polar binding

Elektronegativitet er et mål for hvor mye ulike atomer trekker på elektroner i en binding, og kan brukes for å få en pekepinn på hvor polar en binding er. Elektronegativitet øker oppover mot høyre i periodesystemet. Det mest elektronegative atomet er fluor-atomet, med en verdi på 4,0, mens francium-atomet har lavest elektronegativitet, med verdien 0,7. Jo større forskjell det er i elektronegativitet mellom to atomer i en binding, jo større skjevfordeling av elektroner vil det være mellom de to atomene.

Som hovedregel regner man med at en liten forskjell i elektronegativitet, cirka 0 – 0,5, tilsier en upolar elektronparbinding, mens en forskjell i elektronegativitet på mellom 0,5 og 1,7 regnes som en polar binding. Er forskjellen i elektronegativitet over 1,7 regnes bindingen som regel som en ionebinding. Det er imidlertid viktig å være klar over at det er en glidende overgang mellom de ulike bindingstypene.

Elektronparbindinger, inkludert polare bindinger, dannes som hovedregel mellom atomene i øverste høyre del av periodesystemet. Noen eksempler på stoffer med polar binding er karbondioksid (CO₂), vann (H₂O) og hydrogenklorid (HCl).

Polar binding mellom atomer innad i et molekyl vil oftest føre til at molekylet som helhet får en positiv og en negativ pol. Slike molekyler kalles dipoler. Karbonmonoksid (CO) og vannmolekylet (H₂O) er eksempler på dipoler.

Et molekyl trenger likevel ikke være en dipol selv om det har polare bindinger. Karbondioksid (CO₂) har to polare bindinger, men siden molekylet er lineært og symmetrisk kansellerer de to polene hverandre, og molekylet blir dermed samlet sett upolart.

For molekyler som er dipoler kan det oppstå svake tiltrekkende krefter mellom molekylene der den positive enden av ett molekyl blir tiltrukket av den negative enden av et nabomolekyl. Slike inter-molekylære kreftene kalles dipol-dipol-bindinger, og de hører inn under svake kjemiske bindinger.

• ionebinding
• elektronparbinding
• kjemisk binding
• dipolmolekyl