bibliotek

Bibliotek kan sies å ha eksistert så lenge nedtegnet informasjon har vært samlet. Det er ikke mulig å skjelne mellom bibliotek og arkiv når det gjelder de eldste samlinger av leirtavler som er bevart.

Biblioteket i Ebla, i virksomhet fra rundt 2600 til 2300 fvt., regnes som verdens eldste kjente bibliotek. Det ble utgravd i 1970-årene med en samling på om lag 16 000 leirtavler.

Tempelsamlingen fra den babylonske byen Nippur fra 3. årtusen fvt. med 50 000–60 000 tavler med kileskrift oppbevares i British Museum. Omkring 25 000 tavler med avskrifter og tekster fra assyriske templer er bevart i kong Assurbanipals bibliotek i Ninive fra 600-tallet fvt. Bare små mengder er bevart av papyrusruller og pergamentkodekser fra den klassiske oldtiden, men litterære tradisjoner forutsetter at tekstene har vært bevart i boksamlinger.

De greske templene inneholdt bibliotek, og forfatteren Evripides er kjent som en av de tidligste private boksamlere. Samtlige filosofskoler i Athen, unntatt Stoa, hadde bibliotek. Mest kjent er det peripatetiske, grunnlagt av Aristoteles, som skal være blitt ført til Roma av Sulla i år 84 fvt.

I hellenistisk tid ble ptolemeernes bibliotek i Alexandria (det Aleksandrinske bibliotek) et kultursentrum, med omfattende samlinger av den greske litteraturen og oversettelser fra nabolitteraturene som grunnlag for bibliografiske kataloger og mange av de tekstredaksjoner som senere er overlevert. Biblioteket i Pergamon i Lilleasia, grunnlagt på 100-tallet fvt., var en sterk konkurrent i den innsamlingen av manuskripter som hadde fått oppsving under ptolemeerne. Pergament som bokmateriale ble utviklet i Pergamon da det ble innført eksportforbud for papyrus fra Egypt for å stanse konkurransen fra biblioteket i Alexandria.

Offentlige og private bibliotek med egne lesesaler kjenner man først fra antikkens Roma. Julius Caesar planla det første offentlige bibliotek, og det fantes bibliotek i de fleste romerske provinsbyer. Med kristendommen overtok kodeksen med sammenbrettede sider som den vanligste bokform istedenfor bokruller, og bøkene ble enklere å bruke og lagre. Stor betydning for bevaringen av kristen oldtidslitteratur fikk det keiserlige bibliotek i Bysants, grunnlagt av Konstantin den store på 300-tallet evt.

Den klassiske litteraturen ble bevart i tidlig middelalder, til dels fordi den ble oversatt til arabisk. Særlig latinske tekster ble bevart gjennom bibliotek og skrivestuer opprettet av Benediktinerordenen. Bibliotekene i Irland og England var for eksempel en forutsetning for den karolingiske renessansen i Frankrike. Katedral- og klosterbibliotekene ble supplert med forløperne til universitetsbibliotek da det utviklet seg akademiske skoler i Vest-Europa i høymiddelalderen, men i størrelse kan ingen av disse sammenlignes med de store bibliotekene i oldtiden.

Grunnlaget for ekspansjon i bibliotekene kom med innføringen av boktrykkerkunsten på midten av 1400-tallet, selv om renessansebibliotekene ikke skilte strengt mellom trykte bøker og manuskripter, slik det senere har vært vanlig. Et resultat av humanistenes arbeid var gjenoppdagelsen av klassiske verker som ikke hadde vært allment tilgjengelige i vest i middelalderen. Ved den tyrkiske erobringen av Konstantinopel i 1453 ble dessuten en mengde greske manuskripter eksportert til Italia.

Grunnleggerne av de betydningsfulle bibliotekene var gjerne fyrster eller rike adelsmenn. Karakteristisk for tidens bibliotek var at bøkene fortsatt var lenket fast til bokhyllene eller leseplassene, som var plassert slik at vinduene skulle la lyset falle tvers gjennom rommet. Det første bibliotek som fikk bokhyller langs veggene var Escorial-biblioteket i Madrid, bygd i 1584.

Reformasjonen og religionskrigene på 1600-tallet førte til at mange middelalderbibliotek gikk tapt eller ble spredt som krigsbytte. Blant annet fikk universitetsbiblioteket i Uppsala verdifulle samlinger på denne måten. Enkelte klosterbibliotek i Nord-Europa ble sekularisert uten at samlingene gikk tapt. I Frankrike kom en tilsvarende sekulariseringsprosess etter revolusjonen.

I tiden frem til 1700-tallet ble det stadig vanligere med store privatbibliotek, og det ble dannet leiebibliotek, særlig for underholdningslitteratur.

Filosofen G. W. Leibniz, som var bibliotekar i Hannover og Wolfenbüttel, fremla ideer om en bibliografisk organisasjon som kunne gi de lærde lett tilgang til alt som var skrevet om deres emner. I denne perioden ble grunnlaget lagt for samlingene i de store nasjonalbibliotekene, som Bibliothèque Nationale i Paris og British Museum i London. Leibniz' ideer om et omfattende bibliotek ble først virkeliggjort ved universitetsbiblioteket i Göttingen av Johann Gesner og C. G. Heyne. Ved begynnelsen av 1800-tallet var det her bygd opp et bibliotek som omfattet alle datidens kunnskapsområder, med gode kataloger over en nøye utvalgt bokbestand tilgjengelig for flest mulig. Dette biblioteket ble mønstergivende, blant annet også for det første norske universitetsbiblioteket i Oslo, da det ble grunnlagt i 1811.

Prinsippene for et nasjonalbibliotek som skal bevare alle publikasjoner trykt i et land, ble virkeliggjort av Antonio Panizzi, som arbeidet ved British Museum i 1833–1866. Han la vekt på katalogiseringen og utarbeidet standarder som grunnlag for trykte kataloger. British Museum fikk en sirkelformet lesesal omgitt av bokmagasiner, med en selvbærende konstruksjon som gjorde det mulig å lagre store mengder bøker kompakt og nær brukerne. De fleste lands nasjonalbibliotek har også store samlinger av fag- og forskningslitteratur fra hele verden. Nasjonalbiblioteket i Norge har kun ansvar for den norske litteraturen.