Kamphund

(Omdirigert fra «Kamphunder»)
artikkelen inngår i
«serien om tamhunden»

Napolitansk mastiff
Andre artikler om hunder
Generelle artikler
Artikler om brukshundtyper
Artikler om hundegrupper
Artikler om hunderaser
Artikler om hundesport
Artikler om hundeforeninger
Artikler om hundeskoler
Lister over hunderaser
Alfabetisk raseliste
Gruppevis raseliste

En kamphund eller muskelhund var opprinnelig en stor molosser eller mastiff som ble brukt til krigshandlinger i oldtiden. Slike hunder finnes avbildet på steinrelieffer i ulike krigs- og jaktscener i den assyriske kong Assurbanipals palass i Ninive. Men det er tvilsomt å hevde at slike tidlige «hunderaser» har overlevd inn i vår tid, annet enn som typer.

Disse tidlige formene for kamphunder må ikke på noen måte tas til inntekt for de kamphundrasene som dukket opp fra 1800-tallet og framover, selv om blodslinjene med litt velvilje kan hevdes å føre tilbake til oldtidens muskelhunder hos noen av disse hunderasene.

Hundekamper i tidlige tider

rediger

Oldtidens kamphunder var ikke først og fremst hunder som var trent til å slåss seg i mellom, men sterke og modige hunder som ble benyttet til jakt og krigshandlinger. De fungerte som vakthunder, pakkhunder, trekkhunder og sporhunder, og mange hadde som oppgave å beskytte sin eier og hans nærmeste følgesvenner. Det er funnet bevis for at slike hunder kunne være enorme av størrelse, kanskje opp mot 130-140 kg. Slike hunder ble også brukt til slåsskamper mot andre dyr, for underholdningens skyld, men dette var sannsynligvis ikke hundenes primæroppgave. Det finnes også eksempler på at slike hunder ble brukt i regulære hundekamper, men det var trolig mer uvanlig.

Sannsynligvis har kamper mellom hunder og andre dyr (inkludert regulære hundekamper) foregått siden lenge før romertiden (145 f.Kr-400 e.Kr.), men fra denne perioden vet man at regulære hundekamper ble arrangert for sin underholdningsverdi. Også i flere østlige kulturer finner man spor etter arrangerte hundekamper fra tidligere tider, ikke minst fra Japan, der det skal ha blitt arrangert hundekamper i tiden før Kamakuraperioden (altså før 1185). I det historiske dokumentet Hōjō Takatoki, fra den 14. Shikken (1316–1326), er imidlertid kamper mellom hunder dokumentert.

Moderne kamphunder

rediger
 
«Oksekamp»
Etsning av Goya, 1816
 
Rednose pitbull er en moderne kamphundrase
 
Pitbull med munnkurv

Moderne kamphunder og kamphund som begrep oppsto først på 1800-tallet og var et resultat av at vanlige folk fikk mer tid til forlystelser. Før den tid ble hunden primært benyttet som brukshund, men den nye tiden og trenden gjorde at folk nå så med nye øyne på sine firbente venner. De skulle ikke lenger bare være nyttedyr, men også kunne benyttes til underholdning.

I England hadde man på denne tiden lange tradisjoner med såkalt baiting, slåsskamper mellom ulike dyr. Bull-baiting (slåsskamper mellom kvegokser og hunder) fantes alt på midten av 1100-tallet og var på 1600-tallet blitt svært populært på De britiske øyer. Denne kampformen var dessuten omspunnet med mange myter, som gjorde det vanskelig for myndighetene å sette en stopper for aktiviteten. Baiting som sådan kom trolig til England alt med romerne.

I dag kan man per definisjon hevde at alle hunder som trenes i å slåss med andre dyr er kamphunder, men kun noen få raser er opprinnelig avlet med dette for øye. Dette er typisk opprinnelig molossere og mastiffer som er krysset med terriere, for å øke avkommets aggressivitet og pågangsmot. Moderne kamphunder er på grunn av sine terrierlinjer fysisk mindre enn oldtidens kamphunder, men hurtigere og mer aggressive og pågående.

Den engelske staffordshire bullterrieren er å regne som en progenitor for de moderne kamphundrasene, men også bull terrier, som oppsto omtrent samtidig, var sentral. Før disse rasene dukket opp fantes imidlertid old english bulldog, en hund som ble spesielt avlet for oksekamper. Denne rasen var sentral i all senere avl av moderne kamphunder, men i seg selv døde den ut på midten av 1800-tallet, etter at det i England i 1835 ble innført en lov som satte en stopper for slåsskamper der dyr inngikk. Senere, på begynnelsen av 1900-tallet kom også amerikansk staffordshireterrier og pitbullterrieren.

Fellestrekkene for disse hundene er en forholdsvis liten og ofte svært kompakt og muskuløs kropp, med et nærmest overdimensjonert bredt hode som har et stort og usedvanlig kraftig kjeveparti.

Opprinnelig ble slike hunder brukt til oksekamper, slåsskamper mellom hunder og kvegokser (derav navnet bulldog), men etterhvert ble også regulære hundekamper vanlig. Kampene foregikk i såkalte kampgroper, derav navnet pitbull (grop bulldog), der det var umulig for hundene å komme unna hverandre. Det endte ofte med at den ene hunden ble drept, og av og til måtte også den andre avlives i etterkant som følge av de skader den hadde pådratt seg under kampen.

En rekke myter har også oppstått i kjølvannet av tragedier som har utspunnet seg. Det påstås blant annet at disse hundene har kjever som låser seg, men det finnes ingen anatomiske mekanismer i en hundekjeve som støtter en sånn påstand. Faktum er at ingen hunder har en slik mekanisme eller evne. Derimot er noen hunders villighet til å holde på byttet meget sterk. Kamphundene ble imidlertid ikke avlet for å drepe, men for å sloss. De eneste hundene som i en viss grad har blitt avlet for å drepe (byttet), er mynder.

Disse rasene, hvis fellesnevner gjerne er en blanding av terrier/bulldog/mastiff, mangler ofte bitehemninger i ordets rette betydning,[1] og er kjent for å ha «kort lunte» overfor andre hunder og dyr.[1] Dette er en egenskap som ble bevisst framavlet for å skape kampvilje. De er derimot ofte både omgjengelige og svært tillitsfulle overfor mennesker. Faktisk er de avlet med nettopp det for øye. Noen kamphundraser er forbudt i enkelte land i den vestlige verden, selv om hvilke raser dette gjelder varierer fra land til land. Blant annet Norsk Kennel Klub[2] og Dyrebeskyttelsen Norge har et vedvarende standpunkt mot raseforbud blant hunder, og viser til manglende dokumentasjon for at disse rasene er mer aggressive enn andre. Den generelle trenden er en oppheving av eventuelle raseforbud i de forskjellige land. Blant annet fjernet Italia nylig hele sin liste med 17 forbudte raser, og undersekretær i det italienske helsedepartmentet Francisca Martini uttalte i den sammenheng at "den forrige loven hadde ingen faglig forankring. Farlige raser finnes ikke. (...) Med denne loven har vi øket folks sikkerhet".[3] Nederland har også nylig fjernet amerikansk pitbullterrier fra sin liste over forbudte hunder, ettersom forbudet ikke har ført til at færre mennesker blir bitt av hund,[4] og i Storbritannia er det nylig lagt frem et lovforslag som skal erstatte det nåværende raseforbudet med et større ansvar hos dyrets eier. I Norge er flere kamphundraser forbudt, i tillegg til enkelte andre raser som tsjekkoslovakisk ulvehund.

Moderne kamphundraser og forbud mot slike

rediger

Med «moderne kamphundraser» menes hunderaser som har blitt alet fram med tanke på slåsskamper med andre dyr. Det er viktig å være klar over at moderne kamphunder ikke ble avlet for å være aggressive mot mennesker. Tvert om, ble moderne kamphunder avlet for å være svært menneskekjære, noe de også normalt er, kanskje også i større grad enn de fleste andre hunderaser. Mange kynologer og rovdyrforskere stiller seg undrende til forbudet mot visse hunderaser og mener heller det skulle vært et forbud mot å holde hund for visse mennesker. Dette begrunner de med at hunder er rovpattedyr som uansett rase kan læres opp til å bli aggressive mot andre dyr og mennesker. Noen internasjonale undersøkelser tyder på at eierne av typiske kamphundraser (high risk breeds) statistisk sett oftere har antisosiale trekk og kriminelt rulleblad.[5] [6] [7]

I Norge er det forbudt å avle eller innføre farlige hunder, eller å innføre sæd eller embryo fra farlige hunder, men man skal være klar over at de fleste såkalte kamphundraser ikke anses som farlige. Forbudet gjelder derfor kun hunderaser som har blitt forbudt eller avkom der forbudte hunderaser inngår. Som farlige hunder anses også hunder og hundetyper som er en blanding av hund og ulv, uansett blandingsforhold. For hunderaser med opprinnelig blanding av ulv som er registrert i Norge av Norsk Kennel Klub pr. 1. januar 2003, gjelder første punktum bare for tsjekkoslovakisk ulvehund. Hvis ulv er iblandet rasen etter den internasjonale raseetableringen, gjelder første punktum for hunder som kan være etterkommere etter denne ulven. Hundeholdet i Norge reguleres i hovedsak gjennom Lov om hundehold, selv om andre lover også i en viss grad kommer til anvendelse. Forbudet mot visse hunderaser og kombinasjoner (blandinger) reguleres i Forskrift om hunder.


Ulovlige raser i Norge:

Andre kamphundraser:

Amerikansk staffordshireterrier (amstaff)

Bull terrier

Amerikansk pitbullterrier (pitbull)

Staffordshire bullterrier (staff)

Argentinsk dogge

Perro dogo mallorquin

Fila brasileiro

Shar pei

Tosa

Presa canario

-

Dogo canario

-

Dogue de brasiliano

-

Alto de can estude

-

Alano

Det skal nevnes at kynologer og forskere stort sett er enige om at det ikke eksisterer farlige hunderaser. Norsk Kennel Klub hevder også at ingen hunderaser bør forbys. Espen Engh, administrerende direktør i NKK sier:

 Hundelovens bestemmelser om forbudte raser i Norge er ukloke og bygger på mangelfull dokumentasjon 

Espen Engh, adm. dir. Norsk Kennel Klub

En undersøkelse fra 1987 (Wright og Neselrote) viser at cocker spaniel, schæferhund, engelsk springer spaniel, dobermann, golden retriever og dachshund (i tilfeldig rekkefølge) er de hunderasene som hyppigst frekventerte statistikken over hunder med aggressiv atferd.[8]

Se også

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ a b Safia Gray Hussain (2006). Attacking the Dog-Bite Epidemic: Why BreedSpecific Legislation Won't Solve the Dangerous Dog Dilemma. Fordham Law Review 2847, vol 74, iss. 5, art. 7.
  2. ^ NKK (2009). Farlige hunder Arkivert 4. mars 2009 hos Wayback Machine.. Norsk Kennel Klub, 2/09.
  3. ^ Italy says ‘Ciao’ to Dangerous Dog Blacklist Arkivert 20. mai 2010 hos Wayback Machine.
  4. ^ NTB (2008). Nederland opphever forbudet mot pitbull Arkivert 17. juli 2011 hos Wayback Machine.. NTB/Adresseavisen.
  5. ^ Barnes, Jaclyn E.; Boats, Barbara W.; Putnam, Frank W.; Mahlman, Andrew R. (2006). Ownership of High-Risk ("Vicious") Dogs as a Marker for Deviant Behaviors: Implications for Risk AssessmentJournal of Interpersonal Violence (Sage Publications) 21 (12): 1616–1634. doi:10.1177/0886260506294241.x
  6. ^ Ragatz, Laurie; Fremouw, William; Thomas, Tracy; Katrina, McCoy (2009). "Vicious Dogs: The Antisocial Behaviors and Psychological Characteristics of OwnersJournal of Forensic Sciences (American Academy of Forensic Sciences) 54 (3): 199–703.doi:10.1111/j.1556-4029.2009.01001.x.
  7. ^ Schenk, Allison M.; Ragatz, Laurie L.; Fremouw, William J. (2012). Vicious Dogs Part 2: Criminal Thinking, Callousness, and Personality Styles of Their OwnersJournal of Forensic Sciences (American Academy of Forensic Sciences) 57 (1): 152–59.doi:10.1111/j.1556-4029.2011.01961.x.
  8. ^ Wright, J.C. and Neselrote, M.S. (1987) Classification of behavior problems in dogs: distribution of age, breed, sex, and reproductive status. Applied Animal Behaviour Science 19, 169–178

Eksterne lenker

rediger
Autoritetsdata