moderne norsk

Fra midten av 1600-tallet fantes det noen tekster på bygdemål, det vil si den dialekten som ble snakket i ei bygd. Likevel var det dansk som ble sett på som det fineste språket.

Nyere moderne norsk startet i 1814 med at Norge gikk ut av unionen med Danmark. Norge fikk en egen grunnlov, og mange mente man også måtte få et norsk skriftspråk.

Det var flere som jobbet med å få et norsk skriftspråk, som dikteren Henrik Wergeland og språkforskerne Ivar Aasen og Knud Knudsen. Men man var uenige om hvordan det skulle gjøres:

• Enten kunne man skape et nytt skriftspråk basert på hvordan man snakket. Det skulle bygge på de ulike dialektene. Ivar Aasen reiste rundt i hele landet og skrev ned hvordan folk snakket. Ut ifra det laget han et nytt skriftspråk. Det ble først kalt landsmål, og er i dag kjent som nynorsk.

• Eller man kunne fornorske det danske litt etter litt. Dette ville blant andre Knud Knudsen. Han ville bruke språket til de som hadde utdanning og høy status i samfunnet. Det danske språket i Norge ble sakte endret etter mange av forslagene til Knudsen. Det utviklet seg etter hvert til bokmål.

I 1885 vedtok Stortinget at nynorsk skulle bli likestilt med det danske språket. Alle fikk rett til å lære og bruke språket både i skolen og ellers. Slik ble det to skriftspråk i Norge. Det blir ikke regnet som to ulike språk, men ulike måter å skrive norsk på.

I løpet av 1900-tallet har de to skriftlige språkene blitt likere.

Så lenge det norske språket har eksistert, har det blitt påvirket av andre språk. Norsk har særlig lånord fra nedertysk, latin, gresk og fransk i tillegg til dansk. I nyere tid har norsk også fått flere ord fra svensk, og ikke minst engelsk.

Fram mot i dag har Norge også fått et større språklig mangfold, særlig etter 1970-tallet, med økt innvandring. Tidligere var det ikke lov å lære for eksempel kvensk eller samisk i skolen. I dag er det å snakke og lære sitt eget morsmål en rettighet i Norge.

• norsk språkhistorie
• språk i Norge
• norsk
• bokmål
• nynorsk