deklinasjon – grammatikk – Store norske leksikon

Deklinasjon er ordbøying av den typen som er karakteristisk for substantiv, som bøyinga av det norske substantivet lampe, med bøyingsformene lampe, lampa, lamper, lampene.

Faktaboks

Uttale: deklinasjon
Etymologi: Av latin declinare 'bøye til sida'

Typisk deklinasjon er bøying i tal, binding (bestemtheit), kasus og grammatisk kjønn. Ord med deklinasjon er fyrst og fremst substantiv, adjektiv, pronomen og determinativ, men i ein del språk også partisipp.

Deklinasjon står i motsetnad til konjugasjon, som er bøying av verb i mellom anna modus, tempus, diatese, tal og person, og komparasjon (gradbøying), som fyrst og fremst er bøying av adjektiv og adverb.

Deklinasjon i engelsk, norsk, latin og islandsk

Det varierer sterkt frå språk til språk kva for grammatiske kategoriar deklinasjonen omfattar. Her er nokre eksempel, illustrert med substantiv som tyder 'hest':

I engelsk blir substantiva deklinerte berre i tal:

eintal	fleirtal
horse	horses

I norsk kjem binding (bestemtheit) i tillegg:

	eintal	fleirtal
ubunden / ubestemt	hest	hestar
bunden / bestemt	hesten	hestane

På latin omfattar deklinasjonen kasus og tal:

	eintal	fleirtal
nominativ	equus	equī
vokativ	eque	equī
akkusativ	equum	equōs
dativ	equō	equīs
ablativ	equō	equīs
genitiv	equī	equōrum

Islandsk substantivbøying omfattar kasus, tal og binding (bestemtheit); ubunden og bunden tilsvarer bokmål ubestemt og bestemt:

	eintal		fleirtal
	ubunden	bunden	ubunden	bunden
nominativ	hestur	hesturinn	hestar	hestarnir
akkusativ	hest	hestinn	hesta	hestana
dativ	hesti	hestinum	hestum	hestunum
genitiv	hests	hestsins	hesta	hestanna

Deklinasjon betyr også bøyingsklasse

Dei ulike bøyingsklassane til substantiv og adjektiv blir omtala som deklinasjonar. Til dømes blir det latinske substantivet equus 'hest' rekna til 2. deklinasjon. Substantiv i 2. deklinasjon er hankjønns- eller inkjekjønnsord. Substantivet equa 'merr' høyrer derimot heime i 1. deklinasjon, der dei fleste suffiksa har ei anna form:

	eintal	fleirtal
nominativ	equa	equae
vokativ	equa	equae
akkusativ	equam	equās
dativ	equae	equis
ablativ	equā	equiīs
genitiv	equae	equārum

Dei fleste latinske substantiva i 1. deklinasjon er hokjønnsord, som equa 'merr', medan nokre få er hankjønnsord.

Norske deklinasjonar

Også på norsk kan substantiva delast inn i ulike deklinasjonar eller bøyingsklassar, som viser seg i fleirtalsformene.

Nynorske deklinasjonar

Nynorske substantiv har fleire deklinasjonar, og dette er dei tre vanlegaste; her med namn etter endinga i ubunden fleirtal. Substantiv utan ending i ubunden fleirtal høyrer til Ø-deklinasjonen; Ø er eit vanleg språkvitskapleg symbol for null:

ar-deklinasjonen
- hest, hesten, hestar, hestane
- lærar, læraren, lærarar, lærarane
- vinter, vinteren, vintrar, vintrane
- kjerring, kjerringa, kjerringar, kjerringane
- ende, ender, endar, endane

er-deklinasjonen
- gjest, gjesten, gjester, gjestene
- skål, skåla, skåler, skålene
- jente, jenta, jenter, jentene

Ø-deklinasjonen
- ting, tingen, ting, tinga
- hus, huset, hus, husa
- mønster, mønsteret, mønster, mønstera
- eple, eplet, eple, epla

Bøyinga i eintal er bestemt av det grammatiske kjønnet, ikkje av bøyingklassen. Men ane-deklinasjonen dominerer ved hankjønnsord, ene-deklinasjonen ved hokjønnsord, mens a-deklinasjone er nesten einerådande i inkjekjønn, sjeldsynt i hankjønn og truleg fråverande i hokjønn.

Deklinasjonar på bokmål

Bokmål har også fleire deklinasjoner

er-deklinasjonen
- hest, hesten, hester, hestene
- gjest, gjesten, gjester, gjestene
- skål, skåla/skålen, skåler, skålene
- kjerring, kjerringa / kjerringen, kjerringer, kjerringene
- eple, eplet, epler, epla / eplene

e-deklinasjonen
- lærer, læreren, lærere, lærerne
- vinter, vinteren, vintere / vintre / vintrer, vinterne / vintrene
- søster, søstera / søsteren, søstre / søstrer, søstrene
- mønster, mønsteret, mønster / mønstre, mønstera / mønstrene

Ø-deklinasjonen
- ting, tingen, ting, tinga / tingene
- hus, huset, hus, husa / husene

E-deklinasjonen har mange alternative fleirtalsformer, og ein del av variasjonen er styrt av genuset til orda. Noko av valfridomen har å gjere med skiljet mellom «radikalt» og «konservativt» / «moderat» bokmål.

Genitiv-s

Norske substantiv blir ikkje bøygde i kasus, slik at til dømes substantivet gjest ikkje har bøyingsformene gjests, gjestens, gjesters og gjestenes i tillegg til dei fire bøyingsformene som er nemnde lenger oppe. Genitiv-s er ikkje eit bøyingssuffiks, men eit enklitikon.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarar

Kommentarar til artikkelen blir synleg for alle. Ikkje skriv inn sensitive opplysningar, for eksempel helseopplysningar. Fagansvarleg eller redaktør svarar når dei kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må vere logga inn for å kommentere.

Fagansvarleg for Morfologi

Rolf Theil

Professor emeritus, Universitetet i Oslo