Jeg så denne filmen for over en uke siden. Jeg kan fortsatt ikke slutte å tenke på den.
Jeg har lenge håpet at denne filmen skulle komme til Norge etter den hadde premiere i fjor. Etter en lengre venting, og håping -ikke minst, så var det som en varm klem da kinosjefen på Vega sa «Jo, men den skal vi sette opp. Første visning er allerede neste uke. Gå ned og fiks deg en billett». Jeg ilet derpå ned til…
Dette er feelgod med stor F!
Maryl Streep, uten at jeg egentlig har skjønt det før nå, får meg til å vri meg i sofaen i begistring i en slags ekstatisk følelse av å bli sjarmert. Hun er SÅ sjarmerende. Alle klipp og de delene vi følger Meryl er jeg hundre prosent kjøpt og betalt. Jeg stiller meg kanskje nåååget mere skeptisk til delene i nåtid med en litt uspiselig amerikanskhet, men til slutt ble jeg faktisk glad i det også!
Anbefaler denne hvis du bare vil se en film og bli litt glad.
Det var et punkt i filmen hvor jeg måtte minne meg selv på at dette er skuespillere, og ikke ekte.
Fengslende, nydelige bilder, fantastiske prestasjoner. Det er ikke tvil: full pott fra meg
Har ikke sluttet å tenke på denne filmen siden jeg så den i høst. Tvilende har jeg gått frem og tilbake og har egentlig hatt behov for å se den igjen.
Akkurat nå ser jeg på den som et slags forsøk på et gesamtkunstverk, men jeg vet ikke helt om jeg kan si meg enig i min egen påstand.
Musikalsk sett er den verdt å få med seg. Filmatisk er den interessant. Og når en film vil så mye- ja, da vil jeg også like den. Tror jeg?
