kirkekampen

Den evangeliske (protestantiske) kirkens kamp mot nazismen i Tyskland (tysk Der Kirchenkampf) i årene 1933–1945 begynte som en indre strid sommeren 1933. Et kirkepolitisk parti, Deutsche Christen, ville forene kristendom og nazisme i en rikskirke. En rekke overgrep, blant annet ved besettelsen av ledende stillinger i kirken, kalte til live en opposisjonsbevegelse som med tiden tok form i den såkalte «bekjennelseskirken». Karl Barth, Hans Asmussen og Martin Niemöller trådte tidlig frem som opposisjonens ledere.

Kampen gjaldt innføringen av arierparagrafen som utelukket menn av jødisk avstamning fra prestestillinger, dernest fra oppdragelse av ungdom. De kristne ungdomsorganisasjoner ble oppløst, opposisjonen ble stemplet som statsfiendtlig og ble rammet av omfattende arrestasjoner og konfiskasjoner. Under disse forholdene holdt opposisjonen en rekke såkalte bekjennelsessynoder, med klar stillingtagen mot nazismen.

Bekjennelseskirken organiserte seg med en foreløpig kirkeledelse fra november 1934 og innførte sin egen ordinasjon, og noe senere også sin egen presteutdanning ledet av Dietrich Bonhoeffer. Barmen-erklæringen fra mai 1934, som skulle forene lutherske og reformerte kirker mot Deutsche Christen, ble av noen tolket dit hen at det nå var spent bro over konfesjonelle motsetninger, og den ble imøtegått særlig fra luthersk hold. Denne teologiske spenningen ble av nazistisk propaganda utnyttet til å svekke inntrykket av politisk motstand.

Da krigen brøt ut, stilnet kirkestriden noe av. Kirkens folk stilte seg lojale mot sitt fedreland, ofte under smertelig samvittighetskonflikt, og statsmyndighetene mildnet behandlingen av bekjennelseskirken. Men Niemöller ble sittende i fangenskap til krigens slutt. På kirkens vegne talte biskop Wurm i Württemberg uforferdet mot jødeforfølgelsene, den hedenske propagandaen, den moralske oppløsningen og undertrykkelsen av de okkuperte landene, særlig i et åpent brev til Adolf Hitler 16. juli 1943.

Den katolske kirkes stilling i Tyskland ble regulert ved et konkordat 20. juli 1933, som sikret den selvstyre og rettigheter i ungdomsoppdragelsen, men forbød politisk virksomhet. Med sitt velorganiserte selvstyre og sin faste disiplin stod denne kirken bedre samlet overfor den nazistiske staten, først forsiktig avventende, siden i åpent fiendskap.

Kardinal Michael von Faulhabers adventprekener i 1933 åpnet striden. Kampen om katolske ungdomsorganisasjoner og konfesjonelle skoler ble bitter fra 1935. Mange katolske prester ble fengslet. En del ordensmedlemmer og geistlige ble hardt straffet i 1935 og 1936, angivelig på grunn av overtredelse av valutaforskrifter og for usedelighet. Avisene ble fylt av anti-katolsk propaganda. Kirkens svar kom i den pavelige encyklika Mit brennender Sorge («Med brennende bekymring», 1937) som inneholdt en skarp fordømmelse av nazismens villfarelser. Den tyske stats svar var å oppløse en rekke katolske organisasjoner og konfiskere formuen deres.

Under krigen ble nazistenes massedrap av psykisk syke, gamle og svake angrepet i prekener og hyrdebrev av katolske prelater, særlig av biskopen av Münster, Clemens Augustinus Galen.