Shantaram

test review feature

Er det selvtillit eller sviktende selvbilde som får en forfatter til å skrive 933 sider bok (denne utgaven), og bidrar antall ord til å gjøre en bok bedre eller dårligere?
Gjennom en måned med lesing fra 27.juni og til 2. august etter å ha tatt en pause i januar på side 82, har jeg endret oppfatning flere ganger etterhvert som lesingen har skredet frem. Mange blir hektet med en gang, jeg ble bare forvirret av alle menneskene og den for meg statiske handlingen med en person jeg ikke syns var spesielt interessant. Rundt side hundre og på min andre begynnelse løsnet det. Der jeg hørte andre falle av, ble jeg koblet på. Menneskene begynner å få gjenkjennbare trekk, livet i Mumbai-slummen finnet en form, og jeg varmes opp til menneskene, i hvert fall de jeg får taket på.
Og jeg tenker at det skal en del til å ikke bli engasjert av noen personer i et så stort persongalleri. Men jeg sitter med en usikkerhet: Er dette selvopplevd, eller er det fiksjon? Er det fiksjon blir det litt voldsomt. Er det selvopplevd, oppleves det litt vel pompøst og med mange løse tråder. Det er egentlig en bok full av lovede fremtider, men når fremtidene skjer, virker de lovede tingene oppskrytte. Når de skjer så skjer de bare, og forsterker opplevelsen av at Shantaram er litteratur uten en fast historie annet enn Shantaram selv. Ting skjer over de 933 tre sidene, men de kulminerer ikke. Roberts, forfatteren, eller Shantaram som er hans indiske navn, forteller og forteller, og så er han ferdig.
Er det Dickens i moderne form, eller er det en person som har en historie å fortelle, men som ikke vet å sette grenser? Jeg vet ikke, men jeg holdt ut, og kunne tenkt meg å vite mer. I det jeg lukket boken, tenkte jeg at det var en liten bok der det ikke skjedde så mye, og en uendelig bok som inneholdt hele verdener. Jeg begynte på en bok som fikk Mumbai og det indiske subkontinentet til å fremstå som kaotisk og krevende, men sluttet som en fortelling der jeg nettopp hadde åpnet døren og akkurat skulle til å bevege meg inn i en uendelig verden. Det er denne dobbeltheten som gjør at jeg ikke vet om jeg syns dette er bra, eller om det er for mye. Shantaram er en prestasjon, men en litt grenseløs prestasjon der en god redaktør hadde kuttet og hjulpet forfatteren å fjerne det essensielle fra det overflødige. Men hadde han da fjernet kjernen ut av boken? Det er det jeg er redd for, og det er det som gjør at jeg tror jeg sier at, ok, Gregory David Roberts, du klarte det. Du klarte å hekte meg. Nesten. Nesten, og nok til at jeg må se serien på Apple +.

More accurately its a 4.5 stars. Second time through this quite amazing story. An amazing life & very well told. Real entertainment