King Vidor

amerikansk filmregissør og manusforfatter (1894-1982)

King Wallis Vidor (født 8. februar 1894, død 1. november 1982) var en amerikansk filmregissør, filmprodusent og manusforfatter som hadde en aktiv karriere som strakte seg over nesten syv tiår. I 1979 ble beæret med Æres-Oscar for hans «uforliknelige prestasjoner som filmskaper og innovatør».[6] Han ble nominert til Oscar fem ganger som beste regissør, og vant dessuten åtte internasjonale filmpriser i løpet av sin karriere.

King Vidor
Født8. feb. 1894[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Galveston
Død1. nov. 1982[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (88 år)
El Paso de Robles
BeskjeftigelseFilmregissør, filmprodusent, manusforfatter, skribent, fagforeningsperson, regissør Rediger på Wikidata
Utdannet vedPeacock Military Academy
EktefelleFlorence Vidor (19151924)
Eleanor Boardman (19261931)
PartiCalifornia Republican Party
NasjonalitetUSA[5]
UtmerkelserÆres-Oscar (1978)
Golden Plate Award (1960)
National Board of Review Award for beste film
Stjerne på Hollywood Walk of Fame

King Vidor og hans kameramenn i en hurtigbåt for å film vannsekvensene for hans film fra 1928, The Patsy.

Liv og virke

rediger

Tidlige år

rediger

Vidor var født i Galveston i Texas hvor han overlevde den store Galveston-orkanen i 1900. hans bestefar, Charles Vidor, var en flyktning fra den ungarske revolusjonen i 1848 og bosatte seg i Galveston tidlig på 1850-tallet.

I filmens tjeneste

rediger

Som frilans kameramann for filmaviser og kinomaskinist gjorde Vidor sin debut som regissør i 1913 med kortfilmen Hurricane in Galveston. I Hollywood fra 1915 arbeidet han med rekke ulike jobber som var knyttet til film på en eller annen måte før han fikk regissere sin første helaftens spillefilm i 1919, The Turn in the Road. En suksessfull framgang med Pappas lille pike i 1922 skaffet ham en langtidskontrakt med Goldwyn Studios før han senere ble absorbert inn i MGM. Tre år senere gjorde han Den store parade, en av de mest roste filmene fra stumfilmtiden, og som samtidig ble stor kommersiell suksess. Det etablerte ham som en av MGMs fremste regissører for det neste tiåret. I 1928 mottok Vidor sin første Oscar-nominering for En i mengden, generelt anerkjent som hans mesterverk og en av de fremste amerikanske stumfilmene noensinne. Det samme året gjorde han Filmens eventyr, den siste stumfilmen til Marion Davies, en komedie om filmindustrien hvor Vidor selv hadde en liten cameorolle som seg selv, og samtidig gjorde han tullekomedien The Patsy.

Vidors første lydfilm var Hallelujah!, en banebrytende film som hadde afroamerikanske skuespillere, musikk av Irving Berlin, og hvor han etablerte det nye språket for lydfilmer (som fortsatt benyttes den dag i dag). Han ble også nominert for en Oscar for denne filmen, men uten å få den. Library of Congress valgte Hallelujah! i 2008 for bevarelse ved å være «kulturelt, historisk eller estetisk betydningsfull».

Hans regikarriere strakte seg godt inn i lydfilmtiden og han fortsatte å produsere spillefilmer fram til slutten av 1950-tallet. En del av hans bedre kjente filmer var Stella Dallas, Our Daily Bread, Citadellet, Duell i solen, Kildens utspring, og Krig og fred. Han regisserte Kansas-sekvensene i Trollmannen fra Oz (inkludert den kjente sangen «Over the Rainbow») hvor direktør Victor Fleming måtte erstatte George CukorTatt av vinden, men Vidor fikk aldri sin kreditering på lerretet.

I 1962 ledet Vidor juryen ved den 12. Filmfestivalen i Berlin.[7]

Vidor har gått inn i Guinness rekordbok som innehaver av den lengste karrieren som en filmregissør har. Den begynte i 1913 med Hurricane in Galveston og endte i 1980 med en kort dokumentar om maleri kalt The Metaphor. Han ble nominert fem ganger for en Oscar, men vant den aldri i konkurranse. Isteden fikk han egen æresbevisning i 1978.

William Desmond Taylor

rediger

I 1967 etterforsket Vidor det uoppklarte mordet i 1922 av hans kollega, filmregissøren William Desmond Taylor, for et mulig filmmanus. Vidor hverken skrev eller utga noe fra denne undersøkelsen i løpet av sitt liv, men hans biograf Sidney D. Kirkpatrick gjennomgikk hans notater etter hans død. Kirkpatrick hevdet i boken Cast of Killers fra 1986 at Vidor hadde løst det i sin tid sensasjonelle mordet, men valgte å holde sine konklusjoner private for å beskyte enkeltindivider som fortsatt levde. Det meget siterte nyhetsbrevet Taylorology merket seg mer enn 100 faktiske feil i Cast of Killers og har sterkt bestridt Kirkpatricks konklusjoner, men har kreditert boken for å ha fornyet offentlighetens interesse for mordet.

Personlig liv

rediger

I 1944 ble Vidor medlem av den antikommunistiske «Filmalliansen for bevarelse av amerikanske idealer» (MPAPAI). Andre som var medlem var blant annet Walt Disney og John Wayne.

Vidor utga sin selvbiografi, A Tree is a Tree, i 1953. Bokens tittel er inspirert av en hendelse tidlig i hans karriere i Hollywood. Vidor ønsket å filme på et sted hvor filmens handling var satt, en beslutning som økte i stor grad filmens budsjett. En produsent med et vaktsomt øye på budsjettet sa til ham at «Et fjell er et fjell, et tre er et tre; skyt filmen i Griffith Park!». Sistnevnte sted var et offentlig og vernet område som ofte ble benyttet av filmfolk for naturopptak.

Ekteskap

rediger

Vidor ble gift tre ganger:

  1. Florence Arto; en datter
    • Suzanne (født 1918) (Florence giftet seg senere med Jascha Heifetz, som adopterte Suzanne);
  2. Eleanor Boardman; to døtre
    • Antonia (født 1927)
    • Belinda (født 1930)
  3. Elizabeth Hill (1932–1982)

Filmografi

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118860542, besøkt 15. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000007616, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 64528[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Museum of Modern Arts online samling, MoMA kunstner-ID 32432, besøkt 4. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Award list for King Vidor
  7. ^ «12th Berlin International Film Festival: Juries». Berlinale.de.

Eksterne lenker

rediger