Akhnaton
Akhnaton (IPA: /ˌækəˈnɑːtən/[2] hieroglyfisk transkripsjon: Aton-ach-en, Jtn-3ḫ-n, også kjent som Ekhnaton,[3] Akhenaton,[4] Ikhnaton[5] og Khuenaten[6][7]), var en egyptisk farao i «det nye riket» (1551-1070 f.Kr.) og i 18. dynasti (1550-1295 f.Kr.). Navnet Akhnaton kan oversettes med «den som er fortreffelig for Aton (et aspekt av solguden Ra)» eller «Atons virksomme ånd».[4] Forut for det femte året av hans regjeringstid var han kjent som Amenhotep IV («Amon er tilfreds»), og på gresk Amenophis IV (hieroglyfisk transkripsjon: Imen hetep).[4]
Akhnaton | |||
---|---|---|---|
Født | 14. århundre f.Kr. Theben | ||
Død | 1336 f.Kr. Amarna | ||
Embete |
| ||
Ektefelle | Nefertiti Kiya The Younger Lady Tadukhipa[1] | ||
Far | Amenhotep III | ||
Mor | Teje | ||
Søsken | 9 oppføringer
| ||
Barn | 9 oppføringer
Meritaten Tasherit
Ankhesenpaaten Tasherit Setepenre Neferneferure Neferneferuaten Tasherit Ankhesenamon Meketaten Tutankhamon Meritaten | ||
Nasjonalitet | Oldtidens Egypt | ||
Gravlagt | Royal Tomb of Akhenaten | ||
Det er uklart når han eksakt regjerte, fordi egyptisk kronologi er gjenstand for debatt. Antatte datoer for hans regjeringstid strekker seg fra 1375 til 1338 f.Kr.,[2] 1353–1336 f.Kr.[4] eller 1351–1334 f.Kr. Det er imidlertid klart at han regjerte i 17 år, men hvor lenge forgjengeren Amenhotep III og etterfølgeren Smenkhkare var medregenter er uklart. Det blir antatt at tiden som medregenter strakk seg over et eller to år.
Akhnaton var tredje sønn av Amenhotep III og hans førstedronning Teje. Han var opprinnelig ikke ment å være tronfølger, men inntok denne rollen etter sin eldre bror Thutmoses uventede død. Det har også vært hevdet at han ikke hadde eldre brødre, men dette er ikke allment akseptert. Han etterfulgte sin far på tronen da denne døde på slutten av sitt 38-årige regime. Hans førstehustru Nefertiti er i moderne tid verdensberømt for sin utsøkte malte byste, utstilt i Altes Museum i Berlin, og er blant de mest kjente kunstverker fra oldtiden.
Akhnaton er kjent for sitt forsøk på å forkaste tradisjonell egyptisk polyteisme til fordel for monoteisme. I sitt sjette år som medregent innførte han Aton som den eneste gud. En tidlig inskripsjon sammenligner Aton med solens forhold til stjernene, og senere offisielle nedtegnelser unngår å kalle Aton en gud, men tildeler solguden en status hevet over gudene. Inntil da hadde religionen vært sentrert rundt mange guder med skaperguden Amon øverst, og et omfattende presteskap sentrert rundt ham. Ved å endre navn fra Amenhotep IV til Akhnaton, var han Atons talerør eller representant. Han og hans førstehustru Nefertiti var de eneste som tilba Aton direkte, slik som i triaden Aton, Shu og Tefnut.
Hans reformer var ikke allment aksepterte, og etter hans død ble hans monumenter demontert og skjult, hans statuer ble ødelagt og hans navn ble fjernet fra kongelistene.[8] Oldtidens egyptiske religion ble gradvis gjeninnført, og etter en del etterfølgende regenter uten noen klar arverett til tronen, overtok det 19. egyptiske dynasti. De diskrediterte Akhnaton og hans umiddelbare etterfølgere, og omtalte Aknaton som «fienden» eller «den kriminelle» i sine nedtegnelser.[9]
Han var glemt inntil Amarnabrevene ble oppdaget i 1887, sammen med Akhenaten – byen han bygde og konstruerte for dyrkelse av Aten, ved Amarna.[10] Tidlige utgravninger av den engelske arkeologen William Flinders Petrie (1853–1942) økte interessen for den enigmatiske faraoen. I 1907 ble en mumie oppdaget i gravkammeret KV55 i kongenes dal, en dal hvor faraoene fra det 18., det 19. og det 20. egyptiske dynasti var gravlagt. Ekspedisjonen ble ledet av den engelske arkeologen og egyptologen Edward Russell Ayrton (1882–1914), som identifiserte mumien med Akhnaton. Dette er omstridt,[11][12][13][14][15] og mye tyder på at faraoen i KV55 er Smenkhkare, Akhnatons etterfølger.
Innføringen av Aton
redigerAkhnaton besteg tronen etter faren Amenhotep IIIs død ved slutten av hans 38-årige regjeringstid. I en periode på ett eller to år var han kanskje medregent med Amenhotep III, og det er denne ordningen med medregenter som gjør det vanskelig å fastslå Akhnatons regjeringstid nøyaktig.
I de første årene av hans regime levde Amenhotep IV ved Teben hvor han levde med Nefertiti og døtrene deres. I begynnelsen tillot han at Egypts tradisjonelle guddommer fortsatt ble dyrket, men i nærheten av Karnaktempelet (Amon-Ras store kultsenter) reiste han flere store byggverk, blant annet templer for Aton. Disse bygningene ved Teben ble revet av hans etterfølgere og benyttet som byggesteiner for nye konstruksjoner i Karnaktempelet: da disse senere ble tatt fra hverandre og gransket av arkeologer, ble det funnet rundt 36 000 dekorerte steinblokker fra den opprinnelige Aton-bygningen. Disse hadde bevart mange elementer fra opprinnelige relieffer og inskripsjoner.[16]
Kongens religiøse omveltning kan ha begynt med hans beslutning om å feire en festival for Sed (Heb-Sed).[17] Dette var en meget uvanlig avgjørelse, da en Sed-festival var en form for kongelig jubileum for å styrke faraos hellige kongedømme, og ble tradisjonelt holdt hvert 30. år av en faraos regime.
Forholdet mellom Amenhotep IV og Amon-Ras prester ble gradvis dårligere. I det femte året av sitt styre tok Amenhotep IV de avgjørende skritt for å etablere Aton som den eneste, monoteistiske guden i Egypt, og «oppløste presteskapet for alle andre guder...og delte deres inntekter fra disse [andre] kulter for å støtte Aton. For å understreke sin lojalitet til Aton, endret kongen offisielt navnet sitt fra Amenhotep IV og til Akhnaton, dvs. Atons tjener».[18]
Akhnatons femte år markerte også begynnelsen på byggingen av hans nye hovedstad, Akhetaten eller «Atons horisont», i våre dagers El-Amarna. Snart etter sentraliserte han Egypts religiøse aktiviteter til Akhetaten, skjønt byggevirksomheten synes å ha fortsatt i flere år. Til ære for Aton ble det i Akhetaten reist noen av de største tempelkomplekser i oldtidens Egypt. I disse nye templene ble Aton dyrket utendørs i solskinnet istedenfor inne i et mørkt tempel slik skikken hadde vært. Det er antatt at Akhnaton selv diktet salmen eller det religiøse diktet Atons store hymne.
Mange av linjene fra diktet gjenkjennes fra salme 104 i Salmenes bok,[19] slik som versene 25-26: «Her er havet, stort og vidt, med en talløs vrimmel av dyr, både små og store. Der stevner skipene frem, der er Leviatan, som du har skapt til å leke med.»[20]
Innledningsvis presenterte Akhnaton Aton som en variant av den kjente og høyeste guden Amon-Ra (som i seg selv var et resultat av Amon-kultens stigning til makt, noe som førte til at Amon ble slått sammen med solguden Ra) i et forsøk på å presentere sine ideer i en kjent egyptisk, religiøs sammenheng. Imidlertid erklærte Akhnaton i sitt niende år at Aton ikke var kun den øverste guden, men den eneste guden, og at han, Akhnaton, var det eneste mellomledd og formidler mellom Aton og hans folk. Han ga ordre om at Amons templer over hele Egypt skulle bli renset og et antall av inskripsjoner av andre guder ble ødelagt og fjernet.
Atons navn er skrevet forskjellig etter år ni for å fremheve det radikale nye regimet, som omfattet et forbud mot bilder med unntak av solstråledisken. Her ble solstrålene avbildet som hender, som synes å representere Atons usette ånd. Ved den tid var Aton øyensynlig ikke kun en solgud, men heller en universell guddom. Det er viktig å merke seg at representasjonene av Aton ble alltid fulgt av en form for «fotnote» som slo fast at representasjoner av solen som Den Altomsluttende Skaper kun måtte bli forstått som nettopp kun en representasjon av noe som ved sitt vesen besto av et overskridende vesen som ikke kan bli fullstendig eller adekvat representert av noen del av denne skapelsen.
Akhnatons politiske kurs
redigerAkhnaton er i ettertid lovprist for å ha stilt glede, kjærlighet og solen i sentrum av den religiøse dyrkelsen, men er også kritisert for [hedonisme]] og for å ha vært en religiøs fundamentalist som misskjøttet store deler av politikken.
Akhnaton ble etterfulgt av Smenkhkare, som hersket som regent i omkring ett år. Han ble i sin tur etterfulgt av Akhnatons sønn Tutankhamon, som ganske hurtig (sannsynligvis under innflytelse av rådgivere) avskaffet monoteismen og gjeninnsatte de gamle gudene. Hovedstaden ble deretter flyttet tilbake til Teben.
Egennavn og titler
redigerHan besteg tronen med to ulike egennavn:
|
Amonhotep, «Amon er tilfreds»
|
Amonhotep Netjer-heqa-waset, «Amon er tilfreds. Gud og Hersker over Teben»
Da han besteg tronen ble han også tildelt fire forskjellige titler.
|
Trontittelen var Nefer-kheperu-Re, Wa-en-Re, «fullkommen av former, Ras eneste»
|
Horus-tittelen var Ka-nekhet-qasut, «den sterke okse med høye par av fjær»
|
Nebti-tittelen var Wr-nesit-em-ipet-sut, «Stor i kongedømmet Karnak»
|
Gull-Horus-tittelen var Utes-khâou-em-iunu-sema, «Den som hever kronen i det sørlige Heliopolis»
KV55
redigerUtdypende artikkel: KV55
I 1907 ble en mumie oppdaget i gravkammeret KV55 i kongenes dal, en dal hvor faraoene fra det 18. til det 20. egyptiske dynasti var gravlagt. Ekspedisjonen ble ledet av den engelske arkeologen og egyptologen Edward Russell Ayrton (1882–1914), som identifiserte mumien med Akhnaton. Genealogisk DNA-testing har påvist at mannen som ble gravlagt i KV55 er far til den senere farao Tutankhamon.[21] Av flere grunner kan imidlertid faraoen i KV55 ikke identifiseres som Akhnaton.[11][22][23][24][25] DNA-analyser har påvist at han ikke er far til Ankhesenamon, som var datter av Akhnaton og den eneste konen til Tutankhamun. Aldersestimat på denne mumien er 20-25 år, og mye tyder på at faraoen i KV55 er Smenkhkare, Akhnatons etterfølger.
Referanser
rediger- ^ Chronicle of the Queens of Egypt, side(r) 124[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Collins English Dictionary, 2012
- ^ Montserrat 2003, side 105, 111
- ^ a b c d Encyclopædia Britannica, 2018
- ^ Rogers 1912, side 251
- ^ Kitchen 2003
- ^ Joyce A. Tyldesley, Egypt: how a lost civilization was rediscovered, University of California Press, 2005
- ^ Lise Manniche, Akhenaten Colossi of Karnak (Cairo 6G: American University in Cairo Press, 2000), ix.
- ^ Trigger et al. (2001), pp.186-7
- ^ Egypt's Golden Empire: Pharaohs of the Sun (2002; New York, NY: PBS Distribution, 2009), Internet video.
- ^ a b «News from the Valley of the Kings: DNA Shows that KV55 Mummy Probably Not Akhenaten». Kv64.info. 2. mars 2010. Arkivert fra originalen 7. mars 2010. Besøkt 25. august 2012. «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 7. mars 2010. Besøkt 15. juni 2019.
- ^ «Ancient DNA: Curse of the Pharaoh's DNA». Nature. 472: 404–406. doi:10.1038/472404a.
- ^ NewScientist.com; January 2011; Royal Rumpus over King Tutankhamun's Ancestry
- ^ «King Tutankhamun’s Family and Demise». JAMA. 303: 2471. doi:10.1001/jama.2010.818.
- ^ Bickerstaffe, D; The Long is dead. How Long Lived the King? in Kmt vol 22, n 2, Summer 2010
- ^ David, Rosalie (1998): Handbook to Life in Ancient Egypt, Facts on File Inc., side 125
- ^ «Heb-Sed», Britannica
- ^ David, Rosalie (1998)
- ^ Charles Pfeiffer: Lotan and Leviathan
- ^ Salme 104,25-26, nettbibelen.no
- ^ «See the KV 55 Mummy & Tutankhamen». Anubis4_2000.tripod.com. Besøkt 25. august 2012.
- ^ «Ancient DNA: Curse of the Pharaoh's DNA». Nature. 472: 404–406. doi:10.1038/472404a.
- ^ NewScientist.com; January 2011; Royal Rumpus over King Tutankhamun's Ancestry
- ^ «King Tutankhamun’s Family and Demise». JAMA. 303: 2471. doi:10.1001/jama.2010.818.
- ^ Bickerstaffe, D; The Long is dead. How Long Lived the King? in Kmt vol 22, n 2, Summer 2010
Litteratur
rediger- Collins English Dictionary (2012). Akhenaten. Collins English Dictionary, William Collins Sons & Co. Ltd. 1979, 1986 © HarperCollins Publishers 1998, 2000, 2003, 2005, 2006, 2007, 2009, 2012, besøkt 13. februar 2018. Arkivert fra originalen 14. oktober 2008.
- Encyclopædia Britannica; Peter F. Dorman (2018). Akhenaten. King of Egypt. Encyclopædia Britannica, Inc., 2. januar 2018, besøkt 13. februar 2018.
- Kitchen, Kenneth Anderson (2003). On the Reliability of the Old Testament. William B. Eerdmans Publishing, Grand Rapids, MI. Publication, 255 Jefferson Ave. S.E., Grand Rapids, Michigan 49503, september 2003. s. 486. ISBN 08-028496-01. ISBN 978-0-80-284960-1. Arkivert fra originalen 13. februar 2018. Besøkt 13. februar 2018.
- Montserrat, Dominic (2003). Akhenaten: History, Fantasy and Ancient Egypt. Routledge; 23. februar 2003. ISBN 0-41-530186-6. ISBN 978-0-41-530186-2.
- Rogers, Robert William (1912). Cuneiform parallels to the Old Testament,. Eaton & Mains, Oxford University Press, 13. september 1911.