Raufoss

administrasjonssenter i Vestre Toten i Innlandet

Raufoss er en by og administrasjonssenteret i Vestre Toten kommune i Innlandet.[2] Siden 2023 blir byen av Statistisk sentralbyrå regnet som en del av tettstedet Gjøvik. Raufoss har navn fra gården Raufossen (Rødfossen) som man antar ble ryddet allerede før svartedauden. Navnet har trolig sammenheng med det norrøne rauði som betyr myrmalm og passer godt med tanke på de mange myrområdene i området.

Raufoss
Raufoss
LandNorges flagg Norge
FylkeInnlandet
KommuneVestre Toten
Postnummer2830 Raufoss
Areal6,84 km²[1]
Befolkning8 000[a]
Bef.tetthet1 157,6 innb./km²
Preposisjon Raufoss
Kart
Raufoss
60°43′00″N 10°37′00″Ø

Raufoss sentrum

Torsdag 20. juni 2019 vedtok kommunestyret i Vestre Toten enstemmig at Raufoss skal få bystatus.[3]

Raufoss som industristed

rediger

I 1854 begynte det som skulle bli et av de største industrieventyrene i landet. Stedet fikk da en etter forholdene stor ljåsmie bygget like øst for Hunnselva sør for gården. (En nyere utgave av ljåsmia ble satt opp for få år siden.[4]) Raufoss gård ble i 1868 solgt til et interessentskap. Fem år senere ble Rødfos Tændstikfabrik (fyrstikkfabrikken) opprettet. I denne forbindelse ble det bygget tre store arbeiderboliger på Raufoss gårds tidligere grunn, og en av disse er bevart og står i dag på Toten Økomuseum på Stenberg lenger øst i kommunen.

1895 kjøpte staten fyrstikkfabrikken, og året etter startet Rødfos Patronfabrikk virksomheten. Statens lager for ammunisjon ble flyttet fra Kristiania til Raufoss, og mange arbeidere fulgte med.

I boken «Fars krig» av Bjørn Westlie, beskriver han hvordan produksjonen av ammunisjon – for tyskerne – fortsatte etter tyskernes okkupasjon av Norge og Raufoss, og at den fortsatte under hele krigen. Dette skjedde med støtte av fagbevegelsen.[5] Raufoss Ammunisjonsfabrikker (RA) startet i 1960-årene produksjon av bildeler, som er hovedvirksomheten til industriparken på Raufoss i dag, under navnet Raufoss industripark.

Som følge av stadig vekst ble kravet om egen kirke på stedet sterkere. Følgelig ble Raufoss kirke innviet i 1939, på stedet hvor et lite gravkapell tidligere lå. Baptistmenigheten på stedet fikk egen kirke i 1927. Stedet huser også en frikirkelig menighet.

Utover på 1900-tallet økte stedet hurtig i innbyggertall og nye boligområder vokste opp: Tollerud (vest i Raufoss) ble etablert i 1907 rundt en tidligere «forpagtet plads» med samme navn, og var totalt utbygd på slutten av 1950-årene. Vestrumenga, vest for gården Vestrum, ble utbygd fra ca. 1910 og utover. Nyere boligområder omfatter Lønnberget (like i nærheten av hoppbakken med samme navn), Åkersve-feltet ble utbygd på begynnelsen av 1980-årene. I 1915 ble det tinglyst avtale om utbygging av Grimås-feltet, og de første tomtene ble solgt samme år. I Vassfaret, som ligger sørvest for sentrum, ble boligbyggingen satt i gang omkring 1950.

Kommunikasjon

rediger

Hovedveien fra Kristiania over Vestoppland, i dag kjent som riksvei 4 nådde stedet på 1880-tallet. Raufoss sentrum har de senere tiår vært belastet med en relativt tung biltrafikk og strekningen har vært åsted for mange trafikkulykker. En ny parsell av riksvei 4 ble bygget som motortrafikkvei, fra Reinsvoll til Hunndalen går langs stedets østside og ble åpnet sommeren 2006. Veien var finasiert med hjelp av bompenger bomfinasiert. 1. februar 2014 var det slutt på bompenger.

Raufoss fikk jernbaneforbindelse med Kristiania i 1901, og Raufoss stasjon er i dag siste stoppested før endestasjonen GjøvikGjøvikbanen.

Kjente personer

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ «Tettsteders befolkning og areal». Statistisk sentralbyrå. 
  2. ^ Vangen, Ole Ivar. «Kommunestyremøte fra Vestre Toten 20. juni kl. 9:00 – Møte sendes direkte – Radio Toten». Arkivert fra originalen 20. juni 2019. Besøkt 20. juni 2019. «0064/19 – RAUFOSS – TILKJENNES BY-STATUS kl. 13:46-14:11» 
  3. ^ «I dag kan Raufoss bli by - følg debatten her». www.oa.no (på norsk). Besøkt 6. februar 2021. [død lenke]
  4. ^ Vestre Toten Kommune. «Raufoss» (PDF). 
  5. ^ Westlie, Bjørn. (2008). Fars krig (3. oppl utg.). Oslo: Aschehoug. ISBN 978-82-03-29125-8. OCLC 302357926. 

Eksterne lenker

rediger