fødselsnummer

Forvaltningsorganer kan bruke fødselsnummer når det er nødvendig for å skille personer fra hverandre på en sikker måte. For eksempel bruker skattemyndighetene fødselsnummer på innbetalingsblanketten for restskatt for å identifisere de enkelte skattyterne og holde dem fra hverandre. Virksomheter som har innrapporteringsplikt for inntekt og annet til skatteetaten, bruker også fødselsnummer for den enkelte. Dette gjelder blant annet arbeidsgivere, NAV, banker, forsikringsselskaper, kommunekassereren (tidligere ofte kalt kemneren) og Statens lånekasse for utdanning. Sykehus bruker fødselsnummer på den enkelte pasient for å sikre at det er riktig person som får behandling. Skoler må ha elevenes fødselsnummer for å kunne identifisere den enkelte elev på en entydig måte.

Fødselsnummer er ikke legitimasjon. Man kan altså ikke legitimere seg ved å oppgi sitt fødselsnummer.

Et eksempel på effektivitetsgevinsten av fødselsnummerordningen er skattemeldingen (tidligere kalt selvangivelse). Mens det tidligere var vanlig at den enkelte måtte fylle ut og sende inn selvangivelse på papir, er de fleste nå i en slik situasjon at de ikke behøver å gjøre endringer i skattemeldingen, og alt går elektronisk. Denne forenklingen hadde ikke vært mulig uten fødselsnummer. Ordningen med fødselsnummer har også blant annet ført til at folketellinger kan gjennomføres på en mye mer effektiv måte enn før.

Fødselsnummer blir ikke regnet som en sensitiv personopplysning. Det er heller ikke taushetsbelagt. Fødselsnummer kan likevel bare behandles når det er saklig behov for sikker identifisering og metoden er nødvendig for å oppnå slik identifisering. Se personopplysningsloven av 15. juni 2018 § 12, som viderefører reglene i den tidligere personopplysningsloven av 2000.

Fødselsnummeret kan sendes både elektronisk og via vanlig post, men nummeret skal ikke være tilgjengelig for andre enn mottakeren. Datatilsynet anbefaler kryptering når fødselsnummer sendes via usikret e-post.

Rundt år 2040 vil Norge gå tom for nye fødselsnumre hvis det ikke innen da gjennomføres endringer som øker kapasiteten. Dette vil medføre endringer i svært mange it-systemer både i det offentlige og i privat sektor. Finansdepartementet sendte i 2017 ut på høring et forslag til ny personidentifikator, som er en fellesbetegnelse for fødselsnummer og d-nummer. Her ble det foreslått å videreføre dagens løsning, men med endringer i den innebygde kontrollfunksjonen i nummeret, og slik at opplysninger om kjønn utgår.

Stortinget vedtok i 1946 den første lov om folkeregistre, og obligatorisk folkeregistrering ble da innført i hele landet. Næringslivet var en pådriver for innføringen av fødselsnummer, og skatteetaten og Statistisk sentralbyrå spilte en aktiv rolle. I 1964 ble ble det opprettet et sentralt register over alle bosatte i Norge, og samtidig fikk alle tildelt fødselsnummer, som var en forutsetning for at det sentrale folkeregisteret skulle fungere. Alle som var med i folketellingen i 1960 ble tildelt et nummer og er derfor med i folkeregisteret, også de som døde i perioden 1960–1964.

På denne tiden var det i bruk flere forskjellige løpenummer som hadde funksjoner som fødselsnummeret senere fikk. For eksempel brukte skatte- og trygdeetatene forskjellige løpenummer for å identifisere samme person. Systemene kunne også variere fra kommune til kommune og fra år til år. Overgangen til et felles nummersystem innebar derfor en stor effektivitetsgevinst og store besparelser både for det offentlige og for den enkelte i egenskap av skattyter og trygdemottaker.

På 1970-tallet ble ordningen utvidet med såkalte d-numre, som ble tatt i bruk av skatteetaten i 1978. Det gjelder for personer som ikke følger vilkårene for å få fødselsnummer, for eksempel hvis man skal jobbe i Norge i noen måneder, er asylsøker, eller er utenlandsk statsborger med et styreverv i et norsk firma.

• personopplysninger
• personnummer
• identitetsnummer