Presidentvalget i USA i 2000 ble avholdt tirsdag 7. november. Vinner ble Det republikanske partiets kandidat, George W. Bush, men først etter fem ukers strid om opptellingen av stemmer i Florida.
Det demokratiske partiets kandidat Al Gore erkjente nederlaget 13. desember, etter at USAs høyesterett hadde besluttet at fintellingen i Florida skulle stanse.
Bush og Gore, de to store partienes kandidater, var alene om å samle betydelig oppslutning. Fremst i det sedvanlige feltet av kandidater fra «tredjepartier» stilte Ralph Nader for De grønne.
Gore, tidligere senator fra Tennessee, stilte fra posisjonen som USAs sittende visepresident og vant sitt partis nominasjon enkelt etter å ha møtt en viss motstand fra eks-senatoren Bill Bradley i de første delstatene i primærvalgene.
Bush var sittende guvernør i Texas, sønn av president George H. W. Bush og sikret seg tidlig solid støtte i økonomisk og politisk sentrale kretser i sitt parti.
Bush fikk hard kamp om nominasjonen fra Arizonas senator John McCain, som gjorde et poeng av sin frittalenhet og reformvilje. McCain tok blant annet en uventet klar seier i det symbolsk viktige primærvalget i New Hampshire. Resultatene fra delstatene som stemte de påfølgende fire-fem ukene gjorde det imidlertid klart at McCain ikke kunne ta igjen forspranget Bush opparbeidet, og McCain valgte å trekke seg.
Den formelle nominasjonen av Bush fant sted på Det republikanske partiets landsmøte i Philadelphia 31. juli–3. august 2000. Dick Cheney, forsvarsminister under Bushs far og tidligere kongressrepresentant for Wyoming, ble nominert som visepresidentkandidat.
Gore fikk sin nominasjon på demokratenes landsmøte i Los Angeles 14.-17. august, med senator Joseph Lieberman fra Connecticut som visepresidentkandidat. Lieberman var den første jødiske amerikaner på et av de store partienes presidentstemmeseddel.
Gores tid som visepresident var på samme tid en fordel og et problem i kommunikasjonen med velgerne. Årene han hadde arbeidet under president Bill Clinton utgjorde med sin økonomiske fremgang et sterkt argument for fortsatt demokratisk styre. Samtidig knyttet mange Clinton til politiske splittelse og handlingslammelse, slik som i nedstengningen av offentlige kontorer under budsjettkrisen i 1995–1996 og i striden omkring Lewinsky-saken i 1998–1999.
Gore satset aldri for fullt på å fremheve det vellykkede ved Clinton-tidens økonomiske politikk og valgte ikke å opptre sammen med Clinton i valgkampen. I stedet la Gore seg på en mer konfronterende, populistisk retorisk linje med vekt på interessemotsetninger mellom «vanlige folk» og elitene.
I stigende grad ble det også en utfordring for Gore at mange velgere så ut til å oppfatte ham negativt som person. Særlig etter de fjernsynssendte debattene med Bush ble valgkampens dagsorden preget av debatt om Gore bevisst overdrev sine egne bedrifter, og dessuten om han var i stand til å fremvise noen «ekte», varm personlighet amerikanerne kunne stole på og like.
Bush-kampanjen grep mulighetene dette skapte og bidro sammen med pressen til å danne et bilde av Gore som villig til å strekke sannheten i jaget etter å vinne. Mange observatører mente å se samsvar mellom en betydelig oppgang for Bush på meningsmålingene og styrken i debatten om Gores karakteregenskaper.
Bush gikk til valg på et program for en «medfølende konservatisme» («compassionate conservatism»), der de etablerte republikanske kuttene i offentlige utgifter skulle ledsages av sosialt ansvar. Med tydelig henvisning til årene under Clinton varslet han også at han ønsket å «forene, ikke å splitte» og at han ville bringe «verdighet» tilbake til Det hvite hus.
Gjennom primærvalgkampen hadde Bush lagt vekt på sin dype, religiøse overbevisning og fremstod allment som en mer jordnær, sympatisk og trygg person enn motkandidaten Gore ble oppfattet å være.
I utenrikspolitikken kritiserte Bush Clinton-administrasjonens militæraksjoner i stater med indre konflikter, slik som Somalia og det tidligere Jugoslavia, og tok til orde for at USA burde unngå å gripe inn utenlands med «nasjonsbygging» som mål.
Bush vant 30 delstater og fikk 271 valgmannsstemmer mot Gores 266 (opprinnelig 267, men én avstod fra å stemme i valgmannskollegiet) og ble dermed valgt til president. I USA sett under ett fikk Gore 51 millioner stemmer, en halv million mer enn Bush. Som andel av avgitte stemmer fikk Bush 47,87 og Gore 48,38 prosent.
Ikke siden 1888 hadde kandidaten med flest stemmer kommet dårligst ut i valgmannskollegiet. Dette er mulig fordi USA som føderalstat har grunnlovsfestet at de mindre folkerike delstatene skal veie tyngre i antall valgmenn enn folketallet tilsier.
Ralph Nader fra De grønne fikk størst oppslutning blant de mindre kjente kandidatene, med 2,74 prosent.
Uklarhet om resultatet i Florida gjorde at det gikk fem uker før det var klart at Bush hadde vunnet. Bush ledet opptellingen etter valgnatten, men marginen var så knapp at Floridas lover krevde en maskinell gjenopptelling av alle stemmene. Også denne viste ledelse til Bush, med en fordel på noen hundre av rundt 6 millioner avgitte stemmer.
Striden kom deretter til å stå på det juridiske plan om hvilke kategorier av omstridte stemmesedler som skulle tas med i eventuelle manuelle fintellinger og i hvilke valgkretser slik fintelling skulle foregå. I tillegg stod det strid om hvilke markeringer på stemmesedlene som skulle være gyldige, både der det var utydelig om velgeren faktisk hadde markert sitt valg og der mer enn ett alternativ så ut til å være markert.
Til sammen var mer enn 175 000 stemmer registrert som feil eller uklart utfylt.
Potensielt forvirrende utforming av stemmesedlenes utseende i noen fylker, og mangel på stemmesedler i andre, skapte også tvil om hvordan velgernes hensikt best kunne kartlegges på en rettferdig måte.
12. desember 2000 ble valget i praksis avgjort i en kjennelse fra USAs høyesterett, med flertall 5–4 på de utslagsgivende punktene. Fordelingen av dommerne på de to standpunktene sammenfalt i høy grad med deres antatte politiske sympatier og bidro dermed til en opphetet debatt om hvorvidt domstolen hadde opptrådt mer politisk enn juridisk.
Flertallet i retten mente at ulike opptellingskriterier omkring i Florida risikerte å ramme Bush i strid med grunnlovens krav til likhet for loven og at videre fintelling ikke kunne tillates. Den viste også til at fristene for endelig innrapportering av Florida-resultatene gjorde det usannsynlig å finne alternative opptellingsmåter i tide.
Bush ble dermed stående med 537 stemmers overvekt, slik delstatsmyndighetene hadde erklært som endelig resultat 26. november. Seieren i Florida sikret Bush flertall også i antall valgmenn og dermed seier i presidentvalget.
Gore gratulerte Bush som lovlig valgt president i en tale på riksdekkende fjernsyn 13. desember.
En uavhengig granskning av de omstridte stemmesedlene konkluderte i 2001 med at Bush ville vunnet også om Gore hadde fått gjennomslag for et fintellingskrav stilt kort tid før Høyesteretts ordre om å stanse. Imidlertid mente granskerne at Gore kunne vunnet med svært knapp margin dersom han hadde bedt om noe han ikke gjorde, nemlig fintelling av samtlige avviste stemmer i delstaten. Rapporten presiserte at sikre konklusjoner var umulige, fordi de svært små marginene gjorde opptellingen sårbar for ulikheter i individuelt skjønn.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.