bofellesskap

Bofellesskap har, i ulike former, eksistert i lang tid som klostre, soldatkaserner, studenthjem, fattighus og lignende. Disse var knyttet til en spesiell livsform eller fase i livet, og oppholdet var heller ikke alltid frivillig. Nå forstås bofellesskap og kollektivhus som frivillige tilbud til personer eller husstander som deltar i samfunnet på vanlig måte. Forgjengere til dagens løsninger fantes i utopiske sosialisters prosjekter og amerikanske familiehotell. Boformene beskrives å ha tre ulike motiver – økonomiske, politiske og sosiale – men de fleste ligger et sted på skalaen mellom disse. På samme måte er det også en glidende overgang mellom de to boformene. Forkjemperne for disse boformene har i stor grad vært kvinnesaksaktivister og enslige, fordi det lettet det praktiske hverdagslivet eller kunne tilby sosiale alternativer til kjernefamilien.

De første ideene om slike felles boformer fantes blant franske og engelske utopister rundt år 1800, med ideer fra Charles Fourier (1772–1837) som utviklet planen for Phalanx, et produksjonskollektiv der arbeidere skulle bo i sosialpalasser. Robert Owen, en engelsk fabrikkeier, tok dette videre og realiserte idealsamfunnet New Lanark i Skottland. I 1853, etter februarrevolusjonen, startet planleggingen av Cité Dolfuss i Alsace. Til da besto alle prosjektene av egne, romslige boliger, men med fellesfunksjoner som bad og bakeri. Familistèren i Guise i Frankrike, bygd mellom 1860 og 1879, tok utopien ett skritt videre med 900 leiligheter bygd som tre kvartaler omkring glassoverdekte gårdsplasser. Her var det barnehager, bibliotek, teater, restaurant og kolonihager. Dette representerte et fullt utviklet idégrunnlag for framtiden. Kollektivhusprogrammet ble med iver lansert fra arkitekthold i 1930-årene, ut fra hensyn til enslige og til familier med utearbeidende ektepar. Tidlige eksempler oppsto i Sovjetunionen i slutten av 1920-årene og i Sverige noe senere.

Økonomisk motivasjon lå til grunn for prosjektene i Frankrike og ble på nytt aktuelt under nøden som fulgte første verdenskrig. I Hamburg åpnet fra 1913 fellesboliger som Ledigenheim i Rehhoffstrasse for å huse fattige, husville og arbeidsledige. Fellesfunksjoner skulle bidra til å redusere bo- og levekostnadene for leietakerne. Lignende fellesfunksjoner finner vi også i Karl-Marx-Hof i Wien fra 1927, men denne gangen som manifestasjon av at arbeiderbevegelsen hadde overtatt makten i byen.

Politisk motivasjon for å skape det nye Sovjetmennesket med en ny kollektiv tanke- og livsform lå til grunn for en rekke prosjekter, og noen gjennomførte byggesaker, både for bokollektiver og flere Arbeiderpalass (kultur- og samfunnshus) i årene mellom den russiske revolusjonen og 1930. Mest kjent ble prosjektet Narkofim i Moskva, tegnet under ledelse av Mosen Ginsberg, ferdigstilt i 1930, der boligtype F ble forbilde for mange senere prosjekter rundt i verden. Kort etter kom John Ericssonsgatan 6 i Stockholm med seks etasjer og 50 leiligheter samt restaurant, barnehage, vaskeri og solterrasse, tegnet av Sven Markelius og drevet frem av kvinnesaksaktivister som Alva Myrdal. Internasjonalt er nok l'Unité d'Habitation av Le Corbusier mest kjent, oppført i Marseille mellom 1945 og 1952. Her er det egne handlegater, barnehager, helsestasjon, legekontor, hotell og idrettsanlegg på taket, i tillegg til de rundt 500 boligene som har fra ett til fem rom og kjøkken.

Tross iveren ved lansering og sosial motivasjon er få kollektivhus blitt realisert, sannsynligvis på grunn av de økonomiske konsekvensene. Synet på privathusholdningens ukrenkelighet har imidlertid endret seg, og ønsker om nye samlivsformer, selvforsyning og økologisk bærekraft ble motivasjon for en ny felleskapsbevegelse som fikk spesielt sterkt fotfeste i Danmark og Sverige. Et tidlig eksempel er Skovbrynet ved København, ferdigstilt i omtrent 1970. I 1980 kom Stolplyckan for 350 leieboere i Linköping. På samme tid ble Stacken, en boligblokk fra 1950-årene, ombygd. 20 av totalt 40 leiligheter ble satt av til fellesformål: vaskeri, kjøkken og matsal, daghjem, ungdoms- og hobbyrom (foto, sløyd, musikk), badstue, barnevognparkering, rom for søm, veving, keramikk og batikk.

Et forbilde for mange nye prosjekter er Lange Eng for 40 husstander ved Albertslund i Danmark fra 2008, tegnet av Dorte Mandrup, med en lang husrekke som omslutter en felles hage. Disse prosjektene tilbyr en egen livsform beboerne kan velge å ta del i.

Zürich er en by der det eksperimenteres mye med nye boformer og eierformer. I bydelen Vauban kombinerer flere boligprosjekter økologisk planlegging med ulike former og grader av bofellesskap. En etasjeplan fra Hunziker Areal viser små private boenheter, som kan være for en familieenhet eller et kollektiv innenfor kollektivet gruppert rundt lokale fellesrom.