postmodernisme (musikk)

Som «tradisjonell» konsertsalsmusikk viser postmodernismen seg ofte ved en eklektisk bruk av stilelementer fra andre tider og kulturer. Eksempler er Alfred Schnittkes Concerto Grosso No. 1 (1977) hvor barokkens concerto grosso settes opp mot vår tids dissonerende tonespråk, og Michael Nymans In Re Don Giovanni (1977) hvor Mozarts opera er et utgangspunkt.

I sitt orkesterverk Harmonielehre (1985) refererer John Adams til Arnold Schönbergs lærebok av samme navn fra 1911. Sammen med Terry Riley, Steve Reich og Philip Glass tilhører John Adams de amerikanske minimalistene som gjerne brukte enkle, repetitive formler hvor tekstur og/eller klangfarge forandret seg over tid.

Både materiale og tidsspenn kunne variere sterkt: Harmonielehre varer i 40 minutter og bruker et stort senromantisk orkester; Steve Reichs Clapping Music (1972) består av kun én takt med en rytme som klappes av to musikere hvor den ene av dem regelmessig forskyver sin takt i tid inntil de på nytt er sammen. I hans Piano Phase (1967) for to pianister spiller de samme rytmiske figur, men den ene forskyves gradvis og gir en faseforskyvning, ikke ulikt en teknikk fra 1960-tallets elektrofonistudioer hvor to lydkilder (to båndopptakere) kunne spilles av med litt forskjellig hastighet.

Det er neppe noen tilfeldighet at postmodernismen vokste frem på samme tid som tilgangen til og bruken av fonogrammer nærmest eksploderte, noe som skapte en annen type konsumenter av musikk og en ny måte å lytte på, helt frakoblet konsertsalen. Henryk Góreckis meditative Symphony of Sorrowful Songs (1976), som fikk svært blandet kritikk etter premieren og forble lite påaktet i en årrekke ble en av verdens mest solgte «klassiske» innspillinger etter at London Sinfonietta ga den ut på nytt i 1992. En slik overgang fra konsertsal til populærkultur for et klassisk verk viser at postmodernismen ikke bare handler om komponistenes intensjoner, men også om forandringer i lyttevaner hos publikum.

Lydstudioet som et kreativt instrument var etablert umiddelbart etter andre verdenskrig. For postmodernismen utgjorde femtitallets elektroniske musikk en viktig verktøykasse med sine muligheter for lydmanipulering, sampling og multisporsteknikker. Men for verk som Steve Reichs Different Trains (1988) og Philip Glass' Glassworks (1982) er det ikke bare studioarbeidet alene som peker på en postmodernistisk estetikk, men også plasseringen som et kommersielt produkt i et massemarked. Slik står de side om side med kunstverk fra populærmusikken, som The Beatles’ Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band (1967), The Beach Boys' Pet Sounds (1966) og Brian Enos Music for Airports (1978).

Den amerikanske komponisten John Cage nevnes ofte som en forløper til postmodernismen. I hans happenings fra 1950-tallet kan ikke «musikken» isoleres fra fremføringen. I stykket 4′ 33″ (1952) er musikken faktisk totalt fraværende og kun fremføringen står tilbake. Dette er studiomusikkens motsetning; den krever en visuell fremføring, gjerne med et deltakende publikum. Philip Glass' opera Einstein on the Beach (1976) varer i over fem timer, har ingen konkret handling og inviterer publikum til å komme og gå under forestillingen.

• postmodernisme – filosofi
• postmodernisme – arkitektur
• postmodernisme – litteratur
• postmodernisme – billedkunst
• postmodernisme