Anarkistiske tanker dukket opp hos stoikerne og gnostikerne i oldtiden og hos kristne mystikere i middelalderen, under bondeopprøret i England i 1381, hos gjendøperne i Tyskland rundt 1530 og blant gruppen som kalte seg Levellers («de som jevner ut») i England rundt 1650. Fra 1600-tallet kommer også selve betegnelsen anarkisme i bruk, i første omgang som en negativ karakteristikk av kravene fra de forskjelligste opprørsgrupper og om teoriene til radikale tenkere.
Først på slutten av 1700-tallet ble anarkismen utformet til en systematisk lære, mest kjent gjennom briten William Godwins Enquiry Concerning Political Justice fra 1793, der han blant annet krevde at staten skal avskaffes helt. Godwin hevder at staten og dens maktbruk kom i stand for å regulere og begrense individers bruk av vold og tvang mot hverandre, men at staten raskt ble til et instrument for at herskere kunne bruke enda mer og grovere vold og tvang mot sine undersåtter. Bare gjennom å avskaffe staten kan vi derfor, hevdet Godwin, skape et samfunn tuftet på gjensidighet og frivillige fellesskap mellom likeverdige.
I boken Der Einzige und sein Eigentum (Den enkelte og dennes eiendom) fra 1844 utviklet tyskeren Max Stirner en lære om «jegets» absolutte suverenitet, som ble opphavet til en særegen liberalistisk eller egoistisk form for anarkisme. Staten skulle avskaffes, mente Stirner, men ikke retten til eiendom og retten til å beskytte denne eiendommen fra at andre skulle nyte godt av den.
Politisk betydning fikk likevel anarkismen først som strømning innenfor arbeiderbevegelsen, der særlig franskmannen Pierre Joseph Proudhon utformet anarkismens program, som Godwin med utgangspunkt i en form for sosialisme basert på et samfunn uten privateiendom. Særlig med Proudhons bok Qu'est-ce la propriété? («Hva er eiendom?») fra 1840 ble anarkismen sammenfiltret med sosialisme som frihetlig sosialisme. Proudhons lære vant gjenklang i Frankrike og Tyskland, særlig blant håndverkere og arbeidere i småindustrien, som kjente seg truet av industrialisering og kapitalisme. Proudhon oppsummerte sin lære med slagordet «eiendom er tyveri», og mente at mesteparten av statens maktapparat ble overflødig dersom systemet med privateiendom ble avskaffet.
I 1860-årene videreutviklet den russiske revolusjonære Mikhail Bakunin Proudhons lære videre og gav den et mer aktivistisk og revolusjonært preg, idet han hevdet nødvendigheten av å avsette den herskende eierklassen og avskaffe dens viktigste verktøy for undertrykkelse, statsmakten, gjennom opprør. Både Proudhons og Bakunins lære ble skarpt avvist av Karl Marx, fordi de førte arbeiderne bort fra den organiserte og politiske kampen for å vinne makt i staten, og omskape den til redskap for forvaltningen av de økonomiske godene. Både Marx og spesielt Friedrich Engels mente at en revolusjonær omveltning nødvendigvis måtte være autoritær, stikk i strid med anarkistene ideer.
Striden mellom Marx og Bakunin splittet Den første internasjonale, der de begge arbeidet for å vinne for sine ideer, og både det senere sosialdemokratiet og den moderne kommunismen tok avstand fra anarkismen.
Innenfor russisk anarkisme skapte Bakunins elev Sergej Netsjajev læren om «handlingens propaganda», det politiske mordet som middel i den revolusjonære kampen, og la kimen til nihilismen. Læren om «handlingens propaganda» ble tatt opp av anarkistiske organisasjoner som Bakunin hadde skapt i søreuropeiske land, og av tyskeren Johann Most i USA. I 1880- og 1890-årene førte attentater og mord på statsoverhoder og ledende politikere til at det i en rekke stater ble vedtatt særlover mot anarkismen, og satt i gang forfølgelser mot dens organisasjoner og frontfigurer.
I motsetning til den terroristiske anarkismen trådte den kooperative anarkismen, utformet sist i 1870-årene av den russiske naturvitenskapsmannen fyrst Pjotr Kropotkin og den franske geografen Elisée Reclus. De forkastet individuell bruk av vold og ville bygge opp samfunnene som frie føderasjoner av små produsent- og forbrukergrupper, hvor både produksjonsmidler og forbruksgjenstander var felleseie.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.