Arne Treholt

Arne Treholt (1942–2023) var en norsk embetsmann og politiker (Ap) som i 1985 ble dømt for spionasje til fordel for Sovjetunionen og Irak.

Arne Treholt
Født		13. des. 1942 Brandbu (Norge, Oppland)
Død		12. feb. 2023 (80 år) Moskva (Russland)
Beskjeftigelse		Politiker, journalist, diplomat, spion, forretningsdrivende
Utdannet ved		Universitetet i Oslo Oslo katedralskole
Ektefelle		Brit Sjørbotten (1967–1973) Kari Storækre (1977–1985) Renee Michelle Steele (1987–1992)
Far		Thorstein Treholt
Mor		Olga Lyngstad
Parti		Arbeiderpartiet
Nasjonalitet		Norge
Statssekretær i Havrettssekretariatet
1976–1979
Regjering		Nordli
Forgjenger		Sekretariat opprettet
Etterfølger		Sekretariat avviklet
Arne Treholt på Commons

Den 20. januar 1984 ble han arrestert og siktet for spionasje, og 20. juni 1985 ble han i Eidsivating lagmannsrett dømt til 20 års fengsel for spionasje til fordel for Sovjetunionen og Irak, i det som ble kjent som Treholt-saken. I dommen het det at Treholt hadde gjort skade mot Norge «som til dels ikke lar seg reparere» og at skadene «som teoretisk kan avbøtes» ifølge forsvarssjefen ville koste «flere års forsvarsbudsjetter». Treholt var byråsjef i Utenriksdepartementet da han ble arrestert.

Etter åtte og et halvt års soning ble han benådet av regjeringen Brundtland av helsegrunner 3. juli 1992. Etter løslatelsen flyttet Treholt til Russland og etablerte seg der som forretningsmann. Han spesialisert seg etterhvert på å handle med russiske verdipapirer via internett. Han oppholdt seg tidvis på Kypros.

Treholt begjærte straffesaken sin gjenopptatt flere ganger. Treholt holdt hele tiden fast ved at han var uskyldig.

I 2010 hevdet Geir Selvik Malthe-Sørenssen, en privatetterforsker som var engasjert av Treholt, at bevisene i Treholt-saken var fabrikkert. Kommisjonen for gjenopptagelse av straffesaker festet ikke lit til påstandene og avslo begjæring om gjenopptagelse for fjerde gang den 9. juni 2011. Malthe-Sørenssen ble i 2016 avslørt for å ha fabrikkert beviser som angivelig skulle renvaske Treholt og ble i 2018 dømt til tre års fengsel for omfattende bedrageri og dokumentfalsk i flere saker. Etter løslatelsen var Treholt tidvis aktiv i norsk offentlig debatt, og ble kritisert for å fremme russisk propaganda.

Liv og bakgrunn

Treholt ble født den 13. september 1942 som sønn av tidligere landbruksminister Thorstein Treholt (Ap). Som ung flyttet han til Oslo for å ta artium ved Oslo katedralskole. Deretter studerte han sosialøkonomi, politisk historie og statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Treholt var gift første gang med Brit Treholt og deretter med fjernsynsjournalisten Kari Storækre. De ble separert etter at Treholt ble fengslet i 1984 og senere skilt.

Han oversatte den første boka i Isaac Asimovs trilogi «Foundation» til norsk, kalt Keiserrikets fall (Stiftelsen).

Arne Treholt døde etter en tids sykeleie den 12. februar 2023 i Moskva i Russland, 80 år gammel. Etter en minnestund i Russland ble båren fraktet til Norge, og han ble begravet i på Vestre gravlund i Oslo.

Karriere

Tidlig karriere

Fra 1965 til 1970 arbeidet han som journalist i Arbeiderbladet og engasjerte seg mot den greske militærjuntaen. Han var også med på å grunnlegge Den norske komité for Demokrati i Hellas. Hans bok Marketakis og juntaen er fra denne epoken av hans liv.

Politisk karriere

Treholt arbeidet for Jens Evensen fra 1972 til 1978.

Mens Treholt jobbet som journalist i Arbeiderbladet ble han oppdaget av Jens Evensen, og de innledet et nært politisk samarbeid og personlig vennskap. Treholt var mellom 1972 og 1976 politisk sekretær for handels- og sjøfartsministeren (som var Evensen mellom 1973 og 1974), og fra 1976 til 1978 var han statssekretær for Evensen, som da var havrettsminister. Politisk ble Treholt regnet for å tilhøre venstresiden i Arbeiderpartiet, og Jens Evensen blir beskrevet som hans politiske mentor. Den senere avsløringen av Treholt som sovjetisk spion virket knusende på Evensen både personlig og karrieremessig og førte til et fullstendig brudd mellom dem. I en høring i Stortinget sammenlignet Jens Evensen Treholt med Vidkun Quisling i 1989 (Evensen deltok i rettssaken mot Quisling tidlig i sin karriere).

«Gråsoneavtalen»

Som statssekretær deltok Treholt i fremforhandlingen av den omstridte Gråsoneavtalen. Det har blitt hevdet at Treholt fremmet sovjetiske interesser under disse forhandlingene. Sigurd Allern mente i Klassekampen: «I praksis betød dette at russerne satt på begge sider av forhandlingsbordet. Den norske statssekretæren kunne diskret fungere som informant og medspiller for fiskeriminister Isjkov. Avtalen ble, som man kunne vente, elendig, og Jens Evensen hadde problemer med å få den akseptert både av regjeringen og Stortinget. Treholt spilte forræderens rolle, men opererte også innenfor et politisk miljø der det var mulig å forene rollen som agent med rollen som politisk påvirker for russiske interesser». Også Kåre Willoch mener avtalen var sterkt skadelig for Norge og at hele det politiske miljøet var sjokkert over den. Treholt ble ikke tiltalt for spionasje for sin rolle under Gråsoneforhandlingene, men i et intervju med Danmarks Radio i 1990 innrømmet han at han hadde latt en representant for KGB få se de norske møteprotokollene.

Karriere i utenrikstjenesten

Fra 1979 til 1982 tjenestegjorde Treholt som ambassaderåd med ansvar for økonomiske og sosiale saker utvikling ved den norske FN-delegasjonen i New York, og fra 1983 og frem til arrestasjonen var han byråsjef i presse- og kulturavdelingen og fungerende pressetalsmann i Utenriksdepartementet.

Treholt var avsettelig embetsmann og ble avskjediget av Kongen i statsråd 6. april 1984. I medhold av Grunnloven § 22 beholdt han imidlertid 2/3 av lønnen frem til Stortinget tok stilling til om han skulle fratas lønnen.

Stortinget vedtok 4. juni 1984 å frata Treholt resten av lønnen.

Spionsaken

Utdypende artikkel: Treholt-saken

Den 20. januar 1984 ble Treholt arrestert på Oslo lufthavn av politiinspektør Ørnulf Tofte med ordene «Byråsjef Arne Treholt? Dette er politiinspektør Ørnulf Tofte i Overvåkningspolitiet. De er pågrepet for spionasje til fordel for Sovjetunionen. Vennligst kom med oss.» Treholt var på vei ut til et fly som skulle til Wien, hvor han hadde avtalt å møte den utviste KGB-agenten Gennadij Titov, og hadde 65 graderte dokumenter i kofferten.

I politiavhøret erkjente Treholt at han hadde gitt sovjetiske representanter graderte dokumenter, og at han hadde mottatt penger fra dem. Ifølge avhøret hadde Treholt havnet i en «orgie» på en privatfest i Moskva, hvor det var blitt tatt kompromitterende bilder som KGB deretter brukte til pressmiddel mot ham. Treholt undertegnet avhørsprotokollen, men valgte senere å trekke alle uttalelsene. Hans senere forklaring avviker betydelig fra det han sa i avhør, og han mener han led av «tilståelsessyndrom» på avhørstidspunktet.

Treholt-saken ble møtt med voldsom interesse, og rettssaken i 1985 ble gjennomført med et stort sikkerhetsoppbud.

Den 20. juni 1985 ble Treholt dømt til 20 års fengsel (med fradrag av 518 dager for utholdt varetektsarrest) for spionasje til fordel for Sovjetunionen og Irak, samt inndragning av 700.000 kroner og 52.000 amerikanske dollar. Blant annet fastslo retten at det var sannsynlig at han hadde avslørt politiske og militære hemmeligheter til den sovjetiske sikkerhetstjenesten KGB.^{[trenger referanse]}

Treholt hadde hatt flere møter, som han ikke hadde fortalt noen om, med sovjetiske KGB-folk med diplomatstatus i Helsingfors og Wien, blant annet med Gennadij Titov som var utvist fra Norge etter at han i slutten av 1970-årene var blitt mistenkt for å være føringsoffiser for spionen Gunvor Galtung Haavik.^{[trenger referanse]}

Treholt ble blant annet dømt for å ha gitt KGB detaljert informasjon om organiseringen av det norske invasjonsforsvaret ved sovjetisk invasjon.

Retten fant det bevist at Treholt hadde mottatt store pengebeløp, tilsvarende flere årslønner på den tiden, både fra KGB og fra Iraks etterretningstjeneste.^{[trenger referanse]}

Arne Treholt, født 13.12.1942, dømmes for forbrytelser mot Straffelovens § 90, tredje ledd, til en straff av fengsel i tyve - tyve - år, med fradrag av femhundrede-og-atten dager for utholdt varetektsarrest

Fra domsslutningen, som lest opp av førstelagmann Astri Rynning.^{[trenger referanse]}

I NRK-serien Rikets sikkerhets siste episode fremkom at Sovjetunionen tok initiativ til en fangeutveksling av Treholt i bytte mot løslatelsen av 22 vesttyskere som satt fengslet i DDR. I serien fremkom også at det ikke fantes noe håndgripelig bevis for at Treholt ga fra seg militære hemmeligheter av betydning. Men funn i Stasis arkiver stadfester at Treholt var en «verdifull informasjonskilde» for KGB når det gjaldt militærstrategiske spørsmål.

Under rettssaken i 1985 utgav Treholt den selvbiografiske boken Alene. Manuset ble smuglet ut av fengselet og utgitt av Cappelens forlag. Til tross for at en rekke offentlige personer som Gunnar Sønsteby og Gerhard Heiberg oppfordret til boikott av boken, solgte den i 50 000 eksemplarer, i tillegg til billigutgaver og presentasjon som hovedbok i en bokklubb. Den innbrakte millionbeløp som gikk til staten, som del av erstatningen Treholt ble dømt til å betale.

Hans kone utgav samme år boken God tur til Paris om sitt liv med Treholt. Tittelen henspilte på at Treholt hadde sagt at han skulle til Paris for å diskutere Francois Mitterands kommende norgesbesøk, når han i virkeligheten skulle til Wien for å møte KGB-agenter.

Nestsjefen i KGBs utenlandsspionasje uttalte i 1992 at arrestasjonen av Treholt ble sett på som tapet av en KGB-agent fra KGBs side. Tidligere forsvarssjef Sverre Hamre uttalte i intervju med NRK at Treholt var «den største landsforræder Norge har hatt i fredstid». I et leserinnlegg skrev Treholt selv fra fengselscellen i 1985 at «jeg er hengt ut for det norske folk som en simpel landsforræder, den største siden Quisling».

Treholt sonet 1985–1986 på Ila landsfengsel, hvor det ble tatt et berømt bilde av ham i luftegården som ble kåret til «årets bilde» i 1985

Soning

Treholt satt i varetekt på politihuset i Oslo fra arrestasjonen til 5. mars, da han ble overført til kvinneavdelingen ved Drammen kretsfengsel.^{[trenger referanse]} Der hadde han en celle på tre x fire meter, men løp runde etter runde. Trening var hans terapi, og han løp også i luftegården som var på ti x fem meter. I Drammen kretsfengsel møtte han 17-åringen Renee Michelle («Shelly») Steele (1968–92), som han kom til å fungere som støttekontakt for i lekselesning.

29. juli 1985 ble han overført til Ila landsfengsel der hans fluktplaner ble avslørt - han planla å rømme mens betjentene var opptatt av den TV-overførte VM-kvartfinalen mellom Vest-Tyskland og Mexico i juni 1986, og skulle få hjelp til dette av «Shelly» Steele, sin bror Einar, forfatterne Egil Ulateig og Ketil Bjørnstad, en gambier og en skapsprenger fra Oslo til å flykte til Afrika. I stedet ble han overført til Ullersmo landsfengsel. Sikkerhetstiltakene var preget av kontroll under det meste av soningen, med blant annet nokså omfattende bruk av nakenstripping, isolat og bevæpnede vakter. Forholdet mellom Treholt og fengselspersonalet var også til dels konfliktfylt.

Om soningsforholdene uttalte daværende direktør i Fengselsstyret Rolf B. Wegner: «En spiondømt kan representere en særlig risiko for samfunnet dersom han kommer i forbindelse med sine gamle oppdragsgivere. Det måtte vi forhindre».

Arne Treholt har skildret livet i fengsel i tre ulike bøker: Den første boken Alene kom ut i 1985 og fokuserte på tiden etter arrestasjonen. I 1991 utgav han Avdeling K om livet i fengselet. Han tok opp tråden i den senere selvbiografien Gråsoner (2004). Treholt har fortalt at han under soningen fattet interesse for skjebnen til de som ble dømt for landssvik etter andre verdenskrig, og at han leste alle landssvikdommene og «reagerte på hvor løsaktige mange av disse dommene var. Seierherrens logikk og oppgjør preget dommene».

I 1987 giftet Treholt og Steele seg uten hennes foreldres vitende, og etter at Steele ble løslatt, engasjerte hun seg for ektefellens sak. Ekteskapet fikk kritikk i media, og etter Steeles død og benådningen av Treholt, anklaget hennes mor Treholt for å ha brukt hennes dødssyke datter som et «redskap for å komme seg ut av fengselet». Hun stilte seg også «uforstående til at en voksen mann gifter seg med en 18-årig pike som han visste ville komme til å dø av AIDS», og spurte hvordan det kunne henge sammen at Treholt disponerte en leilighet på Oslos vestkant full av verdifulle møbler, samtidig som han skyldte staten store pengesummer.

Benådning og løslatelse

Den 8. august 1988 ble han igjen overført til Ila, og 8. juli 1990 hadde han sin første permisjon fra fengselet i tolv timer. Etter at Gro Harlem Brundtlands tredje regjering tiltrådte i november 1990, søkte Treholt om benådning av helsegrunner 26. november 1990, men fikk avslag. 28. mai 1992 døde hans kone, Shelly Steele Treholt, av Aids etter å ha vært syk i flere år, og Treholt fikk permisjon for å delta i begravelsen. 3. juli samme år ble han benådet av Kongen i statsråd av helsegrunner og slapp å returnere til fengselet. Han hadde da sonet 8,5 år av straffen på 20 år.

Den tidlige benådningen fikk kritikk fra blant andre jusprofessor Carl August Fleischer, som mente det var særbehandling av en tidligere Ap-politiker fra Ap-regjeringens side og at «signaleffekten er meget uheldig». Fleischer mente Treholt burde sonet ytterligere to-tre år etter vanlig praksis før en benådning kunne komme på tale. Det ble pekt på at flere av statsrådene som stemte for avgjørelsen «var i et slikt vennskaps- eller kollegaforhold til den spiondømte at det kan stilles spørsmål om deres habilitet». Det ble også pekt på at begge legene som anbefalte benådningen, enten kjente Treholt-familien eller hadde engasjert seg politisk for Arne Treholt. Høyre-leder Kaci Kullmann Five uttalte at hun var «rystet over det hun mener ser ut som en særbehandling av Arne Treholt i forhold til lignende saker der fanger søker om benådning på grunn av helse». Sjefredaktør Norulv Øvrebotten i Ap-avisen Rogalands Avis mente benådningen var «en skandale», uttalte at det fantes «ingen saklig grunn til å benåde Treholt» og at regjeringen hadde blitt «kraftig manipulert». Etter initiativ fra Høyre ble benådningen senere i 1992 tatt opp i Stortingets kontrollkomité fordi det var «skjedd ulik behandling av fanger [og] at Arne Treholt har fått gunstigere behandling enn andre». På lederplass uttalte VG:

Justisministeren oppnevnte ikke andre og uavhengige leger til å vurdere opplysningene til Treholts egne, privatoppnevnte leger. Deres habilitet er trukket i tvil. I tillegg kan upartiskheten trekkes i tvil for flere av de statsråder som deltok ved benådningen. En kan spørre om vurderingsevnen til en statsråd som ikke stillferdig melder avbud når det er tale om å benåde en mangeårig venn.

Arbeid for gjenopptagelse

Treholt har forsøkt å få tatt opp saken sin flere ganger. Høyesteretts kjæremålsutvalg forkastet begjæringer om gjenopptagelse i 1988 og 1992.

I 2005 begjærte Treholt saken gjenopptatt gjennom den uavhengige Kommisjonen for gjenopptagelse av straffesaker. Påtalemyndigheten ved statsadvokat Stein Vale innstilte på at saken ikke blir gjenopptatt. Mandag 15. desember 2008 avgjorde kommisjonen at saken ikke blir tatt opp. I begrunnelsen het det at det «ikke foreligger nye bevis eller omstendigheter som synes egnet til å føre til frifinnelse».

Gjenopptagelseskommisjonens avgjørelse ble truffet under dissens. Ett av medlemmene, psykologiprofessor Svein Magnussen, anførte at «den samlede kommisjon har kommet til at det er flere svake ledd i beviskjeden. Mindretallet mener at disse omstendighetene må tillegges avgjørende vekt til fordel for gjenåpning».

Treholt gav i intervjuer etter avgjørelsen uttrykk for at «tidspunktet er kommet for å sette punktum», og at han ikke vil prøve å få gjenopptatt straffesaken sin flere ganger. Han begrunnet det med at det var belastende for hans familie og venner at det ble rippet opp i saken. Statsadvokat Stein Vale, som representerte påtalemyndigheten i saken, uttalte at «en liten krets rundt Arne Treholt har valgt å holde liv i saken, men de bør nå slå seg til ro med at den opprinnelige dommen var riktig».

Treholt-saken ble debattert i media fra september 2010, etter at det kom en ny bok om saken av den tidligere journalisten Geir Selvik Malthe-Sørenssen med påstander om fabrikasjon av det såkalte pengebeviset. Det ble fremlagt gamle bilder tatt av Politiets overvåkingstjeneste (POT), som Malthe-Sørenssen mente dokumenterte at POT måtte ha forfalsket et pengebeviset i Treholt-saken. I artikler i Aftenposten ble det hevdet at en ikke navngitt angivelig tidligere POT-tjenestemann uttalte at dette beviset skal ha blitt fabrikkert.

24. september 2010 bestemte Gjenopptakelseskommisjonen seg for å vurdere Treholts tredje begjæring om gjenopptagelse på nytt. 16. mars 2011 var det klart at påtalemyndigheten for fjerde gang innstilte på at søknaden om gjenopptagelse skulle avslås. 9. juni 2011 avgjorde Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker enstemmig at det ikke var grunnlag for påstandene om bevisfabrikkering, og at Treholts straffesak ikke ville bli gjenopptatt.

I 2016 avslørte VG at Geir Selvik Malthe-Sørenssen hadde fabrikkert en ny kilde i Treholt-saken. Overfor advokat Harald Stabell og Arne Treholt hadde Malthe-Sørenssen fortalt at en agent i Forsvarets etterretningstjeneste skulle kaste nytt lys over Treholt-saken. VG avslørte at hans kilde ikke var en agent i Forsvarets etterretningstjeneste, men en draps- og bedrageridømt bruktbilselger som Malthe-Sørensen betalte for å utgi seg for å være agent. Malthe-Sørensen ble i 2015 også siktet for grov korrupsjon.

Det er bildene som er det bærende beviset i boka. Men selvfølgelig, når hovedforfatteren har fått en knekk i sin troverdighet, er det uheldig for boka, og også for Treholt-saken.

Kjetil Bortelid Mæland

Medforfatter Kjetil Bortelid Mæland sa til NRK at han etter VG-avsløringen ikke har grunn til å tro at kilden i boka ikke eksisterer, men sa at det er grunn til å stille spørsmål ved om den anonyme kilden i boka er ekte. Han presiserte også at det var POT-bildene, og ikke en anonym kilde, som var det bærende elementet i boken.

Treholt har i alle år hevdet å være uskyldig i spionasje, men har innrømmet både å ha hatt hemmelige møter med KGB, å ha gitt KGB graderte dokumenter og å ha tatt imot penger både fra KGB og Saddam Husseins Irak, som til dels ble plassert på en hemmelig konto i Sveits. Treholt gav Sovjetunionen opplysninger om forsvarsplanene for Nord-Norge ved sovjetisk invasjon, materielle svakheter i Forsvaret, mobiliseringstider, soldater på vakt, norske angrepsalternativer i tilfelle sovjetisk invasjon, beredskapslagre, møtereferatene til statsministeren og utenriksministeren, og NATO-alliertes lagring av tungt utstyr i Norge. Treholts egen forklaring om at han var en slags «privatpraktiserende utenriksminister» ble beskrevet som grensende til stormannsgalskap i dommen. I sin egen bok Gråsoner fra 2004 innrømmet han både grov uforstand i tjenesten og «stormannsgalskap» og mente at KGB hadde startet såkalt grooming med sikte på å verve ham som agent, men at arrestasjonen av ham kom KGB i forkjøpet. I interne KGB-dokumenter som ble kjent i 2022 het det at Treholt «samvittighetsfullt og med stor ansvarsfølelse hjalp Sovjetunionens sikkerhetstjeneste» [KGB] og systematisk motarbeidet den vestlige forsvarsalliansen NATO, og at han «var en kilde til verdifull informasjon i militærstrategiske spørsmål» for Sovjetunionen. Ifølge KGB-dokumentene var Treholts samarbeid med KGB bygget på «et ideologisk-politisk grunnlag, understøttet av materielle goder». I dokumentene ba KGB Stasi om hjelp til å befri Treholt fra fengselet i en mulig fangeutveksling.

Livet etter soningen

Etter løslatelsen flyttet Treholt til Russland og etablerte firmaet Ismos Trading sammen med en tidligere KGB-general; Treholt har senere fokusert på handel med russiske verdipapirer via internett. Han har tidvis også oppholdt seg på Kypros.

Etter benådningen stod Treholt på bar bakke i tillegg til at han hadde en betydelig gjeld. Etter eget utsagn måtte han i flere måneder stille seg i kø på sosialkontoret. Han fikk en halv million kroner av en anonym giver, som gjorde det mulig for ham å flytte til Moskva i 1993. Der startet han et firma, Ismos Trading, sammen med en tidligere KGB-general, som han var sjef for til 1995. KGBs tidligere formann Vladimir Krjutsjkov har uttalt at KGB hjalp Treholt med de rette kontaktene for å starte forretninger i Russland ^{[trenger referanse]}, men ifølge Treholt har Krytsjkov sagt i samtale med Treholt, etter at Treholt tok det opp med ham, at han ble feilsitert på dette.

Fra 1995 til 1997 ledet han et annet Moskva-basert firma, START-gruppen. I 1997 startet han og tre partnere investeringsselskapet RIM Investment Management, hvor han også ble administrerende direktør. Han har i lengre perioder vært bosatt på Kypros. I begynnelsen av 2004 var Treholt aktuell med en ny selvbiografi: Gråsoner. I oktober 2004 ble RIM oppkjøpt av FMC Securities, og Treholt fulgte med selskapet videre som administrerende direktør.

Våren 2006 ble det kjent gjennom Treholts forsvarer at han var innlagt på sykehus i Limassol med blodforgiftning og lå i respirator. Han ble fløyet til Norge, og etter over en måned i koma var han i stand til å kommunisere med øynene.

Treholt kom seg, og deltok under Litteraturfestivalen på Lillehammer i 2007 der han snakket om svik. «Treholt ble dømt for å være utro mot oss alle, og derfor ble han et naturlig og svært spennende valg til åpningen», ifølge festivalsjef Randi Skeie.

Treholt ble i 2020 kritisert av Aftenpostens Moskva-korrespondent Kjell Dragnes for å spre russisk propaganda «som hentet rett ut av propagandakanalen Russia Today eller en håndbok for web-brigadene eller russiske påvirkningsagenter i trollfabrikker». I 2022 publiserte Dagbladet en artikkel med opplysninger om at blant andre Treholt eide en mindre aksjepost i Pål Steigans nettsted steigan.no. Han har også bidratt gjentatte ganger som skribent i Steigans nettsted.

Rett før Treholt døde i Moskva, hadde han en telefonsamtale med sin venn venn Egil Ulateig om krigen i Ukraina. Ulateig har uttalt dette om samtalen: «Arne var mer ... skal vi si balansert. Han var jo en russervenn. Å kalle ham Putin-venn er for sterkt. Men jeg tror han ønsket å forstå.»

Treholt i fiksjon

I 2006 utgav Thomas Cappelen Malling boken Ninjateknikk II. Usynlighet i strid. Av Arne Treholt, som gir seg ut for å være en manual i ninjateknikker fra 1978, skrevet av «kommandør Arne Treholt». Boken ble filmatisert under tittelen Kommandør Treholt & Ninjatroppen med Mads Ousdal i rollen som «kommandør Arne Treholt». Malling sier om prosjektet: «All historieskriving er alternativ; all historie skrives med et formål av den historiens seierherrer som skriver den».

Dokumentarer

Dokumentarfilmen Et svik mot oss alle (2009) følger Arne Treholt og advokat Harald Stabell i deres arbeid med å få Treholt-saken gjenopptatt.

NRK-podkasten Hele historien viet høsten 2019 seks episoder til Treholt-saken, under navnet Spionen Treholt.

Bibliografi

• 1969 – Marketakis og juntaen
• 1976 – Norges havretts- og ressurspolitikk
• 1985 – Alene
• 1991 – Avdeling K
• 2004 – Gråsoner

Litteratur

• Kari Storækre: God tur til Paris, Gyldendal 1985, ISBN 82-05-16307-3
• Ørnulf Tofte: Spaneren: Overvåkning for rikets sikkerhet, Gyldendal 1987 ISBN 82-05-17390-7
• Kari Storækre: I søkelyset, Curious 1993, ISBN 91-630-2241-9
• Arne Haugestad: Kappefall – Et varslet justismord, 397 s., Aschehoug forlag 2004, ISBN 82-03-18219-4
• Berit Ruud Retzer: Jens Evensen: Makten, myten og mennesket, ISBN 82-995068-0-8, [1]
• Stein Vale: Teppefall i Treholtsaken, Cappelen Damm 2009, ISBN 978-82-02-29988-0
• Geir Selvik Malthe-Sørenssen og Kjetil Bortelid Mæland: Forfalskningen - Politiets løgn i Treholt-saken, Publicom 2010, ISBN 9788292526446

Eksterne lenker

• (en) Arne Treholt – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Arne Treholt på Internet Movie Database
• (no) Arne Treholt i PolSys hos Sikt – Kunnskapssektorens tjenesteleverandør

Wikiquote: Arne Treholt – sitater