anarki (internasjonal politikk)

Anarki, brukt om relasjoner mellom stater, er forestillingen om at fordi statene ikke anerkjenner noen makt eller myndighet over seg, så er politikken mellom statene en lovløs tilstand der ingen kan være trygge for angrep, og der enhver er seg selv nærmest, der alle kan ta seg til rette etter ønske og der ingen har noen til å hjelpe seg i nød.

Om påstanden er riktig kan diskuteres (se nedenfor). Konsekvensen av å akseptere et slikt utgangspunkt som sant, er at en statsleder alltid må være forberedt på muligheten for krig og derfor trenger et sterkt militært forsvar, dessuten at regjeringen må være forsiktig med å ha et for nært samarbeid med andre land. Videre konsekvenser kan være opprustning, begrensning av ytringsfrihet og lignende.

Anarkiforestillingen er et vanlig utgangspunkt (det vil si, en antagelse) i mange teorier om internasjonal politikk, særlig i realismeskolen. Den avspeiler også tanken om at internasjonal politikk er en kamp om makt mellom statene, en av realismens hovedteser. Et alternativ til denne tankegangen, som sier at internasjonal politikk er en kamp om sikkerhet, ikke makt, ble senere lansert av den britiske pedagogen Barry Buzan (1946–).

Spørsmålet er om det faktisk er riktig at det råder anarki mellom statene. Det er i det minste en sannhet med modifikasjoner, noe som også kan ses av følgende faktiske forhold:

• De aller fleste stater er medlemmer av De forente nasjoner, og FN-pakten forplikter dem til å følge paktens regler samt beslutninger i Sikkerhetsrådet. Denne forpliktelsen har de påtatt seg frivillig.
• Relasjonene mellom statene er regulert av folkerettens grunnleggende bestemmelser, først og fremst den at avtaler skal holdes (internasjonalt kjent ved det latinske uttrykket pacta sunt servanda). Om en stat bryter dette prinsippet vil det straffe seg, fordi andre stater da vil anse avtalebryteren som en ikke troverdig avtalepartner.
• Det vil alltid finnes mål som stater ikke kan oppnå uten medvirkning fra andre – både stater og andre internasjonale aktører – og da er man nødt til å samarbeide. Handel er det enkleste eksempelet.
• En kan se at det i verden i dag forekommer omfattende samarbeid mellom statene. Krig og voldsbruk forekommer ikke mellom demokratiske land.
• Anarki-resonnementet er ikke nødvendigvis noe som gjelder mellom alle stater. Det er vel kjent at relasjonene mellom noen land er preget av stadig fiendskap, mens disse landene likevel har fredelige relasjoner med de fleste andre land. Eksempler på dette er forholdet mellom India og Pakistan, og mellom Israel og Palestina.
• Anarkilignende tilstander kan også variere over tid, historisk. Frankrike og Tyskland var lenge hverandres verste fiender, men siden 1950-tallet har de samarbeidet tett.