bark – botanikk – Store norske leksikon

Bjørk

Av Volodymyr 04/Shutterstock.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Bjørkas ytterbark kalles never og kan blant annet brukes til å lage en rekke bruksgjenstander. De horisontale linjene er barkporer, barkens luftekanaler. Øverst i bildet ser man en moseart opptre som epifytt (en plante som vokser på andre planter) på bjørka.

Bark hos Betula pubescens, bjørk.

Av Zoya Akulova/CalPhotos.

Lisens: CC BY NC 3.0

Bark er vev som beskytter stenglene og røttene til planter. Bark tjener også som hjem og voksested for mange arter av blant annet insekter, alger, lav og planter, og nyttiggjøres av mennesker på flere måter. Det vi tenker på som bark til daglig er de ytterste lagene av forvedete stengler og røtter. I botanikken kalles også andre vev, for eksempel noe av vevet i mange urteaktige planter, for bark.

Utseendet til bark er avhengig av hvordan den dannes. Barken kan danne en sammenhengende sylinder som omslutter hele stammen, som for eksempel hos bjørk, som har glatt bark som ung og skorpebark som gammel, eller den kan dannes som atskilte segmenter, («skjellbark») som finnes for eksempel hos furu. Bark har porer i overflaten, barkporer, som gjør det mulig for gasser å slippe ut av og inn i planten. Dette er nødvendig fordi røtter og stengler puster (respirerer). Ikke bare barkporer, men også vannet som strømmer gjennom stammen utveksler gasser med vevet innenfor barken på denne måten. I takt med at en stamme vokser i bredden kan det også dannes åpninger i barken ved at den revner.

Bark dannes som en del av plantens faste utvikling, men kan også dannes når en plante såres.

Bruk

Bark kan nyttes til mange formål. Noen eksempler:

Garving. Flere typer bark egner seg til garving fordi den har et høyt innhold av garvestoffer. Særlig kjent er eikebark, men også furu, gran, bjørk, pil og andre arter har vært brukt. Russlær får sin spesielle lukt fra garving med bjørkebark. Garving med bark kalles barking.
Gummi (kautsjuk) fås ved dype innsnitt i barken av blant annet gummitreet.
Kork er korklaget i barken fra korkeik.
Bast. Bast er fibre som utvinnes fra barken hos noen arter, slik som for eksempel lind.
Never, korklaget i bjørkebarken, har mange bruksområder, og brukes blant annet ved taktekking.
Legemiddelet kinin fremstilles av kinabark.
Kanel utvinnes av bark fra kaneltrær.
Finfordelt bark brukes til overdekke i gartnervirksomhet, eller i bearbeidet form som jordforbedringsmiddel.
De store barkmengdene som fås ved barking av tømmer i treforedlingsbedriftene, kunne tidligere være en kilde til forurensning. De fleste bedrifter utnytter idag barken i spesialkonstruerte forbrenningsovner, og avlaster dermed sitt behov for andre brensler som for eksempel fyringsolje.

Anatomi

I de fleste unge stengler (og noen røtter) finnes et lag med grunnvev (parenkym) kalt marg innenfor ledningsvevet. De fleste unge røtter og stengler har også et lag med grunnvev rundt ledningsvevet. Det sistnevnte laget kalles primærbark. Cellene i primærbarken er levende, har tynne cellevegger og lagrer og transporterer stoffer.

I eldre planter med sekundær vekst (tykkelsesvekst) omfatter barken i tillegg andre vev som dannes utenfor det vaskulære kambiet, en vekstsone som gir opphav til ledningsvev hos slike planter. Disse vevene kalles sekundærbark under ett (se avsnitt lenger nede i artikkelen).

Hos de fleste enfrøbladete planter og noen urteaktige tofrøbladete planter ligger ledningsstrengene spredt i stengelen, slik at grunnvevet ikke ligger i to distinkte områder innenfor og utenfor ledningsvevet slik som hos andre planter. Når det gjelder disse artene kan man ikke skille mellom primærbark og marg når man beskriver grunnvevet i stengelen.

Stengelens primærbark

Primærbarken i stengelen inneholder klorofyll, og kan også inneholde noe styrkevev (bast). Primærbarken er forbundet med den innerste delen av stengelen, margen, via margstråler (områdene mellom stengelens ledningsstrenger).

Røttenes primærbark

Røttenes primærbark har til oppgave å transportere vann og næring innover i rota. Mange forbindelser mellom cellene (plasmodesmer) sørger for at denne transporten går effektivt for seg. I det innerste laget av røttenes primærbark, endodermis, er cellene dekket med et vannavstøtende lag kalt Casparys bånd. Det vannavstøtende laget gjør at vannet på vei inn mot rotas ledningsvev ikke kan passere mellom disse cellene. I stedet er det nødt til å bevege seg gjennom selve cellene i endodermis for å komme inn til ledningsvevet.

De fleste blomsterplanter har også et vev som tilsvarer endodermis ytterst i primærbarken. Dette vevet kalles eksodermis. Cellene i eksodermis har også Casparys bånd.

Hos arter med sekundær vekst felles etter hvert røttenes primærbark sammen med overhuden, epidermis. Hos andre arter mangler sekundær vekst helt eller delvis, og røttenes primærbark beholdes. Dette er tilfellet hos mange enfrøbladete planter og noen tofrøbladete planter.

Sekundærbark

Mange stengler og røtter gjennomgår etter hvert sekundær vekst. Det innebærer at det dannes en vekstsone (et kambium) innenfor primærbarken. Denne vekstsonen er det vaskulære kambiet, som produserer såkalt sekundært silvev utover mot rotens eller stengelens overflate og sekundært vedvev innover. Sekundærbarken omfatter alle vev utenfor det vaskulære kambiet som er dannet gjennom sekundær vekst, så det sekundære silvevet, som har til oppgave å transportere næringsstoffer gjennom planten, er en del av sekundærbarken. Mange av cellene i dette vevet dør etter bare ett år, men noen lever i flere år og har lagring som funksjon.

Hos planter med sekundær vekst dannes i tillegg oftest en annen type vekstsone, kalt korkkambiet (fellogen). Korkkambiet danner kork (fellem) utover mot overflaten av planten og et vev kalt felloderm innover i planten. I røtter dannes korkkambiet innenfor primærbarken. I stengler kan det dannes i epidermis eller mer eller mindre dypt i barken. Disse vevene er altså også en del av sekundærbarken.

Korken er død, mens cellene i felloderm lever når de er ferdigstilte. Korkcellene innleires med vannavstøtende stoffer (voks og korkstoff, suberin) på innsiden av celleveggene før de dør. Korkkambiet, kork og felloderm er plantens sekundære hudvev, og kalles under ett for periderm.

En plante kan også etter hvert danne flere lag med periderm. Hvert av dem dannes av et nytt korkkambium. Laget eller lagene med periderm kalles ytterbark, mens lagene innenfor kalles innerbarken – det yngste, levende korkkambiet og det yngste, levende laget med felloderm regnes imidlertid som en del av innerbarken. Ytterbarken er dermed død, ettersom vann og andre stoffer ikke kan transporteres gjennom det yngste, døde korklaget.

Nye korkkambier som føyer nye lag med periderm til ytterbarken oppstår stadig dypere inne i barken. Etter hvert dannes de fra levende celler i det ellers døde sekundære silvevet som blir meristematiske – de dedifferensieres og får rolle som stamceller.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Stengel og stamme

Unni Vik

Førsteamanuensis, OsloMet – storbyuniversitetet