vitaliebrødrene

Vitaliebrødrene fortsatte å herje skandinaviske kyster under og etter beleiringen av Stockholm. 18 skip fra Wismar og Rostock satte i 1393 kursen mot Vestlandet. Vitaliebrødrenes raid på Bergen ble møtt av den lokale fehirden Jon Darre og en styrke som forsøkte å slå dem tilbake i et slag på land innerst i Vågen. Forsvarerne tapte likevel til slutt, Bergen ble grundig plyndret og deler av byen brent. Den gjenværende befolkningen tvunget til å anerkjenne Albrecht som sin konge, og en tysk garnison ble installert på kongsgården. Den ble noe senere massakrert av styrker under fehirden fra Trondheim. Det var altså nok styrker til å forsvare riket mot fremmed okkupasjon, men mannskapene i en by eller region var i første omgang ikke nok til å kunne motstå en så stor og godt væpnet flåte som kom overraskende på dem.

En avdeling under vitaliebrødrene satte kursen mot Bergen i 1428, og byen ble plyndret uten motstand. Det samme gjentok seg året etter, men da ble vitaliebrødrenes sju kogger møtt av fire store og svært mange (noen kilder antyder opptil 100) mindre norske skip. Hendelsen er noe romantisk blitt kalt «den siste leidangen» og brukt til å illustrere at den gammelnorske forsvarsorganisasjonen bokstavelig talt var blitt akterutseilt av moderne teknologi i form av den høye og godt befestede koggen. Det er imidlertid ikke nødvendig å tolke dette som en forsvarsflåte slik den klassiske leidangslovgivningen fra 1100–1200-tallet forespeiler det. Det hersker liten tvil om at kong Erik kalte på norske ressurser da han forberedte seg på krig mot Holstein og hansaen. Det er heller ingen grunn til å anta at han sluttet å kreve proviant og andre ytelser da krigen ble mer intens, og disse krevde naturlig nok transport, rimeligvis på havet.

Det er derfor mulig at vitaliebrødrenes plyndringstokt ikke bare var opportunistiske raid, men at de var av strategisk karakter, for å ødelegge forsyningsgrunnlaget for avdelinger fra Norge. Hvis vitalierne hadde hatt god etterretning, skal vi ikke se bort fra at angrepet i 1429 var blitt rettet akkurat mot den sårbare oppsamlingsfasen, da forsyninger fra store deler av regionen eller landet ble brakt inn på mindre, lokale handels- og transportskip for overføring til skip som skulle til unionsflåten.

Videre, dersom opplysningene om norske bidrag til selve unionsflåten i 1427–1428 stemmer, beviser det at den norske «leidangen» hadde antatt en annen, men like fullt slagkraftig form. Det ville vært færre skip, bygd av høyadelen og bemannet med deres sveiner og innleid mannskap eller utvalgte leidangsmenn, mens mer tradisjonelle «leidangsskip» sannsynligvis bare var ventet å ha støtteroller. Med dette perspektivet blir vitaliebrødrenes anfall en langt mindre traumatisk hendelse i Norges militærhistorie: Man måtte vente at lokalforsvaret var noe svekket hvis profesjonelle styrker og skip var utkalt til krigen mot Holstein og hansaen, og dermed stasjonert rundt Øresund eller langs kysten av Slesvig.