Aurora (gudinne)
| Aurora | |||
|---|---|---|---|
 L'Aurore av William-Adolphe Bouguereau (1881) | |||
| Trossystem | Romersk mytologi | ||
| Religionssenter | Roma | ||
| Originalt navn | Aurōra | ||
| Make | Astraios, Titonos | ||
| Barn | Anemoiene | ||
| Aspekt | Daggry, fruktbarhet | ||
| Bosted | Himmelen | ||
| Symboler | Vogn, safran, sikader | ||
| Tekster | Ovid, Hyginus | ||
| I andre mytologier | Eos (gresk mytologi) | ||
Aurora (latin: Aurōra, «daggry»)[1] er i romersk mytologi og latinsk poesi en gudinne for daggry, det første lyset som avslutter natten. Aurora fornyer seg selv hver morgen ved daggry og flyr over himmelen og bebuder morgenens ankomst. Hennes bror er solen (Sol Indiges) og hennes søster er månen (Luna).[2]
Etymologi
[rediger | rediger kilde]Aurōra stammer fra uritaliske *ausōs, og til sist fra urindoeuropeiske *haéusōs, «daggryet», unnfanget som guddommelig enhet ved at det også er navnet på den urindoeuropeiske gudinnen for daggry, fra rotordet *aus-, «å skinne», spesielt av daggry. Det er også kilden til greske Eos (gresk: Ἠώς Ēṓs, «daggry»).[1] Samme lingvistiske rot og mytologiske tanke finnes også i indiske Usjas fra Rigveda, Aušrinė i litauiske mytologi, Auseklis i latvisk mytologi,[3][4] og i Ēostre i angelsaksiske mytologi, men hvor hun var en fruktbarhetsgudinne.[5]
Romersk mytologi
[rediger | rediger kilde]
I romersk mytologi er Aurosa en tilstedeværende, men mindre guddom, som fornyer seg hver morgen og flyr over himmelen og kunngjør solens ankomst. Hennes opphav var fleksibelt: for Ovid kunne hun like gjerne være Pallantis, som betyr datteren til Pallas,[6] eller datteren til Hyperion.[7] Hun har to søsken, en bror (Sol Indiges, solen) og en søster (Luna, månen). Romerske forfattere imiterte sjelden Hesiod og senere greske poeter navnga Aurora som moren til Anemoi (de fire vindene), som var avkom til Astraios, stjernenes far.[2]
Aurora dukker oftest opp i seksuell poesi med en av hennes dødelige elskere. En myte hentet fra gresk mytologi av romerske poeter forteller at en av hennes elskere var en fyrste fra Troja, Titonos. Han var et dødelig menneske, og ville derfor eldes og dø. Aurora ønsket å være sammen med kjæresten sin i all evighet, og ba Jupiter om å gi Titonos udødelighet. Jupiter oppfylte ønsket hennes, men hun klarte ikke å be om evig ungdom for å følge hans udødelighet, og han fortsatte å eldes, og ble til slutt evig gammel. Aurora gjorde ham så til en sikade.[2]
I antikkens romersk kunst ble hun oftest avbildet etter det greske eksempelet Eos. Hun ble vanligvis avbildet som en vakker kvinne med enorme vinger ved skuldrene, i en peplos (lang klesdrakt) av safran (intens gul) farge, kjører en to-hesters vogn eller flyr foran Sols vogn, med blomster og en fakkel i hånden.[2]
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b «aurora (n.)», Online Etymology Dictionary
- ^ a b c d «Aurora», Imperium romanum
- ^ Vaan, Michiel de (2008): Etymological Dictionary of Latin and the other Italic Languages. Leiden, Boston, ISBN 9789004167971; s. 63.
- ^ Mallory, J.P.; Adams, D.Q. (2006): The Oxford Introduction to Proto-Indo-European and the Proto-Indo-European World. OUP Oxford. ISBN 9780199287918; s. 409.
- ^ «Eostre», Godchecker
- ^ Ovid: Fasti, iv. 373. «Når Pallantis neste gang skinner i himmelen og stjerner flykter ...»
- ^ Fasti, v.159; også Hyginus: forord til Fabulæ.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Aurora (mythology) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- «Aurora», Obscure Goddess Online Dictionary
- «History of the Northern Lights: myths and legends», Hurtigruten.com
