lydskulptur

Et typisk eksempel på lydskulptur er Singing Ringing Tree (Syngende ringende tre) fra 2007 av arkitektkontoret Tonkin Liu. Det er en permanent stålkonstruksjon montert på en åskam. Her blåser vinden gjennom rørene fra ulike retninger og med varierende vindstyrke, slik at rørene produserer ulike toner ut fra tykkelse og lengde på rørene.

Mange tenker også på vindharper (eolske harper), som er kjent siden middelalderen og var populære i romantikken. Vindharper har en ramme av tre eller metall med spente strenger som settes i svingning når det er tilstrekkelig vindenergi. De kunne stå i et åpent vindu eller ute i en hage.

Et annet typisk eksempel er kinetiske lydskulpturer. Kunstneren Zimoun arbeider med enkle og rimelige gjenstander som pappesker eller trepinner i konglomerater. Han bruker kinetisk energi i form av små elektromotorer som setter små objekter i bevegelse mot overflater som i sin tur produserer lyd. Fordi det er mange slike objekter i Zimouns arbeider blir resultatet diffuse konglomerat-teksturer som består av hver for seg enhetlige lyder. Zimouns arbeider er eksempel på lydskulpturer som er temporære kunstinstallasjoner.

Den første norske lydskulpturen med elektronisk lyd er billedhoggeren Arnold Haukelands og komponisten Arne Nordheims monument Ode til lyset (1968) ved Storedal kultursenter, også kjent som Blindesenteret i Skjeberg. Den består av en 19,5 m høy skulptur i svart, brennlakkert jern og rustfritt stål, og er forsynt med et system av 26 store og små høyttalere som opprinnelig spilte klanger fra to lydbånd i mange kombinasjoner. Fotoceller måler lyset i landskapet. Disse signalene ble brukt til å styre og manipulere avspillingen i en sinnrik «hjerne». I 1995 ble skulpturen restaurert og de to båndene byttet ut med harddisk og datamaskiner.