trolldomsprosessene i Norge

I tidlig nytid utgjorde Danmark, Island og Norge ulike deler av den dansk-dominerte konglomeratstaten. Under forfølgelsen av mennesker anklaget for magisk virksomhet i hele Skandinavia på 1500- og 1600-tallet, ble forbrytelsen de angivelig skulle ha begått beskrevet som trolldom.

Den korrekte rettshistoriske betegnelsen på forbryteren var henholdsvis trollkvinne og trollmann – i flertall omtalt som trollfolk. Den moderne paraplybetegnelsen heks ble først introdusert i Danmark-Norge og Island mot slutten av 1600-tallet, og er ikke anvendt i lovgivning mot trolldomsvirksomhet.

I eldre lovtekster fra de nordiske landene beskrives troll som et vesen man ikke skal ha kontakt med. De eldste norske kristenlovene fra 1000- og 1100-tallet inneholder et klart forbud mot å søke kunnskap hos troll. I Norges og Islands første landslov fra henholdsvis 1274–1276 (Magnus Lagabøtes landslov) og 1281 var det å ta kontakt med troll et meget alvorlig lovbrudd som medførte lovens strengeste straff.

I lovformuleringen var det forbud mot «å sitte ute for å oppvekke troll.» Det vises til denne lovbestemmelsen i norske saker fra 1600-tallet som har med trolldomskriminalitet å gjøre.

Den amerikanske psykoanalytikeren Stephen A. Mitchell (1946–2000) er den eneste som systematisk har forsket på trolldom og trolldomsprosesser i Norge og Norden under før-reformatorisk tid. Ett av hans funn tyder på at trolldomsforfølgelser forut for heksebrenningens tidsalder forekom unntaksvis i hele Norden. Straffeutmålingen var relativt mild, og kvinner fikk gjennomgående mildere straff enn menn.

Begrepet trolldom utviklet seg som et resultat av en historisk transformasjonsprosess der troll gikk fra å være avdøde slektninger til å bli demoner. Fra om lag 1500-tallet beskrives forbrytelsen trolldom som en kontakt mellom mennesker og demoner – mellom trollfolk og troll. Denne gradvise historiske endringen betydde en demonisering av begrepet «troll». Troll betegnet ikke lenger en forbindelse til de avdøde, men til Satan og hans demoner.

En sak fra 1324–1325 mot Ragnhild med tilnavnet Tregagås er kjent fra det eneste norske kildeskriftet i senmiddelalderen som omhandler magi og djevlepakt. Med råd fra kanniker, prelater og munker i Bergen dømte biskopen Ragnhild til faste på vann og brød et par ganger i uken og visse andre dager i løpet av året. Dessuten fikk hun pålegg om å dra på syv års pilegrimsferd til hellige steder utenfor Norge.

250 år senere tok hekseforfølgelsen til for alvor i Norge, og da med en annen intensitet og brutalitet enn dommen fra 1325 ga uttrykk for. På 1500-tallet var magi og trolldom blitt et verdslig rettsanliggende. I Norge var det verdslig rett som dømte under den perioden vi vanligvis forbinder med hekseforfølgelse, og de fleste norske trollfolk er dømt etter gjeldende dansk-norsk trolldomslovgivning på 1600-tallet.

De mistenkte ble stilt overfor ordinære rettsinstanser. Det var ikke egne heksedomstoler eller egne heksekommisjoner i Norge slik tilfellet var under de store prosessbølgene i Sverige og i deler av Tyskland.

Foruten at kirken leverte det teoretiske tankegodset til oppfatningen av trolldomskriminalitet, var lokale prester involvert i utenomrettslig sammenheng som sjelesørgere og budbringere om evig fortapelse dersom den tiltalte ikke tilsto.

De norske trolldomsprosessene hadde sin spede begynnelse rundt 1560, kjernetiden var i perioden 1620–1665, mens hyppigheten av saker gradvis avtok mot slutten av 1600-tallet. Den siste dødsdommen i slike saker i Norge falt i kystbygda Kvæfjord i Troms fylke. Rettspapirene fra 1695 forteller at Johanne Nielsdatter hadde forsvoret Gud, sin hellige dåp og kristendom, og gitt seg hen til djevelen.

Med sine trolldomskunster tilsto Johanne å ha laget uvær slik at fire personer omkom på havet, samt skadet en hel del andre på helbred og lemmer. Domsslutningen fra 14. november 1695 gikk ut på at Johanne skulle kastes levende på ilden og brennes opp.

I perioden fra 1593 til 1617 hadde Norge blant Europas strengeste lovgivning i heksesaker. Da risikerte også såkalte «signere», eller kloke folk, dødsdom. Selv om flere ble dømt etter disse harde trolldomslovene på slutten av 1500-tallet og begynnelsen av 1600-tallet, ble de fleste anklagede i Norge dømt etter den dansk-norske hovedlovgivningen (Christian 4s Norske Lov) mot trolldom fra høsten 1617.

Forordningen ble satt ut i livet av kong Christian IV (1577–1648, dansk-norsk konge fra 1588) og kom som et ledd i den protestantiske statskirkens markering av 100-årsjubileet for Martin Luthers teser mot pavekirken, og for å stramme inn på befolkningens umoral og ukristelighet i fyrsteriket.

I deler av Norge, særlig i Østlandsområdet, og på samme måte som i hele Danmark, var det et tydelig oppsving i trolldomsprosesser i perioden 1619–1625. Forordningen fra 1617 differensierte mellom ulike typer av trolldomskriminalitet. Djevlepakt var verst og skulle straffes med døden. Utøvere av hvit magi, såkalte signere, skulle straffeforfølges med bøter og forvisning. Også de som var trollfolkets kunder, definert som medvitere, ble rammet av loven med mildere straffeforføyninger.

Nærmere en tredjedel av norske trollfolk er dømt etter hovedanklager som gjør at de faller inn under kategorien signere eller medvitere. Knapt 150 av de norske sakene kan rubriseres som diabolismeprosesser, hvorav nesten halvparten er lokalisert til Finnmark lengst nordøst i landet.

Loven mot norske trollfolk ble gjentatt i Christian 5s Norske Lov fra 1687 hvor det uttrykkelig gikk fram at djevlepakt-bekjennelser skulle straffes med ild og bål.

De norske trolldomsprosessene var ujevnt geografisk fordelt. På samme måte som andre steder i Europa kunne én region oppleve omfattende forfølgelse, mens det nesten ikke forekom i naboregionen. De norske byene er i forhold til Norges befolkningstall overrepresentert i prosessammenheng. Tallene er særlig høye for Stavanger og Bergen.

Norges største by på denne tiden, Bergen, var tidlig ute og er kjent for minst 16 saker allerede før inngangen til 1600-tallet. Bergen-sakene kjennetegnes i tillegg av å inneholde tidlige innslag av lærd heksetro i tilståelsene slik som djevlepakt, heksesabbat og omskaping (Botheim 1999, Stave 2012).

Blant fylkene er det Finnmark som skiller seg ut både når det gjelder omfang og brutalitet. I forhold til det lave folketallet hadde Finnmark ikke bare de verste trolldomsprosessene i Norge, men også noen av de mest intense i hele Europa på 1600-tallet. Med et folketall på 3200 nordmenn og samer på slutten av 1600-tallet mistet over 90 mennesker livet i løpet av en periode på om lag 60 år. Finnmark, Troms og Nordland hadde til sammen over 40 prosent av kjente dødsdommer i de norske sakene. Et særpreg ved sakene fra Finnmark var innslaget av urfolk – samiske trollfolk – blant de forfulgte.

De mest brutale trolldomsprosessene utspilte seg i kystværene langs Varangerfjorden i den østlige delen av Finnmark i perioden 1621–1663. Her fant det sted omfattende kjedeprosesser i 1621, delvis i 1630-årene, i perioden 1652–1656 og i løpet av noen få måneder av vinteren 1662/1663.

Med bare noen få unntak rammet disse prosessene kvinner, inkludert enkelte pikebarn under tolv år. Masseprosessene hadde et klart innslag av diabolisme, tortur, anvendelse av tvilsomme rettsmidler slik som vanntesten og bålhenrettelser. Minst 30 personer, både norske kystkvinner og enkelte samiske menn, gjennomgikk vanntesten. Ingen av disse besto prøven, og alle fikk dødsdom.

Trolldomsforbrytelser var den typen kriminalitet som førte flest mennesker til døden i perioden 1620–1665 i Øst-Finnmark. I Varanger-området utgjorde dødsstraff for andre typer forbrytelser bare en brøkdel sammenlignet med henrettelser for trolldomsvirksomhet. Dette skiller Finnmark fra alle andre områder i Norge. Med det lave befolkningsgrunnlaget kombinert med fiskeværene som utpregede mannssamfunn med kvantitativ overvekt av menn, er det grunnlag for å hevde at alle kvinnene i kystdistriktene i Øst-Finnmark synes å ha vært sårbare og utsatt for heksemistanke i de verste periodene.

Det var store kontraster mellom den østlige og vestlige delen av Finnmark. Forfølgelsen rammet fortrinnsvis samiske menn i Vest-Finnmark, mens det stort sett var norske kystkvinner som ble tatt for å være hekser i Øst-Finnmark.

De norske trolldomssakene har vært kommentert og omtalt fra begynnelsen av 1600-tallet og fram til i dag. Faghistorisk forskning på fenomenet er imidlertid av nyere dato og kan dateres til begynnelsen av 1980-årene. Siden den tid har kildematerialet vært gjenstand for både transkripsjon, ulike kildepublikasjoner, empiriske punktundersøkelser og en del overgripende historiske studier.

Forskningen har så langt vært dominert av rettshistoriske perspektiver, men kulturhistoriske strømninger begynner etter hvert å få innpass også i den norske forskningen på trolldomsfenomenet. Tendensen går i retning av at flere fagområder ved norske lærersteder begynner å fatte interesse for emnet (Rune Blix Hagen 2013, sidene 375–392).

• trolldomsprosessene i Europa
• hekser

• Databaser over norske trolldomsprosesser (Universitetet i Oslo)
• De nordnorske hekseprosessene 1593–1695

• Alm, Ellen: Trondheims siste heksebrenning. Trolldomsprosessen mot Finn-Kirsten, Museumsforlaget, 2014
• Alm, Ellen: Trolldomsprosessenes kvantitative omfang i Trondhjems len 1575–1700: Empiriske utfordringer i møtet med original og sekundærkilder. Ph.D under arbeid.
• Alver, Bente Gullveig: Mellem mennesker og magter: magi i hekseforfølgelsernes tid, Oslo 2008.
• Botheim, Ragnhild (1999). Trolldomsprosessane i Bergenhus len 1566–1700, Hovudfagsoppgåve, Universitetet i Bergen. Les fulltekst hos Universitetet i Bergen.
• Chan, Jia Mink: Norske trolldomskonflikter i opplysningstiden. Masteroppgave i historie, UiO 2009.
• Gilje, Nils (2010). Heksen og humanisten: Anne Pedersdatter og Absalon Pederssøn Beyer: en historie om magi og trolldom i Bergen på 1500-tallet, Bergen.
• Hagen, Rune Blix (2010). Hekser – Fra forfølgelse til fortryllelse, Oslo.
• Hagen, Rune Blix: Forfølgelse av samiske trollfolk i Vest-Finnmark. I Heimen, nr. 1, 2010
• Hagen, Rune Blix (2013). Witchcraft Criminality and Witchcraft Research in the Nordic Countries, in: Brian P. LEVACK (ed.), The Oxford Handbook of Witchcraft in Early Modern Europe and Colonial America, Oxford, sidene 375–392.
• Hagen, Rune Blix: Samer er trollmenn i norsk historie. Trolldomsforfølgelsene av samer. CálliidLágádus, 2013
• Hagen, Rune Blix, Ved porten til helvete. Trolldomsprosessene i Finnmark, Cappelen Damm, Oslo 2015.
• Heksebrenning i nord, tidsskriftet Ottar nr. 5/2012.
• Hodne, Ørnulf (2008). Trolldom i Norge: hekser og trollmenn i folketro og lokaltradisjon, Cappelen, Oslo.
• Johansen, Else Lilly (2011). Trolldomsforskning i Norden cirka 1970–2010 : en forskningsoversikt, Masteroppgave, Tromsø 2011. Les oppgaven i fulltekst.
• Knutsen, Gunnar W. (1998). Trolldomsprosessene på Østlandet: en kulturhistorisk undersøkelse, Tingbokprosjektet nr. 17, Oslo. Les fulltekst hos Universitetet i Oslo.
• Knutsen, Gunnar W. (2006). The decline and end of witch trials in Scandinavia, in: ARV Nordic Yearbook of Folklore, volume 62, 2006, sidene 143–164.
• Mitchell, Stephen A. (2011). Witchcraft and Magic in the Nordic Middle Ages, Philadelphia 2011.
• Næss, Hans Eyvind (1982). Trolldomsprosessene i Norge på 1500–1600 tallet, Oslo.
• Næss, Hans Eyvind (2006). Norway, in: Richard M. Golden (ed.), Encyclopedia of Witchcraft. The Western Tradition, Santa Barbra, Denver and Oxford 2006, sidene 836–839.
• Stave, Torstein (2012). Da Lucifer kom til Vardøhus. En undersøkelse av demonologiske idéers utbredelse i Finnmark i forhold til resten av landet, Masteroppgave, Tromsø 2012. Les oppgaven i fulltekst.
• Willumsen, Liv Helene (2013). Dømt til ild og bål, Stamsund
• Willumsen, Liv Helene (2010). Trolldomsprosessene i Finnmark. Et kildeskrift, Bergen
• Willumsen, Liv Helene (2017). Kilder til trolldomsprosessene i Finnmark. Modernisert språklig utgave, Leikanger