-tallet vakte USAs økende budsjettunderskudd og statsgjeld bekymring blant økonomer. Det ble også advart mot en forbruksvekst basert på opplåning av boliger. Irak-krig, terrorkamp og trygdevekt utgjorde en hovedforklaring på utgiftssiden av budsjettunderskuddene, men Bushs omfattende skattelettelser i 2002 bidro også med en umiddelbar inntektssvikt. Bush hadde ikke som mål om å kutte drastisk ned på velferdsbudsjettet, men å privatisere tjenestene blant annet ved å gi større plass til religiøse organisasjoner, en politikk han kalte for omsorgskonservatisme.

Økonomien i delstatene var også under press, med kutt i offentlige tjenester og velferdsytelser, og sterkt stigende studieavgifter ved høyere utdanning blant konsekvensene. Samtidig var den økonomiske veksten i USA solid sammenliknet med EU, men tallene for arbeidsledige var dårligere. Men i 2008 opplevde USA den største økonomiske krisen siden 1930-årene, og landet var på randen av økonomisk kollaps.

I 2006 passerte USAs folketall 300 millioner, og spansktalende av latinamerikansk herkomst gikk forbi afrikansk-amerikanere som den største minoriteten i USAs befolkning. Særlig utfordrende ble da spørsmålet om USAs om lag tolv millioner innvandrere uten lovlig opphold, men ofte med langvarig yrkesdeltakelse i lavinntektsarbeid og barn i det amerikanske skolevesenet. Et omfattende kompromiss om deres legale status var nær ved å lykkes i Kongressen i 2007, men strandet etter motstand fra ytterfløyene i begge partier.

De kulturelle og moralske spørsmålene som preget den politiske polariseringen under president Bill Clinton forble viktige; saker som abort, forskning på stamceller og homofiles rettsstilling. Samtidig bestemte høyesterett i 2003 at grunnloven ikke tillot lover som regulerte seksuell omgang mellom samtykkende voksne. Kjennelsen ble den første av flere som styrket homofiles rettsstilling, med slutningen om lik rett til å inngå ekteskap som høydepunkt i 2015.

En rekke hendelser der myndighetene ikke greide å beskytte innbyggerne bidro til et utbredt inntrykk av utilstrekkelighet blant landets ledere. I innenrikspolitikken gjaldt det valgkaoset i Florida i 2000, de økonomiske skandalene med bokføringssvindel og konkurser i 2001–2002, og ikke minst den mislykkete handteringen av orkanen Katrina som rammet hardt byen New Orleans i 2005.

I utenrikspolitikken bidro etterretning forut for Irak-krigen som bygde på usannheter og manglende avverging av terrorangrepet 11. september til svekket tillit. De menneskelige og økonomiske omkostningene ved krigen i Irak ble mer synlige for folk flest, og høsten 2006 passerte antallet falne soldater antallet omkomne etter terrorangrepet 11. september (over 3000), samtidig som utgiftene fortsatte å trekke opp budsjettunderskuddene.

Mismotet som ble skapt av slike saker, illustrert ved den sterkt synkende populariteten for president Bush i disse årene, kan være med på å forklare den sterke entusiasmen og forhåpningene om at et maktskifte kunne skape positiv endring i USA i 2008.

Presidentvalget i 2008 ble et oppgjør med tiden under Bush, og Obama ville få slutt på den langvarige, partipolitiske skyttergravskrigen i rikspolitikken. Obama gikk til valg på et løfte om håp og forandring og vant en overlegen seier mot sin republikanske motkandidat John McCain. Stor entusiasme brakte valgdeltakelsen til sitt høyeste nivå siden 1968.

Obama fikk i 2008 med seg et styrket demokratisk flertall i begge kamre i Kongressen, og i to år, frem til 2010, fikk han og det demokratiske partiet stort spillerom i rikspolitikken.

Ved valget i 2012 vant Obama relativt enkelt en ny periode i kamp med republikaneren Mitt Romney, men entusiasmen omkring Obamas person og troen på en bedre fremtid var klart svekket. Etterdønningene av finanskrisen, ikke minst det høye antallet arbeidsledige, fortsatte å prege hverdagen i USA.

Obama fikk også større problem med å få gjennom sitt reformprogram. Republikanerne hadde siden mellomvalget i 2010 flertallet i Representantenes hus og fikk det også i Senatet etter 2014. Obama ble derfor nødt til å samarbeide med en lite samarbeidsvillig republikansk opposisjon ikke bare for å få gjennom politikken sin, men også for å holde hjulene i gang i statsadministrasjonen.

Finanskrisen som rammet USA og etter hvert resten av verden i 2008 og 2009, begynte i det amerikanske boligmarkedet og ledet like inn i store finansinstitusjoner som hadde bidratt til uforsvarlige låneopptak. Stilt overfor valget mellom å la institusjonene gå overende eller gripe inn, valgte sentralbanken og politiske myndigheter å tre inn med enorme summer.

Krisen førte med seg tilbakegang i økonomien, og i 2009 steg arbeidsledigheten til 10 prosent, den høyeste siden begynnelsen av 1980-årene. Langtidsledigheten var opp i nesten 4,5 prosent, den høyeste siden 1930-årene. Pensjonister fikk rasert sine sparefond, og mange amerikanere måtte selge sine hjem. Først i 2014 var andelen arbeidsledige tilbake på nivået før krisen. Men mange hadde gitt opp å skaffe arbeid, og krisen hadde også ført med seg store offentlige kostnader og økt utenlandsgjeld.

Sammen med økende sosial ulikhet bidrog krisehandteringa til sterk misnøye med landets politiske ledere. De økonomiske ulikhetene fortsatte å vokse, slik de hadde gjort siden rundt 1980. En økende andel av de samlede inntektene gikk til bedriftenes eiere, mens reallønnsveksten blant de nederste 80 prosentene på inntektsstigen var liten. I perioden 1979–2011 var den til sammen 16 prosent, mens den var 56 prosent for den øverste femdelen. For den øverste prosenten var økningen 174 prosent, herunder en stor andel kapitalinntekter.

Den voksende ulikheten preget den offentlige samtalen og ble mer fremtredende som tema i rikspolitikken etter finanskrisen, på venstrefløyen med aksjoner som «Occupy Wall Street». Mot slutten av Obamas presidentperiode var frustrasjonen over manglende fremgang blant folk i middelklassen stor. Hva problemet bestod i og hvilke løsninger som egnet seg, fortsatte å få ulike svar på høyre- og venstresiden. Temaet har siden vært blant de fremste i presidentvalgkampene, også i partienes nominasjonsprosesser.

Tross begeistringen over valget av Obama i 2008 innvarslet maktskiftet en periode med forsterket politisk polarisering. I Det republikanske partiet fryktet mange en venstredreining av politikken, og høgresida mobiliserte i Tea party-bevegelsen fra 2009. På grasrota viste det seg at Obamas hudfarge og slektsbakgrunn fra Kenya gav opphav til konspirasjonsteorier og mistro.

I 2011 fikk republikanerne tilbake flertallet i Representantenes hus, og det ble stadig vanskeligere for Obama å få gjennom politikken sin. Den økonomiske krisepakka fikk oppslutning, men det var en hard kamp å få gjennom helsereformen i 2010, kjent på folkemunne som Obamacare.

Etter hvert det sank evnen til å enes på tvers av partiskillene. Målt i antall vedtak i Kongressen gikk samarbeidet sterkt tilbake etter 2010. Ved flere anledninger stod landet i fare for å måtte stenge statsadministrasjonen fordi Kongressen ikke greide å bli enige om bevilgningene – høsten 2013 ble en slik «shutdown» en realitet i 17 dager

Den fastlåste politiske situasjonen hindret USA i å løse store samfunnsproblemer. Det gjaldt de store budsjettunderskuddene og statsgjelda som krevde både omlegging av skattesystemet og strukturelle endringer i pensjons- og velferdsytelser. Det var heller ikke mulig å oppnå tverrpolitiske kompromiss i innvandringspolitikken og klimapolitikken, og heller ikke i spørsmålet om regulering av skytevåpen. I den graden Obama fikk gjennom politikken sin, var det ofte gjennom å bruke presidentbeordring, det vil si mulighet til å utstede instrukser til statsadministrasjonen. Men både helsereformen og retten for homofili å inngå ekteskap ble oppretthold av høyesterett.

I utenrikspolitikken hadde Obama en annen prinsipiell tilnærming enn president Bush. Han ønsket å forankre politikken i internasjonal lovgiving og forsterke internasjonalt samarbeid, blant annet ved å avvikle krigen i Irak. Irakkrigen hadde møtt fordømmelse i det internasjonale samfunnet. Obama fullførte, med noen justeringer, tilbaketrekningen fra Irak, som var blitt planlagt under president Bush. Han oppfylte dermed sitt løfte om å avslutte USAs krigsdeltakelse der, og sent i 2011 var USA ut av Irak. På det meste, i 2007, stod 170 000 amerikanske soldater i Irak, og krigen hadde kostet livet til omkring 4500 amerikanske soldater. Slutten på krigen var med på å normalisere forholdet mellom omverden, og spesielt til toneangivende EU-land.

Obama gikk inn for tettere samarbeid med Russland om atomnedrustning, noe som stod sentralt i begrunnelsen for tildelingen av Nobels fredspris for 2009. I 2015 fikk Obama på plass en atomavtale mellom Iran og de faste medlemmene i FNs sikkerhetsråd. Han fikk også normalisert forholdet til Cuba og gjenopprettet diplomatiske relasjoner med landet. Han fortsatte USAs nære vennskap med Israel, men gikk samtidig inn for en tostatsløsning til konflikten i Midtøsten.

I klimapolitikken inngikk USA og Kina i 2014 en avtale med konkrete mål for utslippskutt. Obama aksepterte forskernes funn om at menneskene var i ferd med å forårsake varige klimaendringer, og i 2016 sluttet USA seg til Parisavtalen.

I praksis var det likevel likheter i utenrikspolitikken til Bush og Obama. Under Obama var krigføringen i Afghanistan blitt kraftig trappet opp før den igjen ble senket i 2011. Det året ble også Osama bin Laden drept av amerikanske spesialsoldater. Formelt avsluttet USA og NATO sine kampoperasjoner i Afghanistan i 2014, men USAs okkupasjon holdt fram til 2021. Obama-administrasjonen støttet diplomatisk opprøret under den arabiske våren, og sammen med europeiske allierte grep USA inn i Libya militært i 2011. USA var tilbakeholden under borgerkrigen i Syria, men bidro i krigen mot IS i Irak og Syria. Obama tok også sterk avstand fra Russlands annektering av Krim i 2014.

USAs «krig mot terror» fortsatte også under president Obama, men foregikk i økende grad med droner. Disse angrep mistenkte terrorister med raketter uten at USA trengte å sette soldater på bakken. Menneskerettsgrupper har pekt på store sivile tap i flere av angrepene, og den systematiske bruken av droner for å ta livet av enkeltpersoner er blitt kritisert for manglende åpenhet og for å hvile på usikkert juridisk grunnlag. Obama slo også hardt ned på kritikerne av USAs tiltak i krigen mot terror og gikk hardt ut mot WikiLeaks, blant andre Edward Snowden. Guantánamo-leiren med fengslede terrormistenkte ble heller ikke stengt verken innen Obamas første år som president, slik han varslet i 2009, eller seinere.

Obama fulgte også en tradisjonell handelspolitikk og arbeidet for å fremme frihandel. Han meldte USA inn i Trans-Pacific Partnership (TTP), en omfattende handelsavtale for land rundt Stillehavet, men fikk ikke avtalen godkjent i Kongressen.

Trumps seier ble gitt ulike fortolkninger innenfor en ramme der fellesnevneren var bred folkelig frustrasjon med politikere og andre grupper de oppfattet som eliter uten blikk for deres hverdag. Valget ble fulgt av betydelig nasjonal debatt om økte økonomiske forskjeller og forholdet mellom minoriteter og den hvite flertallsbefolkningen. Valget gav også opphav til skandaler. Allerede under valgkampen var det fattet mistanke om utenlandsk innblanding, og i mai 2017 begynte etterforskning av påstanden om russisk innblanding. Tidligere FBI-direktør Robert Mueller ledet etterforskningen, og rapporten ble levert to år senere. Etterforskningen konkluderte med at det ikke var bevis for at Trump selv var skyldig i å samarbeide med russerne for å påvirke valgresultatet. Imidlertid mente etterforskerne at mistanken mot Trump sto sterkt og at Trump heller ikke kunne frifinnes. Under etterforskningen ble flere av Trumps medarbeidere tiltalt i forbindelse med saka, og flere samarbeidet med etterforskerne. Mueller-rapporten konkluderte med at siste ordet i saken lå hos Kongressen. Dermed var det mulig at det kunne bli riksrettssak.

Trumps slagord var make America great again, og en forutsetning for det var å reversere politikken til president Obama. Med et republikansk flertall i begge kammer i Kongressen hadde Trump i de to første årene av presidentperioden de folkevalgte i ryggen. Han fikk støtte for å omgjøre miljøpolitikken, skattepolitikken og helsepolitikken. I sitt første år i Det hvite hus opphevet Trump forbudet mot kuledrift og andre klima- og miljøtiltak som Obama hadde lagt ned. Han innførte også en skattereform som reduserte skattene til alle, men spesielt næringslivet og de rike. Helsereformen under Obama, Obamacare, kom under kontinuerlig kritikk fra Trump og republikanerne. Kritikken førte til en reduksjon av helseprogrammets omfang, men uten at reformen ble avskaffet eller erklært grunnlovsstridig.

Til tross for retorikken om å redusere den føderale pengebruken holdt statsgjelda å stige under Trump. Hovedårsaken var Trumps økonomiske politikken der han mente at inntektene til staten ville øke når næringslivet fikk redusert skatt fordi det ville skape flere arbeidsplasser og økonomisk vekst. I og med at alle hadde fått skattereduksjoner var dette urealistisk så lenge en ikke reduserte de store offentlige utgiftene, som for eksempel folketrygden (social security). Trump kompenserte statens inntektstap til dels med å øke importavgiftene, men utgiftene til covid-tiltak ble enorme og utgjorde om lag halvparten av økningene av statsgjelda under Trump. Totalt økte statsgjelda med nesten åtte milliarder dollar og tok til å nærme seg 30 milliarder dollar.

Til å begynne med tok ikke Trump covid-pandemien på alvor og fikk sterk kritikk for det. Kritikerne hevdet at Trump virket handlingslammet og apatisk under de første månedene av pandemien. Det var helsemyndighetene i delstatene som gikk i bresjen for å hindre spredning, mens den føderale regjeringa gjorde lite. To måneder etter utbruddet var det ikke lenger politisk mulig å ignorere covid, og i mars 2020 erklærte Trump nasjonal unntakstilstand. Det kom en omfattende hjelpepakke, CARES-loven i mars og en støtteordning i desember. Penger ble bevilget blant annet til enkeltpersoner, bedrifter og til å utvikle vaksiner. I slutten av 2020 var det registrert nesten 340 000 korona-relaterte dødsfall. Trump tok aldri på seg ansiktsmaske, og å bruke maske eller ikke ble en partipolitisk markør under valgkampen høsten 2020. Trump fikk selv korona i oktober 2020.

Under valgkampen hadde Trump ført en hard retorikk mot illegal innvandring, spesielt fra Mexico. Hans påstand om at Mexico sendte voldtektsmenn og narkohandlere til USA vekte oppsikt, men også appellerte til ytre høyre. Illegal innvandring kombinert med rekordhøye tall på asylsøkere, spesielt fra Mellom-Amerika, hadde i lengre tid skapt store problem for USA, spesielt i delstatene langs grensa til Mexico.

Trumps løsning på å hindre innvandringa var å styrke grensekontrollen ved å bygge en mur langs grensa til Mexico. Grensemurer var ikke et nytt tiltak, men Trump ville intensivere arbeidet med å sette opp muren og påstod at Mexico skulle betale for det. Han gav den høy politisk prioritet. Så høyt at budsjettbehandlingen stanse opp i desember-januar 2018–2019 da Kongressen ikke ville bevilge nok penger til muren. Konflikten førte en rekordlang 35 dagers nedstenging av den føderale regjeringa, og politikken gav beskjedne resultater i forhold til ambisjonene. Trump-administrasjonen trappet opp deportasjoner og innførte en rekke innvandringsrestriksjoner for å hindre uønsket innvandring, blant annet å snevre inn kriteria for å få innvilget asyl. Under Trump ble det mindre ulovlig innvandring, men mye skyldes mindre flyttebevegelser på grunn av koronarestriksjoner.

Trumps første utenrikspolitiske handling var å innføre et innreiseforbud fra muslimske land. Høyesterett godkjente en omarbeidet versjon av loven der grunngiving var knyttet opp til landets sikkerhet. Trumps uortodokse utspill i innvandringsspørsmålet fikk hard medfart hos den demokratiske opposisjonen.

I september 2017 holdt Trump en tale i FN der han la fram det som skulle være ledestjernen i USAs utenrikspolitikk, America First. Trump mente at USA hadde altfor mange internasjonale forpliktelser og sa opp en rekke internasjonale avtaler. Det gjaldt atomavtalen med Iran, økonomiske samarbeidsavtaler med Nord-Amerika (NAFTA) og Stillehavsregionen (TPP), avtaler om våpenkontroll, Paris-avtalen om klimatiltak og medlemskapet i Verdens helseorganisasjon, WHO.

Trump hadde et anstrengt forhold til sine tradisjonelle allierte som NATO. Trump utfordret sine NATO-allierte ved å forlange at de tok på seg et større økonomisk ansvar for å drifte alliansen og oppnådde å få andre medlemsland til å øke forsvarsbudsjettene. Men Trump viste lite entusiasme for NATO og hadde ikke et godt forhold til europeiske ledere som Angela Merkel i Tyskland. Det skapte uro i Europa og stimulerte til tettere forsvarssamarbeid i EU.

Også i forhold til andre land førte Trump en svært utradisjonell utenrikspolitikk. Han kom på godfot med flere diktatorer som Kim Jong Un i Nord-Korea, Vladimir Putin i Russland, Recep Tayyip Erdogan i Tyrkia og oljesjeikene i Midtøsten. Trump var den første amerikanske presidenten til å besøke Nord-Korea uten at samtalene med Kim førte til noe nytt. Bedre diplomatisk hell hadde Trump når det gjaldt forsoning mellom araberstatene, blant annet Saudi-Arabia og Golf-statene, og Israel. Forsoningspolitikken hang sammen med store våpensalg til landene.

Trump viste ingen interesse for palestinernes sak, men støttet opp om settlerpolitikken i Israel. Han viste også USAs uforbeholdne støtte til Israel ved å flytte den amerikanske ambassaden til Jerusalem, en symbolsk tung markering av USAs vedvarende lojalitet til Israel og støtte til statssjef Benjamin Netanyahus politikk. Verdens største diktatur, Kina, ble derimot en skyteskive for Trump administrasjon, og Trumps førte en langt tøffere politikk over for Kina enn tidligere, både retorisk, men også økonomisk i form av begrensinger av teknologieksport til Kina og høyere tollsatser. I motsetning til Trumps alenegang i internasjonal politikk fikk kinapolitikken tverrpolitisk støtte.

Det var en naturlig følge av Trumps America-first-politikk at han avviklet krigen i Afghanistan og var lite risikovillig ellers i bruken av militær makt. Trump var den første presidenten som under den 20-årigen krigen i Afghanistan tok direkte kontakt med Taliban, og han forhandlet fram en avtale i februar 2020 der alle amerikanske soldatene skulle ut av Afghanistan inne mai 2021. Trump førte videre Obamas forsiktige politikk i Syria og gjennomførte noen militære aksjoner mot IS, men uten at USA ble dradd med i Syria-konflikten. Under Trumps periode ble det ikke sendt amerikanske soldater til krigføring i utlandet, noe som brøt med tidligere presidenters utenrikspolitiske aktivisme.

Med sin lange erfaring og sentrumsprofil ble Biden en samlende kandidat for demokratene i 2020. Biden vant presidentvalget med relativt klar margin over mot motkandidaten, den sittende presidenten Donald Trump.

Under demokratenes nominasjonsprosess om våren 2024 møtte han ubetydelig konkurranse og var klar til å møte Trump i valgkampen, men etter uttrykkelig press fra Det demokratiske partiet trakk han sin kandidatur i juli 2024. Han pekte på visepresident Kamala Harris som en naturlig etterfølger. Harris ble demokratenes president kandidat i juli 2024 og fikk med seg Tom Walz, guvernør i Minnesota, som visepresidentkandidat.

Biden kom til makta under covid-pandemien og i sluttfasen av Afghanistankrigen, og pandemien og krigen preget de første årene i presidenttida hans. I de siste årene under Biden opplevde USA økende inflasjon, og utenrikspolitikken var preget av et anstrengt forhold til USAs gamle fiender under den kalde krigen, Kina og Russland, mens forholdet til USAs tradisjonelle allierte ble bedre.

USA var svært polarisert politisk under Obama og Trump, og polariseringen fortsatte under Biden. Biden kom fra senteret i Det demokratiske partiet, og med sin politiske erfaring hadde han gode forutsetninger for å forbedre det politiske klimaet og samle nasjonen i et fellesskap. Men valgkampen ble likevel preget av skitkasting, og den offentlige debatten var preget av tilsynelatende uforsonlige motsetninger mellom de politiske partiene.

Polariseringa nådde et foreløpig høydepunkt da Trump-tilhengerne gikk til angrep på Kongressbygningen i Washington 6. januar 2021 for å stanse Kongressens godkjenning av resultatet fra voteringen i valgmannskollegiet. Bakgrunnen for angrepet var at Trump nektet å godkjenne valgresultatet og anklaget demokratene for å ha stjålet valget. Voldshendelsene førte til at fem personer omkom under tumultene, men Kongressen slo ring om valgresultatet, også visepresident Mike Pence.

I selve politikkutforminga hadde polariseringen mindre å si. I to år hadde Biden et flertall i begge kammer i Kongressen. Republikanerne vant tilbake flertallet i Representanthuset i mellomvalget i 2022, men var preget av indre strid mellom den harde kjernen av Trump tilhengere og den moderate fløyen hos republikanerne som kunne inngå kompromiss med Biden. Med sin lange erfaring lykkes Bide med å oppnå noen av sine politiske mål.

Den største utfordringa for myndighetene i USA i 2020 var å få kontroll over covid og motvirke de negative virkningene sykdommen hadde for amerikansk arbeidsliv og samfunnet ellers. I motsetning til Trump fulgte Biden en vitenskapsbasert strategi i kampen mot covid og arbeidet tett sammen med USAs medisinske ekspertise. Mens Trump overlot mye til delstaten, gikk Biden i bresjen for en aktiv føderal politikk som innebar testing, vaksinering og tiltak for å begrense spredningen, blant annet oppmuntring om å bruke ansiktsmaske. Kampen mot covid møtte sterk opposisjon i noen delstater, og den politiske polariseringen kom til uttrykk også her. Trump brukte aldri maske, mens Biden gjorde det i offentlige sammenhenger. Som Trump gikk Biden innfor å gi offentlig støtte til bedrifter og privatpersoner som kompensasjon og stimulerte utviklingen av vaksiner.

Pandemien fortsatte under Biden å dempe veksten i økonomien. Etter hvert som myndighetene fikk større kontroll over pandemien, kom økonomien på fote igjen. Det skyldes økende vaksinering og hjelp fra føderalt hold. Sentralbanken hadde satt ned renten, og de økonomiske innsprøytningene var store. Økonomien vokste kraftig i 2021 (5–6 prosent høyre enn året før), og arbeidsledigheten sank fra nesten 15 prosent i 2020 til noe over 4 prosent i 2021.

Både stimuleringspolitikken og forsyningsproblem i etterkant av pandemien førte til en prisstigning som minsket effekten av økonomisk vekst, og den enkelte lønnstakeren fikk en nedgang i kjøpekraften. Inflasjonen kom opp i over 9 prosent i 2022, det høyeste nivået siden 1981. Ved strammere rentepolitikk og større stabilitet i forsyningskjedene nasjonalt og internasjonalt fikk myndighetene dempet inflasjonen (2–3 prosent i 2024).

Mer langsiktig handlet Bidens økonomiske politikk om å styrke infrastrukturen i USA, og i 2022 fikk han gjennom en pakke med omfattende tiltak som skulle fornye USAs infrastruktur tradisjonelt, men også i forhold til digital kommunikasjon, og med en grønn profil.

Biden-administrasjonen reverserte mye av Trumps miljøpolitikk. Internasjonalt sluttet USA seg igjen til Paris-avtalen med forpliktende reduksjoner av utslipp. I 2022 fikk USA gjennom den største miljøsatsingen i landets historie med mål om å omstille økonomien for å møte klima- og miljøutfordringene. Lovgivningen er preget av miljøvennlig tenking, og det blir bevilget penger til grønn innovasjon og økonomiske insentiver til å ta i bruk fornybar energi. Det ble snakk om en grønn New Deal under Biden.

Demokratenes tradisjonelle minoritetsvennlige politikk fortsatte under Biden. Det gjenspeilet hans valg av visepresident, Kamala Harris, senator fra California. Hun ble den første kvinnelige visepresident, og med farget minoritetsbakgrunn. I kjølvannet av en protestbølge mot rasediskriminering i forbindelse med drapet på George Floyd i 2020 kom Biden med lovgivning for å bekjempe rasisme i politiet og rettsvesenet. Ellers har Biden tatt hensyn til minoriteter i andre deler av politikken sin som i miljø- og helsepolitikk og i økonomiske spørsmål.

Biden reverserte også noe av Trumps utenrikspolitikk. Han fikk et bedre forhold til USAs tradisjonelle allierte, ikke minst gjennom å støtte opp under Ukrainas kamp mot den russiske invasjon i februar 2022. Biden gikk også inn for at USA skulle fortsette å støtte det internasjonale helsearbeidet i WHO.

I Afghanistan fullførte Biden Trumps politikk om å få USA ut av landet, og det klarte han, men Biden fikk kritikk for det kaoset som oppstod i landet under tilbaketrekkingen og etterpå. Forholdet til Kina under Biden vart fortsatt preget av handelskrig, og Biden var som Trump en sterk støttespiller for Israel. Biden kritiserte Israels krigføring i Gaza i 2023-24, men opprettholdt USAs tradisjonelt gode forhold til Israel, ved blant annet våpenleveranser under krigen. Bidens politikk i Midtøsten har fått kritikk fra venstresida av Det demokratiske partiet, og spesielt studenter har protestert mot Biden-administrasjonens manglende engasjement for palestinernes sak.

USA opplevde under Biden enda større trykk på landet sørlige grense. Noen av Trumps tiltak som oppsplitting av familier under saksbehandling ved grensen ble avviklet, mens regjeringa fortsatte å deportere nesten like mange prosentvis som under Trump. Men problemet for USA var at så mange kom til grensa og søkte asyl eller kom ulovlig inn i landet. Noe av økningen henger sammen med slutten på pandemien, men Bidens mer liberale innvandringspolitikk har trolig også spilt inn.