Studentdeportasjonen 1943 var deportasjonen av om lag 650 norske studenter ved Universitetet i Oslo til tyske konsentrasjonsleirer under andre verdenskrig. 17 studenter døde som følge av fangenskapet.
studentarrestasjonen, studentaksjonen, aksjonen mot norske studenter, tysklandsstudentene
Natten mellom 27. og 28. november 1943 begynte det å brenne i Universitetets aula. Brannen var sannsynligvis påsatt av personer tilknyttet arbeidet med den illegale avisen London-Nytt. På ordre fra Reichskommissar Josef Terboven aksjonerte Gestapo mot Universitetet i Oslo 30. november 1943. Universitetet ble avsperret, og rundt 1200 studenter og universitetsansatte ble arrestert. Som ledd i aksjonen ble det også foretatt razzia mot enkelte boliger, og arrestasjoner på åpen gate.
De arresterte ble samlet i den brannskadde aulaen og sortert. Kvinnelige studenter ble løslatt med beskjed om å reise tilbake til sine opprinnelige hjemsted. Studenter som var tilknyttet Nasjonal Samling eller som ble betraktet som vennlig innstilt overfor okkupasjonsmakten, ble løslatt og fikk beskjed om at de kunne fortsette studiene ved Universitetet i Bergen eller Norges Tekniske Høyskole i Trondheim. Universitetet i Oslo forble stengt resten av okkupasjonstiden.
De øvrige arresterte ble overført til Fredriksvern verft i Stavern, noen av dem tilbrakte først en knapp uke i Berg fengsel i Tønsberg. I løpet av de påfølgende ukene ble en del av studentene, i alt 521, løslatt. Dette skal ha gitt dem håp om å bli løslatt før jul. Etter den omfattende eksplosjonen på Filipstadkaia i Oslo 19. desember 1943 ble det imidlertid slutt på løslatelsene. Okkupasjonsmakten mistenkte sabotasje. Hvorvidt de arresterte studentenes videre skjebne var en konsekvens av tyskernes mistanke om sabotasje, forblir uklart, men løslatelsene ble i alle fall stoppet. 7. januar 1944 fikk de 644 studentene som fremdeles satt fengslet i Stavern beskjed om at de skulle sendes til Tyskland. Av disse var 177 medisinstudenter, 160 studerte humanistiske fag, 119 studerte juss og 71 studerte naturvitenskapelige fag.
I Tyskland ble den norske studentgruppen delt i to. Noe over halvparten ble sendt til SS-Ausbildungslager Sennheim (fransk Cernay) i det tyskokkuperte Alsace i Frankrike. Leiren var en utdanningsleir for SS, og målet var at de norske studentene skulle omskoleres til å melde seg frivillig til SS. Resten av studentene ble sendt til konsentrasjonsleiren Buchenwald ved Weimar.
Begge stedene ble de norske studentene utsatt for nazistisk omskolering. I Sennheim sto vitenskapelig ansatte fra universitetene i Strasbourg og Freiburg for den ideologiske undervisningen, i Buchenwald var det personale fra universitetet i Jena som fikk i oppdrag å gjøre de norske studentene til lojale nazister. Målet var at de norske studentene skulle omskoleres til en ideologisk fortropp som skulle bidra til å overbevise den norske befolkningen om nazismens fortreffelighet. Omskoleringen mislyktes, og ingen av studentene meldte seg til SS.
I oktober 1944 ble alle studentene samlet i Sennheim. En måned senere rykket allierte styrker frem i Alsace og fronten nærmet seg leiren. De norske studentene ble, i ulike grupper, sendt ut på evakueringsmarsj østover. Underveis måtte de delta i ulike typer tvangsarbeid på forsvarsverk skadet av alliert bombing. En gruppe deltok i opprydningen etter et omfattende bomberaid mot Freiburg. I midten av desember 1944 var studentene samlet i Buchenwald. I slutten av februar 1945 ble de sendt med tog til konsentrasjonsleiren Neuengamme som ledd i Røde Kors' redningsaksjon, de hvite bussene.
17 studenter døde i fangenskap, flere av dem av tuberkulose. De overlevende studentene oppgir selv at de fikk forholdsvis god medisinsk oppfølging under fangenskapet, noe de kunne takke medisinstudentene i gruppen for.
De norske studentene i Buchenwald var i en relativt privilegert situasjon sammenlignet med andre fanger. De var norske, «ariske» som SS la vekt på, og formålet var altså å gjøre dem til lojale nazister. De fikk kosthold på linje med SS-personell og fikk også tilgang på matpakker fra Røde Kors og andre hjelpeorganisasjoner. Dette førte til at de norske studentene jevnt over hadde et overskudd av mat. Overskuddet ble utgangspunkt for et hjelpearbeid overfor de andre fangene. Under det andre oppholdet i Buchenwald, fra desember 1944 til februar 1945, skjedde hjelpearbeidet i samarbeid med leirledelsen. På denne tiden var leiren overfylt og mange døde av sult.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.