hybridisering (kjemi)

Hybridisering er innen kjemi en hjelp til å forklare kjemisk binding på grunnlag av orbitaler.

Atomorbitaler kombineres til hybridorbitaler, som vil ha en viss vinkel mellom sine ulike retninger for mulig kjemisk binding. Kombinasjon av s + p_x + p_y + p_z-orbitalene til en såkalt sp³-hydrid gir tetraedriske bindingsvinkler, slik det er i metan, CH₄.

d²sp³-hybridisering brukes til å forklare at mange innskuddsgrunnstoff-komplekser har oktaedrisk geometri, for eksempel Fe(H₂O)₆²⁺, se VSEPR-metoden.

Hybridisering er særlig nyttig for atomer fra andre og tredje periode i periodesystemet. Disse danner kovalente (retningsavhengige) bindinger, for eksempel bor, karbon, nitrogen, silisium, fosfor og svovel. I diamant regnes karbon som sp³- hybridisert, i grafitt som sp²-hybridisert, mens ekstra elektroner i p_z-orbitaler gir opphav til elektrisk konduktans i sjiktstrukturen.

Plane oksoanioner som BO₃^3–, CO₃^2– og NO₃^–, kan forstås gjennom sp²-hybridisering, tetraedriske enheter som metan, CH₄, eller silikatanionet, SiO₄^4–, gjennom sp³-hybridisering.