høyde over havet

Sognepresten Peder Clausson Friis var den første som skriftlig fastslo i 1613 at Dovrefjell var Norges høyeste fjell. Den danske biskopen i Bergen, Erik Pontoppidan, fulgte opp Friis' påstand og skrev i 1752 at Dovrefjell kanskje til og med var det høyeste i Europa, men tilføyde at hvor høyt fjellet egentlig er, ikke er så lett å fastslå uten et barometer.

De første høydemålingene av Snøhetta ble imidlertid ikke målt ved hjelp av barometer. Odin Henrik Wolf beregnet høyden på Dovrefjell ved å estimere terrenghelningen på ulike strekninger fra Dovrefjell og ut mot havet. Han kom fram til at det høyeste punktet på Dovrefjell måtte være om lag 5000 meter. Wolf gjorde også en høydeberegning ut fra påstanden om at fra Snøhetta skal man kunne se sola natta igjennom ved midtsommer. Ut fra dette kom han frem til en noe lavere høyde, omtrent 4800 meter.

Først i 1801 ble høyden på Snøhetta målt med et barometer. Jens Estmark gikk opp på Snøhetta i august 1801 og er fjellets offisielle førstebestiger. Han hadde med seg et reisebarometer (om lag en meter langt) og målte temperatur og lufttrykk på toppen. Samtidig noterte sognepresten Abraham Pihl temperatur og lufttrykk på Vang prestegård, der høyden var kjent. Basert på disse målingene beregnet Estmark høyden til å være 2511 meter over havet.

Bruk av bærbart barometer utviklet av Jean-André de Luc ble brukt til å måle høyder på mange fjell i Europa. Andreas Vibe utførte den første høydemålingen i Norge i 1774 av Store Venjetind i Romsdalen. Ved hjelp av bærbare barometer ble mange fjell, som tidligere hadde fått høydeestimater basert på fantasifulle gjetninger, nedjustert til lavere høyder. Andreas Vibe hadde i 1844 klar den første offisielle oversikten over norske høydemålinger. Så mange som 1100 fjell, innsjøer, kirker og annet ble listet opp i et samleverk om Norges geologi utgitt av Baltazar Keilhau.

Fra 1826 brukte man kvikksølvbarometer, og med utgangspunkt i lufttrykket regnet man seg fram til høyden. Det var kjent at lufttrykket avtok med høyden over havet, tilsvarende én millibar for hver 25 fot man steg vertikalt.

Metodene og utstyret ble bedre utover på 1800-tallet, men det var likevel ofte store feil og avvik, blant annet fordi det ikke var et fast høydegrunnlag. Ved kysten, der målingene kunne ta utgangspunkt i havnivået, ble resultatene bra. Inne i landet kunne feilen bli betydelig. Galdhøpiggen ble for eksempel målt til 2560 meter over havet (8161 fot) i 1879, mens den reelle høyden er 2469 meter.

Man fikk først mer nøyaktige målinger etter 1886, da NGO (Norges geografiske oppmåling) tok i bruk nivellering. Det vil si at man fastsetter høydeforskjeller ved hjelp av en horisontal siktelinje. Metoden er svært nøyaktig, og blir fortsatt brukt når det er strenge krav til presisjon. Nivellement ble benyttet mellom vannstandsmåleren i Oslo og et fastmerke, markert med en steinstøtte, ved bygningen til NGO i St. Olavsgate 32 i Oslo. Dette fastmerket var fra 1890 Norges første høydereferanse.