Okkupasjon av fast eiendom (originært erverv) er den «førstefødtes rett» det vil si at eiendommen tidligere ikke har hatt noen eier, og den som er først til å ta eiendommen i sin besittelse og bruk vinner eiendomsretten. Dette er ikke lenger så praktisk i dag hvor det aller meste av fast eiendom er eid av noen. De siste hundreårene har okkupasjon spilt en viss rolle i øde områder, typisk polarområder hvor oppsetting av skilt med okkupanten eller kravsmannens navn på. På Svalbard forekom det også at man gravde ned en okkupasjonserklæring med utfyllende opplysninger om kravet i en flaske ved foten av skiltet.
okkupasjon av fast eiendom
Okkupasjonshandling
Det er et kjennetegn ved okkupasjon av fast eiendom at den skjer ved en markert begivenhet, en såkalt okkupasjonshandling. Denne okkupasjonshandlingen må i tilstrekkelig grad markere at tingen er tatt i besittelse, slik at konkurrenter ikke kan være i tvil. Typiske okkupasjonshandlinger i historisk tid var oppdyrking, rydding og bosetting. Senere ble andre og mer symbolbærende handlinger i form av grensemarkeringer tatt i bruk for å markere eiendomsbesittelse på en tydelig måte for ettertiden. Fra den islandske Svarfdølasagaen vet vi for eksempel at nedleggelse av sølvskatter ved eiendomsgrensen var en form for okkupasjonshandling eller eierpretensjonsmarkering. Vi vet også at de som ble drevet i landflyktighet til Island av Harald Hårfagre, utførte spesielle seremonier for å ta land i besittelse. Dette kunne skje ved å tenne ild på spesielle steder, eller ved å skjære oksehuder i lange strimler. I dag er skjøtet på fast eiendom en rest av slike besittelsesritualer, som henspiller på at en eiendomsovertakelse i tidligere tider symbolsk også kunne skje ved å legge jord fra eiendommen i kappeskjøtet til den nye eieren.
Eksempler fra rettssystemet
Oppdrettsvirksomhet
Eksempler fra nyere tid er okkupasjon av havområder for oppdrettsvirksomhet, nå sterkt regulert i akvakulturloven.
Krav til okkupasjonshandling
En grunneier ved Eidangerfjorden i Brevik gikk til sak for å få fastslått retten til utnyttelse av en kalksteinforekomst under fjordbunnen utenfor hans eiendomsgrense. Oslo byrett kom til at utnyttelsen av en slik forekomst ikke falt inn under strandretten. Grunneieren fikk heller ikke medhold i at han hadde tilegnet seg rettighetene ved okkupasjon før kontinentalsokkelloven av 1963, fordi retten fant at grunneierens (Ekelunds) aktivitet ikke tilfredsstilte kravene som måtte stilles til en okkupasjonshandling: «[Imidlertid] finner retten at Ekelunds subjektive oppfatning og forventning ikke er tilstrekkelig for erverv som nevnt. Etter rettens oppfatning har ikke Ekelund utvist den nødvendige aktivitet som grunnlag for et rettserverv før 1963-loven» (Kilde: Rettens Gang-1998-1091)
Overflateeier
I en annen sak boret en grunneier etter vann fra sin eiendom. Boringen fant sted fire meter fra grensen til naboeiendom. Det ble funnet vann på 116 meters dyp. Som følge av skråboring ble grensen mot naboeiendommen krysset på 13 meters dyp, og vannuttaket lå 28 meter inne på naboens eiendom. Naboens krav om erstatning førte ikke frem. Det ble lagt til grunn at en grunneier verken kan kreve eiendomsrett eller eksklusiv rådighetsrett til grunnvannsressurser så langt ned i undergrunnen som det her var tale om (Rettstidende 1998 s 251 Tellnes). Senere ble det i vannressursloven av 2000 § 44 bestemt at eiendomsretten til grunnvannet tilligger overflateeieren.
Okkupasjon for lang tid siden
I en litt kuriøs sak i Valdres herredsrett fra 1995, var det tvist om eiendomsrett til setergrunn i Vestre Slidre statsallmenning. Påstand om okkupasjon av en setervoll før statsdannelsen i 872, støttet av pollenanalyse som påviste menneskelig aktivitet på det aktuelle stedet før denne tiden, førte ikke frem. Det var tydelig at koblingen eller årsakssammenhengen mellom den påviste menneskelige aktiviteten i sen metalltid, og den som står fram som eier ett og ett halvt tusen år senere ikke finnes å være til stede. Denne saken viser med all tydelighet problemene med å få domstolens gehør for at man har en særrettighet ervervet gjennom en okkupasjon for svært lenge siden, fordi det, som i dette tilfellet, fremstår som en svært spinkel og mangelfullt underbygget påstand (Rettens Gang 1985 s. 980)
Terra nullius-doktrinen
I internasjonal rett har kolonistaters okkupasjon av stamme- og urfolks land gjennom den såkalte "terra nullius"-doktrinen i nyere praksis blitt avvist som gyldig rettsgrunnlag. Kjernen i terra nullius-doktrinen var at selv om et område var bebodd av en urbefolkning, var landet å regne som herreløst når urbefolkningen som bodde der, manglet de grunnleggende kjennetegn på sivilisering som særpreget europeiske nasjoner. Det var særlig mangelen på jordbruk, bofasthet, kristentro og andre samfunnsinstitusjoner som lignet på kolonimaktens, som førte til at landet kunne tas i bruk uten hensyn til de som allerede brukte det og bodde der. Gjennom Vest-Sahara-saken for International Court of justice i 1975 og «Mabo 2»- og «Wik»- sakene fra Australia ble terra nullius-doktrinen avvist som gyldig grunnlag for okkupasjon. Også Norges oppfatning av Finnmark som umatrikulert statsgrunn, nå Finnmarkseiendommen er også et utslag av den nå forlatte «terra nullius»-doktrinen.
Fokerettslig har Norge argumentert med terra nullius ved okkupasjonen av bilandene i Antarktis og vulkanøya Jan Mayen i Nord-Atlanteren. Norge forsøkte også å argumentere med terra nullius-doktrinen for Haagdomstolen i Øst-Grønlandsaken mot Danmark i 1933, etter at norske fangstfolk hadde erklært et område for norsk. Norge tapte saken uten at det ble drøftet hvilken betydning det hadde at området fra før av var befolket av et urfolk, inuittene.
Les mer i Store norske leksikon
Eksterne lenker
Litteratur
- Gunnar Eriksen, Okkupasjon, i Juss i Nord, Tore Henriksen og Øyvind Ravna (red) 2012. Finn boken.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.