Sobibór

Sobibor var tysk tilintetgjørelsesleir (Vernichtungslager) i Sørøst-Polen under andre verdenskrig. Den ble bygget som ledd i Aksjon Reinhardt. Det var hovedsakelig jøder som ble transportert dit og drept, men også en del sinti og andre. Minst 250 000 mennesker ble drept i leiren. I dag er det et minnested og museum på stedet.

Massedrap i full skala begynte 17. mars 1942. Jøder fra Lublin, Chełm, Zamość og andre gettoer ble sendt til Sobibór for avliving.^[1]

I Sobibór holdt en arbeidsstyrke på 650 i live, men også disse overlevde bare noen måneder på grunn av hardt arbeid og matmangel. Det var ingen fabrikker eller annen virksomhet i tilknytning til leiren, arbeidsstyrken hjalp bare til med driften av leiren og drapsprosessen. Til februar var 93 000 transportert til leiren. Senere transporter var mer sporadiske og avtok ettersommeren 1943. Fra Minsk kom 23. september 1943 en transport sovjetisk krigsfanger identifisert av tyskerne som jøder. Fangene gjorde opprør 14. oktober 1943 og drepte 11 SS-folk og fire ukrainske vakter. Av 600 internerte rømte 300, 100 ble raskt tatt til fange igjen eller drept, en del av de som rømte falt i kamp som partisaner. Anslagsvis 50 overlevde krigen.^[1]

Planlegging og bygging ved eutanasipersonale

Leiren sommeren 1943.
Foto: Johann Niemann/USHMM

Kommandant Franz Stangl, og inspektør for en rekke tilintetgjørelsesleirer, Christian Wirth, dro nytte av erfaringer fra Aktion T4 ved planlegging og bygging av Sobibor. Aktion T4 var det nasjonalsosialistiske eutanasiprogrammet, der tyske leger hadde medvirket i stor stil for å ta livet av mentalt tilbakestående og noen andre alvorlig svekkede medborgere. Bruken av gasskammere var en metode som hadde sin begynnelse i Aktion T4. Nestkommanderende Johann Niemann kom fra T4 til Sobibor.^[2]

Franz Stangl klarte etter krigen å flykte til Sør-Amerika, men ble funnet og arrestert i Brasil i 1967. Han døde i tysk fengsel i 1971. Christian Wirth ble drept av motstandsfolk under krigen.

Erwin Lambert ledet i 1942 arbeidet ved utforming og byggingen av gasskamrene i Sobibór og i Treblinka.^[3] Høsten 1942 var Lambert i Sobibór og utvidet kapasiteten fra tre til seks gasskamre. Lambert utformet drapsanlegget i Sobibór etter mønster av Treblinka. Lamberts arbeid i Sobibór la til rette for å øke drapstempoet. Jødene ble ført gjennom en dør på gasskamrenes vestside og likene ble tatt ut gjennom en dør på østsiden og fraktet med lastebil til massegraven.^[4] Ved den andre Treblinkarettssaken 1964–1965 ble Lambert dømt til fire års fengsel som medansvarlig for medhjelp til mord på minst 100 000 personer.

Drift

Kommandant Franz Reichleitner (t.v.), Erich Bauer (bestyrer av gasskamrene) og nestkommanderende Johann Niemann (t.h.).
Foto: Johann Niemann/USHMM

Fangene ble fraktet til leiren med tog i godsvogner. Når fangene ankom ble de fratatt sine eiendeler og avkledd. Under dekke av at de skulle dusje for å hindre spredning av sykdommer ble de ført til gasskammeret gjennom den såkalte Himmelstrasse og deretter drept med eksos. Når alle var drept ble likene fjernet av jødiske fanger.

Rundt årsskiftet 1942/1943 kom leiren opp i et tempo på ca. 1 300 drap per dag.

Leiren ble ledet av ca. 30 SS-tilhørige, delt i to 15-mannsskift som drev avlivningene i toukersskift. Bevoktningen stod rundt 100 trawniki for; det var såkalte hjelpefrivillige med ukrainsk bakgrunn.

Fra transportene ble det utvalgt og tatt til side fra 600 til 1 000 personer av jødisk herkomst som SS satte til å utføre arbeidsoppgaver av forskjellige slag, inklusive arbeid knyttet til gasskamre og krematorium. De fangene som ble gitt lederoppgaver ble kalt kapos. De nyankommede som ikke ble plukket ut som arbeidsfanger, ble umiddelbart gasset.

Det var omkring seks internerte for hver vakt (mot 30 i Auschwitz). Vaktmannskapet besto i stor grader av polakker og ukrainere ledet av SS-folk.^[1]

Opprøret i 1943

Semjon (eller Semen) Rosenfeld (1922-2019), fotografert i Israel i 2015.

Som leir er Sobibor kjent blant annet på grunn av en større fangeflukt som fant sted 14. oktober 1943. En større gruppe fanger klarte å drepe elleve offiserer og fire ukrainske vakter, og kuttet telefonlinjen. Fangene var bevæpnet med økser og ingen skytevåpen. Mens de var i ferd med å stikke av ble de oppdaget. Av de 600 som prøvde å rømme leiren klarte om lag 300 å komme seg unna, resten ble skutt av vakter eller ble sprengt i stykker i minefeltet som omga leiren. Kun 50 av de 300 rømte fangene overlevde krigen.^[1] Aleksandr Petsjerskij var en av lederne for opprøret. Semjon Rosenfeld medvirket i organiseringen.^[5] Rosenfeld drepte nestkommanderende i leiren, SS-offiser Johann Niemann, med øksehugg i hodet.^[2]

Leiren ble avviklet bare noen dager etter den store flukten etter ordre fra SS-sjefen, Heinrich Himmler. For å skjule hva som hadde foregått ble leiren revet og området tilplantet med skog.

Ettertiden

Det har vært få eller ingen fotografier fra tiden leiren var i drift og beskrivelsene har vært avhengig av øyenvitner. I 2015 ble Johann Niemanns album med 361 fotografier blant annet fra Sobibor funnet. Etter å ha vært gjennomgått av historikere ble en kommentert utgave publisert på tysk i 2020 og på engelsk i 2022 (Martin Cüppers Anne Lepper og Jürgen Matthäus From "Euthanasia" to Sobibor: An SS Officer's Photo Collection, Indiana University Press). Fotografiene er oppbevart ved USHMM under tittelen Sobibor perpetrator collection.^[2]^[6]

Jernbanestasjonen i Sobibor
Minneplate ved Himmelstrasse
Minneplater ved leirinngangen
Minnesmerke inne i leiren
Himmelstrasse, veien til gasskamrene

Referanser

^ ^a ^b ^c ^d Maher, T. V. (2010). Threat, resistance, and collective action: The cases of Sobibór, Treblinka, and Auschwitz. American Sociological Review, 75(2), 252-272.
^ ^a ^b ^c Hannah Wilson (2024), From “Euthanasia” to Sobibór: An SS Officer’s Photo Collection. Martin Cüppers Anne Lepper, and Jürgen Matthäus, Holocaust and Genocide Studies, Volume 38, Issue 1, Spring 2024, Pages 138–139, https://doi.org/10.1093/hgs/dcad068
^ Friedlander, H. (2002). Step by step: The expansion of murder, 1939–1941. In The Holocaust (pp. 73-86), edited by Omer Bartov. Routledge.
^ Bryant, M. (2014). Eyewitness to Genocide: The Operation Reinhard Death Camp Trials, 1955-1966. University of Tennessee Press, s. 89-92, 156, 121-122.
^ Arad, Yitzhak (2018). The Operation Reinhard Death Camps, Revised and Expanded Edition: Belzec, Sobibor, Treblinka. Indiana University Press. doi:10.2307/j.ctv3dnq8z.46.
^ «Sobibor Perpetrator Collection Press Kit - US Holocaust Memorial Museum - United States Holocaust Memorial Museum». www.ushmm.org (på engelsk). Besøkt 1. juni 2024.

Eksterne lenker

Sobibor perpetrator collection, Johann Niemanns fotografier, USHMM
«Stichting Sobibor», nederlandsk nettsted
Sobibor museum

[Maher-1] Maher, T. V. (2010). Threat, resistance, and collective action: The cases of Sobibór, Treblinka, and Auschwitz. American Sociological Review, 75(2), 252-272.

[:0-2] Hannah Wilson (2024), From “Euthanasia” to Sobibór: An SS Officer’s Photo Collection. Martin Cüppers Anne Lepper, and Jürgen Matthäus, Holocaust and Genocide Studies, Volume 38, Issue 1, Spring 2024, Pages 138–139, https://doi.org/10.1093/hgs/dcad068

[3] Friedlander, H. (2002). Step by step: The expansion of murder, 1939–1941. In The Holocaust (pp. 73-86), edited by Omer Bartov. Routledge.

[Bryant-4] Bryant, M. (2014). Eyewitness to Genocide: The Operation Reinhard Death Camp Trials, 1955-1966. University of Tennessee Press, s. 89-92, 156, 121-122.

[5] Arad, Yitzhak (2018). The Operation Reinhard Death Camps, Revised and Expanded Edition: Belzec, Sobibor, Treblinka. Indiana University Press. doi:10.2307/j.ctv3dnq8z.46.

[6] «Sobibor Perpetrator Collection Press Kit - US Holocaust Memorial Museum - United States Holocaust Memorial Museum». www.ushmm.org (på engelsk). Besøkt 1. juni 2024.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]