Borg

«Borg» har flere betydninger.

Alcázar av Segovia i Spania.

Foto: Frank Kovalchek

Bodiam Castle i Sussex, England.

Foto: Craig Zaduck

Slawenburg Raddusch, slavisk høyborg i Fliehburg.

Foto: Sebastian Schubanz

Borg (norrønt borg, trolig beslektet med berg) er en form for festning (fra lavtysk festung i betydningen «bestandig», «hardt», «sterk»), festningsverk med tårn og ringmur, som siden ble til slott uten festningsverk. Begrepet borg i dets strenge form betyr både boligområde og festningsverk fra middelalderen. Begrepet festning er et mer generelt uttrykk for enhver form for festningsverk, borg inkludert.

Allerede i forhistorisk tid bygde primitive samfunn fra steinalderen til jernalderen forsvarsanlegg på toppen av høyder, berg og fjell, i Norge kjent som bygdeborger. Fra Harstad i nord til Sørlandet er i alt 400 bygdeborger funnet, tilsvarende finnes i hele Europa. Keltiske oppidia og romerske festninger (latin castellum) er forgjengerne til middelalderens borger som ble oppført under føydalismen. Byggingen startet i Det karolinske riket i dagens Frankrike på 800-tallet, og deretter i stor stil i de fleste land, med særlig mange borger i de økonomiske kjerneområdene Frankrike, Spania, Tyskland og De britiske øyer. Da kanoner og krutt kom på midten av 1200-tallet, ble behovene for krigføring endret i Europa, og middelalderborgens tid var ute. Det førte til at andre typer festningsverker måtte konstrueres. Mange borger ble da bygget om til slott.

Tilsvarende konstruksjoner i Russland (kreml) og fra det føydale Japan (shiro) blir også betraktet som borger.

Definisjon

Etymologi

Den normanniske «White Tower», «Det hvite tårn» i Tower of London, eksemplifiserer all bruk av en borg: byforsvar, bolig, og et trygt sted for flyktninger i krisetider, og sted for å internere fanger.

Tyske Burg Eltz i Ganerbenburg.

Foto: Stefan Kühn

En typisk avbildning av middelalderborgen, her en illustrasjon fra en tysk skolebok (Lehmann's kulturhistorische Bilder. Leipziger Schulbildverlag).

Begrepet «borg» har germansk og norrøn opprinnelse og er muligens beslektet med «berg», og har antakelig forbindelse med at bygdeborger ble reist på en høyde eller et berg. I Tyskland ble det gammelhøytyske ordet burg benyttet for store befestede bosetninger og skanser, men ble også benyttet for byen (se borgerskap). Fra 1200-tallet ble borgene i Norge også kalt for hus (Akershus festning, Bergenhus). Da borgenes forsvarsegenskaper fra sen høymiddelalder ble mindre viktige ble snarere betydning som kostbar bolig for adelen og monarken framhevet, og borger som ble bygget etter høymiddelalderen ble oppført som storslåtte slott. «Slott» kommer fra lavtysk schloss, og dets opprinnelige betydning var «lås», noe som er innelukket, befestet. Begepet fikk siden betydningen stor, flott bygning som tilhører en adelig eller kongelig person.

Borger og slott har samme ord på engelsk, castle, og er avledet fra det latinske ordet castellum, diminutiv (forkortningsord) for castrum som betyr «befestet sted». Angelsaksisk castel, fransk château, spansk castillo, italiensk castello, og andre europeiske ord er alle avledet fra castellum. Selv om de overstående begrepene er avledet fra samme latinske ord, så er de ikke alltid benyttet for samme konstruksjon. Det fransk château har fått betydning slott, et storstilt herregodshus på landet, uavhengig av bygningens eventuelle forsvarsverk. På tysk som norsk skilles det mellom burg/borg og schloss/slott, som nevnt over. I Spania benyttes det katalanske ordet castile, men for en befestet bolig på en høyde tilhørende adelen eller monarken benyttes fortsatt det opprinnelig mauriske begrep alcázar. I keltiske språke land finnes caer eller castell (walisisk), dún eller caisleán (irsk), dùn og caisteal (skotsk-gælisk). Shiro figurer framtredende i japansk historie hvor den føydale daimyō bodde i dem.

Egenskaper og vesen

Svært forenklet kan en borg defineres som «en privat, befestet bolig». Dette står i kontrast til tidligere befestninger som angelsaksisk burh og befestede byer som Konstantinopel eller Antiokia ved Orontes; borger var ikke felles forsvarsverk men privat eid og bygd av lokale føydale herrer. På slutten av 1900-tallet var det en tendens til å knytte ytterligere kriterier til definisjonen av en borg, som for eksemplar at den måtte være eid av en føydalherre. Bakgrunnen for dette var at borger ble knyttet til middelalderen, men det reflekterte ikke nødvendigvis hva middelalderens mennesker kalte borger. I løpet av det første korstog (1096–1099) møtte frankerne befestede bosetninger og festninger som de vilkårlig kalte for borger, men som ikke ville bli betraktet som sådanne under en moderne definisjon.

Borger tjente en rekke hensikter, de viktigste var militære, administrative og innenrikspolitiske. Fra begynnelsen av var en borg en militær institusjon med den enkle hensikt å være en trygg forsvarsmekanisme som beskyttet mot fienden. Foruten å være en forsvarsstruktur kunne borger også være et ledd i en offensiv strategi; både som et hovedkvarter og som base for operasjoner og angrep i og på fiendtlig territorium. Begge disse bruksformene var åpenbare når man studerer normanniske festninger og borger i England som ble etablert av angriperne for å pasifisere den innenlandske befolkningen. Etterhvert som Vilhelm Erobreren rykket frem gjennom England ble det nødvendig for ham å befeste nøkkelposisjoner for å sikre de områdene han hadde erobret. I perioden 1066 til 1087 etablerte han 36 borger, som eksempelvis festningen Warwick Castle som han benyttet for å slå ned opprør i engelske Midlands.

En ny forståelse, hvor en ser borger mer som sosiale strukturer enn militære institusjoner, har utfordret den gjeldende definisjonen. Mot slutten av middelalderen mistet borgene sin militære betydning og ble viktigere som boliger og uttrykk for makt.

Det engelske begrepet castle er tidvis benyttet for citadell (indre festning eller forsvarsverk) som festningene Badajoz og Burgos i Spania, eller et mindre frittliggende forts d'arrêt i moderne tid. I Storbritannia benyttes begrepet castle også for å referere til festningsverker i jernalderen som på norsk kalles for bygdeborger, eksempelvis Maiden Castle i Dorset. Bruken av det spanske begrepet castillo kan være tilsvarende villedende da det kan referere til både «ekte» borger og andre festningsverker, eksempelvis festningen Castillo de San Marcos.

Utvikling

En borg var ikke bare en bastion og et sted for å holde på fanger, men også et sosialt sted hvor en ridder eller en herre kunne underholde sine likemenn. Over tid fikk estetikken til borgens form og utseende økt betydning ettersom dens framtoning og størrelse begynte å reflektere eierens prestisje og makt.

Borger ble bygd både med defensiv og offensiv hensikt, men over tid ble de som regel komfortable hjem som utviklet seg innenfor de befestede murene. Et eksempel er Windsor Castle, først konstruert som en normannisk erobringsfestning, men i dag hjemmet for dronningen av Storbritannia.

Historie

Den første begynnelse

Romersk borg (castrum) i Ambleside i Cumbria.

Oppsamlingen av rikdom og ressurser som mat i oldtidens samfunn førte til et behov for beskyttelse og forsvarsstrukturer. De tidligste festningsverker har sine ulike opprinnelser i området i Midtøsten som kalles for Den fruktbare halvmåne, i Indusdalen, i oldtidens Egypt, og i Kina hvor de var bosetninger beskyttet av store murer. Det Nordlige Europa var senere ute i å utvikle forsvarsstrukturer og det var ikke før i bronsealderen at festningsverker på høyder, berg og fjell, såkalte bygdeborger, ble etablert. Disse spredte seg over hele Europa i løpet av jernalderen. De skilte seg fra sine østlige motstykker ved å hovedsakelig bruke jordverk framfor stein som bygningsmateriale.

Mange jordverk har overlevd til i dag, sammen med spor etter palisader og pæleverk som var en del av forsvarsvollene. På 100-tallet f.Kr. ble oppida utviklet i det sentrale Europa, det er og det latinske navnet på bosettingene i et romersk administrasjonssentrum og refererer ikke utelukkende til romerske bosetninger. Julius Cæsar beskrev de større jernalderbosettingene han erobret i Gallia som oppida, og begrepet blir nå brukt om større før-romerske byer i Vest- og Sentral-Europa. Disse var tettbefolkede bosetninger som ofte hadde forsvarsanlegg rundt husene, eksempelvis oppidum i tyske Manching i Bayern, og hadde utviklet seg fra bygdeborgene.

Romerne møtte befestede bosetninger som bygdeborger og oppida da de utvidet sitt territorium ved erobring inn i nordlige Europa. Selv om disse var primitive var de også ofte effektive og krevde utstrakt bruk av beleiringsmaskiner og andre former for beleiringsvåpen og teknikker for å erobre, eksempelvis som i slaget ved Alesia. Romernes egne befestningsanlegg (castra) varierte fra enkle midlertidige jordverk kastet opp av hæren mens de forflyttet seg, til omfattende permanente steinkonstruksjoner. Mest kjent er det omfattende forsvarsanlegget Hadrians mur som beskyttet romersk Britannia fra piktere i nord. Dette innbefatter er en omfattende befestet voll, 117 km lang, bygget opp av stein og torv, og ble påbegynt i år 122.

Romerske festninger var generelt rektangulære med avrundete hjørner. Den romerske ingeniøren Vitruvius var den første som bemerket tre hovedfordeler med tårn bestående av runde hjørner: mer effektiv bruk av stein, forbedret forsvar mot rambukker og mer hendig mot brannbomber. Kunnskapen om disse fordelene forsvant sammen med Romerrikets kollaps på 400-tallet og det var ikke før på 1200-tallet at disse fordelene igjen ble oppdaget.

De første eksempler

En av de første avbildninger av en borg, fra Bayeux-teppet.

De tidligste nedtegnede strukturene som historikerne anerkjenner som «borger» ble bygget på slutten av 800-tallet, og inkluderte tre-, jord- og steinstrukturer. Romerske festningsverk, eller andre romerske byggverk, ble ofte omgjort til borger eller tilsvarende strukturer i begynnelsen av middelalderen.

Et kjent eksempel er Castel Sant'Angelo, også karakteristisk nok kalt for «Engelsborgen» på norsk. Bygningen ligger ved Tiberen i Roma, nær Vatikanet, og den ble bygd en gang mellom 135 og 139 av keiser Hadrian som et mausoleum for ham og hans familie. Bygningen ble senere benyttet som en festning og en borg så tidlig som i 537 under Goterkrigen, men er i dag et museum. Andre middelalderborger som har sin opprinnelse fra senantikken er bevart i Brescia og Trento i Italia.

Under karolingertiden er det attestert konstruksjon av nye festninger, men disse synes å ha vært knyttet hovedsakelig til forsvar av grensene og statseiendommer, og retten til å bygge borg var et kongelig privilegium. I 864 sendte Karl den skallede ut et edikt som ga ordre om ødeleggelsen av private festninger som var blitt reist uten hans tillatelse.

Mot slutten av 800-tallet skjedde det endringer, antagelig på grunn av presset fra sporadiske, men stadige hyppigere angrep fra utenlandske angripere som vikinger nordfra, muslimer sørfra og madjarere øst fra, og på grunn av den generelle nedgangen til Frankerriket. Tapet av en sentralisert autoritet førte til en voldsom spredning av private festninger og borger. Det skjedde samtidig en økende befestning av byene, klostre, havner og rurale bosetninger på landet i denne perioden. I 906 ba en diakon i Verona keiser Berengar av Friuli om tillatelse til å bygge en borg i Nogara «på grunn av hedningenes herjinger».

Château-Gaillard, viser muren som omkranser tårnet.

Da Frankerriket brøt sammen og delte seg i hertugdømmer og grevskap førte fraksjonenes maktkamp til en militær infrastruktur for å beskytte sine rettigheter, sine besittelser og sine folk. Det er også innenfor denne historiske kontekst at føydalismen begynte å vokse fram som system. De tidligste borgene begynte som en integrert del av føydalismen; den beskyttet boligen til herren; ga beskyttelse for hans tilhengere som garanti for deres føydale løfter om lojalitet og lydighet, mens borgens garnison var dannet av herrens ledsagere som del av deres føydale plikter.

Det er mange eksempler på de føydale forsvarsprogrammene som fortsatt eksisterer. På 900-tallet begynte Fulko III, greve av Anjou, også kalt for Fulko Nerra, en omfattende bygging av borger i Loiredalen for å kontrollere sitt grevskap Anjou og i nabolandet Touraine. I Normandie på samme tid vokste en militær stat med et utstrakt nettverk av borger og føydale allianser. Tilsvarende arrangement i henhold til forsvar av landområder skjedde også i andre deler av Europa på samme tid.

Castle Rising i Norfolk

Foto: William M. Connolley

Borger ble introdusert på De britiske øyer en gang tidlig på 1000-tallet av de normannere som kong Edvard Bekjenneren, selv like mye normannisk som angelsaksisk, inviterte til sitt rike. De ble særlig i Herefordshire, og ikke langt fra Ludlow bygget normanneren Richard FitzScrob en sterk borg en gang rundt 1050. Da Vilhelm Erobreren invaderte England i 1066 brakte han med seg den praksis å bygge borger for å beskytte og holde på de landområder som han erobret, den gang vanlig på kontinentet, men i liten grad benyttet på De britiske øyer.

En del av de tidligste gjenkjennelige borger var befestede boliger og haller, beskyttet av en defensiv mur. Haller eller herresete som fungerte som bosted for høyerestående personer, høvdinger eller herrer, har eksistert siden de tidligste tider over hele Europa. I løpet av de usikre tidene som fulgte sammenbruddet av en sentral autoritet etter karolingertiden, ble det nødvendig med sterkere beskyttelse for beboelsen og eiendommene. Som et resultat ble haller av tre erstattet av langt sterkere steinbygninger så tidlig som på 900-tallet. Eksempler er blant annet Langeais og Doué-la-Fontaine i Frankrike.

Motte-and-bailey

Trepæler som dannet en palisade på toppen av jordhaugen, motte, ble senere ofte erstattet av stein, som dette eksempelet ved Château de Gisors i Frankrike.

Festninger av typen motte-and-bailey ble anlagt tilsvarende som mange av de tidlige borgene. Et vesentlig trekk ved disse var en sirkelrund jordhaug, flat på toppen, som ble omgitt av en tørr eller vannfylt vollgrav. Flaten på toppen ble innsirklet av en palisade av tømmer, pæleverk, og et tårn som også kunne fungere som bolig, kjent som borgtårn (engelsk keep).

Denne kunstige jordhaugen omgitt av borggrav ble på gammelfransk kalt motte (latin mota), et ord som fortsatt er vanlig i franske stedsnavn. I tillegg til jordhaugen ble vanligvis en borggård eller ytre borgmur (engelsk bailey), kalt basse court, i form av en hestesko vanligvis føyd til slik at haugen sto på linje med enceinte. Det sistnevnte huset boliger, stall, lager, smie og en brønn.

Disse jordverkene ble gravd opp fra omkretsens område, og etterlot seg således en forsvarsvoll. I flere tilfeller synes det som om motte (jordhaugen) var et senere tillegg til en allerede eksisterende trebebyggelse, omgitt av palisade av treverk. Festningen Lewes Castle, bygget av William de Warenne, 1. jarl av Surrey, er et uvanlig eksempel, da det består av to motter. Borger av tre ble fortsatt bygd opp til 1100-tallet.

En beskrivelse av disse tidlige festningene ble gitt av helgenbiografien til Sankt Johannes, biskop av Terouanne: «De rike og edle i den regionen som har gitt mye til strid og blodsutgytelse, befester seg selv... og med disse festningsverk slår de ned på sine like og underkaster sine undergiven. De kaster opp en jordhaug så høy som de makter, og graver rundt en så bred vollgrav som de kan... Rundt toppen av jordhaugen konstruerer de en palisade av tømmer som fungerer som en mur. Innenfor palisaden reiser de et hus, eller heller en citadell som ser ned på hele nabolaget.».

Spredningen av middelalderens borger

Etterhvert som utformingen av borger ble mer enhetlig, skjedde prosessen med reisning av borger i Vest-Europa ganske raskt. Utviklingen fikk noe forskjellig form i de ulike landene; forskjellene berodde på hvem som hadde rett til å oppføre en borg, hvem som hadde behov for en borg, og hvor det var legitimt å oppføre borger. Borger av stein hadde sin opprinnelse i nordlige Frankrike, men eldre typer av tre, som de sannsynligvis eldre og mer primitive av typen motte-and-bailey, var fortsatt vanlige til godt ut på 1100-tallet.

Frankrike

I Frankrike begynte borg-reisningen i nord, i Normandie og Anjou. De fleste av disse var av typen motte-and-bailey ettersom de med enkelhet kunne bli reist i løpet av noen måneder. Borger av stein ble etterhvert reist før slutten av 900-tallet i Anjou. Disse var opprinnelig knapt mer enn et borgtårn av stein, fransk donjon som ga dungeon, opprinnelig avledet fra latinske dom(i)niōn, eiendom, som igjen ga dominus, «herre». Slike tårn ga beskyttelse for flyktninger i krigstider, men ble etterhvert utvidet med en forsvarsmur rundt borgtårnet. Fra Normandie og Anjou spredde byggeboomen seg langs Loiredalen. I Poitou ble det bygget 39 borger i løpet av 1000-tallet. I løpet av vikingtiden (se Ediktet i Pistres) førte det karolinske dynastiets manglende sentrale makt til økning i borgbyggingen.

Italia

Også i Italia var utviklingen ulik i nord og sør. I nord var borgene opprinnelig setet til de lokale baronene. De spredte seg raskt da kongelig autoritet i Italia falt sammen i løpet av midten av 900-tallet. I løpet av 1000-tallet var de territoriale herrene, som markgreven av Toscana, blitt overlegne og borgene, incastellamento, spredte seg over landskapet. Da bystatene fikk vekst tidlig på 1100-tallet begynte mektige handelsfamilier å bygge festninger og tårn som boliger i byene.

I Mezzogiorno, det sørlige Italia, fant de uavhengige fyrstedømmene til langobardene og de tidligere greske bystatene muligheten til å spre seg ved borger og festningsverk. De formelt bysantinske hertugdømmene i Gaeta, Napoli og Amalfi vokste opp rundt det som opprinnelig hadde vært små kystfestninger. En årsak til hertugenes reduksjon i makt og autoritet i disse områdene har blitt gitt til tendensen til å dele ut land til yngre sønner som deretter bygde sine egne borger og således raskt gjorde seg uavhengige. Da normannerne, dyktige og erfarne borgbyggere, trengte seg inn i sørlige Italia tidlig på 1000-tallet akselererte tendensen til å bygge borger og festninger på hver fjelltopp.

Tyskland

Se også: Ordensburgen

Som i Frankrike skjedde spredningen av borger i Tyskland som en følge av svak kongelig autoritet. I løpet av investiturstriden på 1100-tallet nærmest eksploderte byggingen av borger og festninger i regi av lokale krigsherrer som krevde kongelig autoritet i sine småriker.

I Preussen under Drang nach Osten og de nordlige korstogene på 1100- og 1200-tallet ble det reist borger som et resultat av markgrevene av Brandenburg og ridderne fra Den tyske orden som blant annet erobret land fra de hedenske baltiske gammelprøysserne. Byggingen av borger for å kontrollere områdene skjedde ved et sent tidspunkt i borgenes utvikling, og disse festningene var store og komplekse. De ble kalt for Ordensburgen og tjente som hovedkvarter og treningsområder for nye riddere til ordenen.

Spania

Våpenskjoldet for Castilla er en avbildning av en borg.

Byggingen av borger i Spania er knyttet til Reconquista, «gjenerobringen» av Den iberiske halvøy fra maurerne mellom 718 og 1492, men borger ble hovedsakelig bygget midt på halvøya. Denne regionen, opprinnelig et område for kongeriket León, tok navnet Castilla på grunn av sine mange borger. På 900-tallet begynte de å spre seg i lys av den økende makten til grevene i Castilla og under det lange regimet til grev Fernán González ble Castilla de facto uavhengig og områdets borger økte voldsomt.

England

De typiske middelalderborgene kom senere til England enn på kontinentet, og prosessen med å bygge borger er svært knyttet til den normanniske erobringen i 1066. Borger av typen motte-and-bailey ble reist i stor takt over hele landet for å undertrykke lokalbefolkningen og hindre utenlandske invasjoner. I løpet av noen få år var hele England dekket av borger. De fleste av disse tilhørte kongen eller en av hans undersåtter. Konstruksjonen av borger for lokale herrer skjedde under svakere konger. Etter at jernhånden til Vilhelm Erobrerens sønner hadde passert, førte borgerkrigen (1135 – 1152) under Stefan til at et stort antall av uautoriserte borger ble reist.

Wales

I grensetraktene mellom Wales og England hadde det vært ulike former for festningsverk fra tidlig av, selv fra tiden før 1066, men spredningen av festninger i Wales er datert fra den engelske erobringen, skjønt noen få borger i stein kan dateres til regimet til Llewelyn den store.

Borger av typen motte-and-bailey eksisterte før 1200-tallet i de deler av Wales som var underkastet engelsk autoritet og de spredde seg i det sørlige Wales etter erobringen. De mest kjente borgene i Wales ble bygget i nord under Edvard I av England (1272 – 1307). Hans store konsentriske borger, bygget i stein med flere forsvarsmurer, ble reist på strategiske steder over hele nordområdet. I dette tilfellet var reisningen av borger ikke et resultat av en svak sentralautoritet, men en sterk kongelig hånd.

Skottland

I Skottland ble borger også spredd med normannisk adel som ble invitert til landet på 1100-tallet av kong David I. De bygde borger av typen motte-and-bailey i sør med kongelig støtte, særlig i Galloway. På samme tid begynte de første steinborger å dukke opp i det nordlige Skottland, og på Orknøyene, men ikke bygget av normannere, men av lokale norrøne herrer og småkonger. Et eksempel er borgen Old Wick, også kjent som Castle Oliphant, som ble bygget på 1100-tallet da det norske jarledømmet Orknøyene under Harald Maddadsson også omfattet Caithness. Under den skotske uavhengighetskrig mot England ødela Robert Bruce (1274 – 1329) de festningene han erobret i Skottland for å gjøre det vanskelig for den engelsk hær å få fotfeste på nytt i Skottland.

Isle of Man

På Man ble den første festningen i Peel antagelig reist av Magnus Berrføtt på den lille øya utenfor byen Peel, i dag en halvøy. Tømmer ble skaffet fra Galloway, og navnet på dagens by har muligens sin opprinnelse fra dette. Dagens festningsverk og borg er dog erstattet av stein. På motsatt side av Man ligger Castletown som har sitt navn etter en sentral middelalderborg i byen, Castle Rushen. Sistnevnte var opprinnelig av typen motte-and-bailey, men ble gradvis utbygd i stein i løpet av 1200-tallet og fram til 1600-tallet da Castletown var Mans hovedstad og administrative senter.

Irland

På Irland, som på resten av De britiske øyer og det meste av Europa, var byggingen av borger hovedsakelig et normannisk foretak. De første borgene var av typen motte-and-bailey langs den voksende grensen til engelske The Pale (irsk An Pháil) og innenfor området for å kontrollere den lokale befolkningen, i henhold til kronikøren Gerald av Wales. Festninger i stein ble bygget langt senere, og ble reist på slutten av 1200-tallet. Et utmerket eksempel på en normannisk steinborg i Irland er den delvis restaurert Trim Castle i Trim, County Meath.

Senere utvikling

Nyvinninger og vitenskapelig design

Fredrik IIs Castel del Monte i Italia har ikke et borgtårn i det hele tatt: opphøyd stående på en strategisk høyde består den av en åttekantet struktur med åtte massive åttekantete tårn.

Foto: Paolo da Reggio

Krak des Chevaliers: en konsentrisk borg bygget med både rektangulære og runde tårn..

I løpet av korstogstiden fikk vestlige ingeniører og arkitekter muligheten til å studere de massive festningsverkene til Østromerriket, foruten også befestningsverkene til de arabiske krigsherrene i Det hellige land. Bygningene de møtte på slutten av 900-tallet hadde nyskapninger som ikke var vanlige i Europa på denne tiden. De omfattet tårn i jevn avstand mellom hverandre som var bygd runde eller i kantete konstruksjon, og i geometrisk, vitenskapelig design. Innflytelsen av disse revolusjonerte kunsten å bygge borger og festninger i Europa som deretter gikk over til å følge disse prinsippene.

Ingeniørene forsto raskt at en andre forsvarslinje kunne bli bygd innenfor hovedmuren, enceinte, det vil si mellom kledningsmuren og borgtårnet, og disse murene skulle alle bli flankert av framskutte tårn. Det er bysantinske ingeniører som var inspirasjonen til at europeiske borger baserer seg på prinsippet om felles forsvar av alle deler av en festning.

Borgtårnet i vestlige Europa ble betraktet som selve festningen og den ytre muren som et tilbehør til forsvaret; i øst var hver hylster en festning i seg selv og borgtårnet var kun å betrakte som siste tilfluktssted for garnison, benyttet kun når alt annet var blitt erobret. Mange forskere har merket seg at på 1200-tallet var det en tendens mot forsterking av de ytre kledningsmurene og en reduksjon av viktigheten til borgtårnet både militær sammenheng og som boligkvarter.

I Rikard I av Englands festning Château-Gaillard i Les Andelys var den innerste avdelingen beskyttet av et omfattende system av sterke forsvarsverker som inkluderte en sterk tête-de-pont som beskyttet broen over Seine. Borgen sto på en høyde og besto av tre atskilte enceinte eller avdelinger foruten borgtårnet. Sistnevnte var kun et sterkt tårn som dannet en del av den innerste avdelingen.

Keiser Fredrik IIs Castel del Monte i Puglia i Italia hadde ikke et borgtårn i det hele tatt. Festningen ble bygget på en høyde med oktagonal (åttekantet) struktur med åtte polygonal (mangekantet) hjørnetårn. Runde tårn, framfor firkantet tårn, ble etterhvert vanlige. De fremste eksemplene av disse som borgtårn finnes ved Conisbrough Castle i England og tilsvarende i Frankrike. Beleiringsartilleri på 1200-tallet var primitivt, men det ble innsett at mot underminering og rambukker var hjørner i borgenes murer mer sårbare enn en enhetlig buet flate.

En annen utvikling var forlengelsen av prinsippet av suksessive forsvarslinjer i form som er kalt «konsentrisk» borg hvor hver avdeling ble plassert helt innenfor en annen som omsluttet den. Dette var inspirert av Konstantinopels murer, og således ble borger bygd på et flatt område for første gang mer overveldende enn festninger plassert på høyder og berg, ettersom disse kunne ha punkter som ikke ble like godt befestet på grunn av mangel av plass.

I disse tilfellene ble angrep og erobring av den indre avdeling ved hjelp av overraskelse, ved stormstiger, eller stundom ved ordinær beleiring, også erobringen av hele borgen. Tilpassingen av det konsentriske systemet forebygget enhver slik ulykke, og selv om beleiringsmaskiner også ble forbedret i løpet av 1200- og 1300-tallet, beholdt forsvaret av sterke konsentriske borger, eller naturlig utilgjengelige borger, sin betydning i løpet av senmiddelalderen.

Konstruksjonen av borger i denne perioden var ofte knyttet til nødvendigheten av å etablere en sterk sentralmakt mot lokal fragmentering, eller i nylig erobret landområder: eksempler er de store byggeprogrammene til Edvard I av England i Wales, Filip II August av Frankrike, Jakob II av Aragón, Ezzelino III da Romano i Italia, og Huset Scaliger i Nord-Italia, Fredrik II av Det tysk-romerske rike og Karl av Anjou i sørlige Italia (som ofte gjenbrukte og ombygde tidligere normanniske eller selv bysantinske strukturer), Denis av Portugal (Dionisio), og særlig ridderne av Den tyske orden i deres erobring av hedensk land i Preussen og Polen.

I Tyskland ble det satt opp mektige steinstrukturer i Hessen, Thüringen, Alsace og Sachsen, bestilt av den mektige lokale adelen. Strukturer i nordlige Tyskland var vanligvis enklere og tok ofte fordel av elver og vann.

Tilpasning til bruk av krutt og eksplosiver

Roger Bacons avhandling De nullitate magiæ fra 1216 nevner bruken av krutt. I 1248 ga han en oppskrift på krutt i avhandlingen Opus Maior og anerkjente dens militære nytte. I 1250 nevnte det norske skiftet Kongespeilet (Konungs skuggsjá) i dets militære kapittel bruken av «kull og svovel» som det beste våpen for kamp skip mot skip.

Runde murer i festningen i Sarzana i Italia viser en tilpasning til en ny tid med bruk av krutt til å angripe borger.

Foto: Lapo Luchini

At krutt og eksplosiver fikk militær bruk signaliserte en endringen av bruken av borger. Hittil hadde borger og festninger forsvart seg mot bedre våpen ved hovedsakelig å bygge seg større og med stadig tykkere og bedre murer. Den tiden gikk nå mot slutten og borgene endret seg fra å være en hovedsakelig militær bygning til i økende grad bli en bolig for herskere. Fra renessansen av tillot den minskende militære bruken at mer estetiske hensyn kunne benyttes i konstruksjonen, eksempelvis Castello Estense ved Ferrara i Italia, borgene Valderrobres og Manzanares el Real i Spania, og en rekke meget dekorerte borger som ble bygget (eller ombygget) i Frankrike langs elven Loire fra 1400-tallet. Det betydde også at borger i økende grad opphørte å være borger og ble isteden slott og palasser.

Mens beleiringsvåpen hadde bestått av å kastemaskiner som blide (engelsk trebuchet), var hovedmålene med konstruksjonen av borgmurene deres høyde og tykkelse. Det ble imidlertid bortimot umulig å forfølge dette idealet for å stå imot stadig mer kraftige kanoner. Eksisterende borger som opprettholdt sin militære betydning ble oppdatert så langt som det var praktisk mulig å stå imot nye beleiringsteknologier. Et eksempel er den engelske festningen ved Bodiam, bygget fra 1385, som hadde smale spalter i murene som gjorde det mulig for forsvarerne å skyte med arkebuse (håndholdte skytevåpen med langt løp).

Kanon i bronse tilhørende Malteserordenen, støpt i 1480. Faule Grete var i tilsvarende størrelse, om enn noe større.

Men uunngåelig, disse festningene som tidligere var sett på som uinntakelige ble til sist bevist utilstrekkelig i møte med krutt. Burg Friesack ble redusert i løpet av to dager i februar 1414 av kurfyrste Fredrik I av Brandenburg og hans kanoner kalt «Faule Grete» («Late Grete»); Konstantinopels massivt sterke murer ble gjennomhullet i 1453 av osmanerne etter tungt bombardement med kanoner over lengre tid; Franz von Sickingens festning Burg Nanstein i Landstuhl ble lagt i ruiner i løpet av en dag i 1523 av artilleriet til landgreve Philipp av Hessen.

Arkitekter i senmiddelalderen og renessansen, mange av dem også kjente som ingeniører, ble tilkalt for å planlegge mottrekk; blant annet Guillén Sagrera, Giuliano da Sangallo den yngre, Francesco di Giorgio Martini, Baldassarre Peruzzi og Leonardo da Vinci. Den franske arkitekten og teoretikere Eugène Viollet-le-Duc (1814 – 1879) i hans Histoire d'une Forteresse (En borgs annaler) har gitt en full redegjørelse av de gjentatte renovasjoner av en festning (ved et fiktivt sted i Doubsdalen), konstruksjonen av Karl I av Burgunds artilleritårn ved borgens vinkler, beskyttelse av murerarbeid ved jordverk på utsiden, boulevarder og demi-boulevarder, og på 1600-tallet, den siste tjeneste av middelalderborgens murer og tårn som ren enceinte de sfireti.

Den generelle tilpasningen til kanoner førte derfor til at majestetiske tårn og tinder på brystvern forsvant eller mistet sin betydning. Murene på nye festninger ble tykkere og vinkelformet, tårn ble lavere og tykkere. Eksempler på den sene type av borgfestninger er den italienske Festningen i Sarzana; Deal Castle i Kent som ble bygget av Henrik VIII av England; franske Forteresse de Salses i Salses-le-Château som ble bygget av Ferdinand II av Aragón; og det keiserlige festning i Nürnberg i Tyskland. Henrik VIII bygde en kjede av festninger til kystforsvaret, som ble kalt for «Device Forts» eller «Henrician Castles», som hadde korte tårn omgitt av understell hvor man kunne skyte med kanoner fra.

Til sist førte krutt til at tradisjonelle borger, i betydningen bygninger for både militær bruk og som boliger, forsvant. Denne overgangen begynte på 1300-tallet og var fullført i løpet av 1400-tallet. På 1500-tallet var de føydale borgene blitt en anakronisme. Her og der fungerte gamle borger i sekundære roller, som forts d'arret eller blokkhus i fjelloverganger og fjellpass, og i noen få tilfeller som ved Dover Castle hvor de dannet kjernen i en ren militær plassering av våpen. Normalt ble borger, om de ikke ble etterlatt til å forfalle, til fredfylte herskapsboliger, eller ble fusjonere og smeltet sammen med befestningen av en by som hadde vokst rundt den.

I verket Histoire d'une Forteresse (En borgs annaler) er stedet til den føydale borgen okkupert av citadellet til den befestede byen, for igjen, med utviklingen av middelklassen og av handel og industri, ble ingeniørkunsten hovedsakelig benyttet til befestning av byer. Adelens «borg» fikk form som et herregods, i lang tid et trygt forsvarsverk, men til sist mistet alle militære karaktertrekk unntatt noe få som ble bevart da de tjente som ornamenter.

Imidlertid ble en del «ekte» borger fortsatt bygd, men ikke Europa, men i Amerika (USA unntatt) av spanske, engelske og franske kolonister. Det første stadiet av den spanske fortkonstruksjonen har blitt karakterisert som «borgperioden», og varte fra 1492 og fram til slutten av 1500-tallet. Det begynte med Fortaleza Ozama hvor «disse borgene var i sitt vesen europeiske middelalderborger som ble omflyttet til Amerika».

Blant andre defensive strukturer (inkludert fort og citadeller) ble borger også bygd i Ny-Frankrike mot slutten av 1600-tallet. Da artilleriet ikke var like utviklet som på slagmarken i Europa var en del fjerntliggende fort og festninger ved Montréal bygget som franske befestede herregods. Fort Longueuil, bygget fra 1695 – 1698 av en adelsfamilie, har blitt beskrevet som «den mest middelalderutseende fort bygget i Canada». Herregodset og stallene var innenfor en befestet borggård med høye og runde kanontårn i hvert hjørne.

Det «mest virkelige borglignende fortet» i nærheten av Montréal var Fort Senneville, bygget i 1692 med kvadratiske tårn forbundet av tykke murer av stein foruten også en befestet vindmølle. Fort av stein som disse tjente som befestede boliger foruten også å virke fryktinngytende for å hindre fiendtligheter fra irokesere.

For å beskytte seg mot beskytning fra artilleri og geværer ble det i økende grad gjort bruk av brystvern bestående av jord, murstein og stein og disse redutt (lukkede feltskanser), som de geometriske festningene til 1600-tallets franske marki de Vauban. Disse erstattet etterhvert borgene i Europa og til slutt også borgene i Amerika som ble etterfulgt av bastioner og fort.

Arkitektur

Borgtårn

De fleste borger, selv fra de tidligste tider, fulgte en bestemt standard i utformingen og konstruksjonen. Generelt var det mest sentrale trekket i borgen selve borgtårnet (donjon), selv kommandotårnet. Hovedfunksjonen til borgtårnet var ulik, men vanligvis som bolig som ga et trygt sted i vanskelige tider, men fungerte også som lager, og senere som et fengsel. I borger av typen motte-and-bailey var borgtårnet raget det opp over jordhøyden den sto på, omgitt av påleverk.

Tårnhusene i Britannia og Irland er eksempler på disse typene. De fleste borgtårn krevde imidlertid en ytre mur av en eller annen form. Borgtårnet sto innenfor murene eller i tilknytting til murene. Området avgrenset av murene var kjent som borggård (engelsk bailey), og inngjerding til murene som enceinte.

Ringmur

Et borgtårn fra 1300-tallet, Château de Vincennes i nærheten av Paris reiser seg over borgens kvadratiske mur. Muren viser trekk som var felles for borgarkitekturen: vakthus, tårn i hjørnene og skåldehuller.

Ringmurer ble ofte anlagt rundt borgtårnet. Dette enten for å øke borgens forsvarsevne eller for å gi plass til en ytre borggård med mer plass for lager, staller og håndverkere. En slik ringmur kunne omslutte hele det indre borgtårnet eller utgå mer i form av en hestesko. En slik mur måtte har tilstrekkelig høyde til at den ble vanskelig å forsere med stiger og en styrke som kunne motstå angrep fra beleiringsskyts. Fra det 15. århundre begynte en også å utføre konstruksjonen sterk nok til også å motstå artilleribeskytning. Typiske kunne en ringmur være 12 m høy og 3 m bred, men disse dimensjonene varierte sterkt fra sted til sted. For å hindre underminering var fundamentet ofte forsterket. På toppen, bak et ytre brystvern, gikk en gangvei for forsvarerne. Konstruksjonen ble ofte ytterligere forsterket ved at det ble skutt inn tårn og bastioner i muren slik at det ble mulig for forsvarerne å bestryke murens flanker.

Skyteskår i muren ble ikke tatt i bruk før i det 13. århundre. En antar at en årsak til den sene introduksjonen kan være at en ikke ville la skyteskår røpe detaljer om murverkets tykkelse og styrke. Murverk innskutt mellom bastioner eller tårn blir ofte omtalt som kurtinemur.

Porthuset

Carcassonne i Frankrike viser de klassiske trekkene med kurtinemur, vollgrav og sylinderformete flankerende tårn, med porthus og tillegg forsvarsstrukturer i treverk.

Portene og inngangen var det svake punktet i forsvaret av borgene slik at port- eller vakthuset kunne bli styrket med flankerende tårn, en vridende eller flyttbar bro, dører og en tung fallgitter (engelsk portcullis). Det kunne tidvis være flere fallgitter etter hverandre, med smale skytterskår på siden av portpassasjen slik at forsvarerne kunne fange fienden mellom to fallgitter og drepe dem i passasjen.

I tillegg kunne inngangen ofte være plassert på en slik måte at man kanaliserte de angripende styrkene mot en rekke av farlige defensive befestningsverker, noe som tillot forsvarerne å forsvare seg på egne vilkår. Mange porthus hadde en andre del og bueskyttere i denne kunne skyte ned på fienden mens de var forsvarsløse.

Borggrav

Festnings- og borggraver, som regel fylt med vann, ble gravd rundt omkretsen av en borg for å være et innledende førsteforsvar som det var vanskelig å komme over. De var effektive mot beleiringsmaskiner som beleiringstårn og rambukker som måtte bli ført fram helt til borgmuren for være effektive. De forhindret også underminering, praksisen å grave seg inn under festningsverket for enten å komme seg forbi dem eller ødelegge dem.

Andre trekk

Borger hadde en rekke av forsvarsverker for å forhindre angripernes framgang mot borgtårnet som var selve hjertet i enhver borg. Vollgraver og grøftegraver var de mest opplagte da disse måtte bli fylt med stokker eller steiner før tunge beleiringsmaskiner kunne bli flyttet fram mot murene.

Overhengende plankeverk kunne bli bygget hvis en borg var truet. Disse dekket gangvegene og kunne bli dekket med fuktige skinn for å beskytte dem mot ild. . Senere kunne permanente innredninger kjent som «machicolation» som ble bygget i stein.

Blant de mest merkbare egenskapene i borgens forsvar var brystvern og murtinder som ga delvis beskyttelse til bueskytterne. «Morderhull» eller meurtrière var hull i taket på portpassasjen som man slippe farlige gjenstander ned på fienden, og skyteskår kunne bli bygget inn murene og porthuset slik at man kunne skyte prosjektiler på fienden.

Konstruksjon

Illustrasjon av byggingen av et stort tårn, med stillas og murere i arbeid. Hullene i muren viser hvor stillaset hadde blitt festet ved tidligere stadier av konstruksjonen.

Straks stedet for borgen var blitt valgt, enten det var ved en strategisk posisjon eller hensikten var å dominere landskapet som et maktsenter, måtte bygningsmateriale bli valgt. Jord og tømmer gjorde byggeprosessen billigere og raskere enn å bygge med stein. Lite er kjent om omkostningene ved å oppføre en borg; de fleste opptegnelsene som er kjent, gjelder kongelige borger. En borg med jordverk, en motte, og murer og bygning av tømmer kunne bli reist av arbeidskraft som ikke var faglært. Kilden til arbeidsmannskap kom antagelig fra den lokale herren, slike arbeidere hadde den nødvendige dyktigheten i å felle trær, grave og snekring for å bygge en borg av jord og tømmer. Med hensyn til tidsepoken ville en gjennomsnittlig jordhaug som var fem meter høy og 15 meter bred ha tatt 50 mennesker rundt 40 arbeidsdager. En særdeles kostbar borg av typen motte-and-bailey ble reist i Clones i Irland i 1211 for 20 pund. Grunnen til de høye kostnadene, sammenlignet med andre borger av samme type, var at arbeiderne måtte bli importert da de lokale irlendere ikke ønsket å bidra til undertrykkelsen av dem selv.

Kostnadene varierte etter forhold som bygningens kompleksitet og transport av materialer. Uansett var borger av stein langt mer kostbare enn borger av jord og tømmer. Selv en meget lite borg av stein som Peveril Castle, ville ha kostet rundt 200 pund. Middels kostnader for en borg var festningsverk som Orford Castle som ble reist på slutten av 1100-tallet for 1400 pund, og de i øvre kostnadssjikt var Dover Castle, som kostet rundt 7000 pund mellom 1181 og 1191. Utgiftene til omfattende borger som Château Gaillard er antatt å kostet noe i retningen av 20 000 pund mellom 1196 og 1198. Dette var beløp som en konge kunne ta seg råd til, men var ikke aktuelt for lokale herrer, både med tanke på utgiftene og tidsaspektet det tok å reise en borg. Det var vanlig å beregne mesteparten av et tiår for å fullføre byggingen av en borg i stein. Kostnadene til en stor borg i løpet av denne tiden (alt fra 1000 til 10 000 pund) vil kreve inntekten til flere landgods, og vill ha store konsekvenser for en adelsmanns finanser. Kostnadene på 1200-tallet var i en tilsvarende orden med borger som Beaumaris Castle og Rhuddlan Castle i Wales på henholdsvis 14 500 og 9 000 pund. Edvard I av Englands byggeprogram for borger i Wales kostet rundt 80 000 pund i tiden mellom 1277 og 1304, og 95 000 pund mellom 1277 og 1329. Den anerkjente byggherren mester James av Saint George (også kalt Jacques de Saint-Georges d'Espéranche), ansvarlig for konstruksjonen av Beaumaris, forklarte kostnadene for menn og materialer:

«I tilfelle du skulle undres på hvor mye penger som kan gå i løpet av en uke, vi vil at du skal vite hva vi trenger – vil fortsatt komme til trenge, 400 murere, både steinkuttere som steinleggere, til sammen med 2000 mindre faglærte arbeidere, 100 kjerrer, 60 vogner og 30 båter for bringe stein og kull; 200 steinbrytere; 30 smeder; og snekkere for å legge bjelkelag og gulv og annet nødvendig arbeid. Alle dette tar ikke noe redegjørelse for garnison..., heller ikke av kjøp av materialer. Av det som det vil trenge stort antall av... Mennenes betaling har blitt og er fortsatt er betalt svært mye på etterskudd, og vi har store vanskeligheter med å holde på dem da de rett og slett ikke har noe å leve av.»

Den tyske ordens slott i Malbork i Polen (tysk Ordensburg Marienburg) er et eksempel på borg bygget i murstein; den ble konstruert i en annen stil enn andre borger i Vest-Europa og i Midtøsten.

Ikke bare var steinborger kostbare å bygge i utgangspunktet, men vedlikehold og reparasjoner var en stadig utgift. De besto av mengde tømmer som krevde omsorgsfull vedlikehold og stell. Borger som Exeter og Gloucester Castle krevde henholdsvis 20 og 50 pund årlig på slutten av 1100-tallet for vedlikeholdet.

Middelalderens maskiner og oppfinnelser som tredehjulkranen ble uunnværlig under konstruksjonen, og teknikker som å bygge stillas og rammeverk ble forbedret fra antikkens teknikker. Bygging av borger kunne uansett ta mange år å fullføre, selv om tiden som var nødvendig var avhengig av type, sted, ressurser, tidsperiode, bygningsmaterialer og lignende.

Den første oppgaven middelalderens byggherrer hadde var å finne stein for borgtårnet og borgmurene, og det var en betydelig bekymring å finne steinbrudd i nærheten av byggstedet. Det er flere eksempler på borger og festninger hvor stein ble brutt på stedet, som borgene i Château de Chinon, Château de Coucy og Château-Gaillard. Selv uten de vanlige kostnadene med transport, er det beregnet at så mange som 800 murere måtte benyttes for å bygge Château de Coucy tidlig på 1200-tallet, foruten tilsvarende 800 andre håndverkere.

Strukturer bygget med murstein var ikke nødvendigvis svakere enn borger bygget av stein. Borger av murstein er mindre vanlig enn stein, eller av jord og tømmer, og i England ble de som regel valgt for sin estetiske verdi, oppmuntret av mursteinsarkitektur fra Nederlandene. For eksempel da Tattershall Castle ble bygget i årene mellom 1430 og 1450 var det mer enn nok av stein tilgjengelig i nærheten, men borgens eier, Ralph, 3. lord Cromwell, skattemester i England, valgte likevel å benytte murstein. Rundt 700 000 murstein trengtes for å bygge borgen som har blitt beskrevet som «den vakreste stykke middelalderske mursteinsarbeid i England.» I Skandinavia og Baltikum var derimot borger bygd av murstein det vanlige. Danmark hadde få steinbrudd og av den grunn ble de fleste borger bygd av jord og tømmer, og senere bygd med murstein.

Borger som herregods

Neuschwanstein – en tysk nyromantisk borg fra 1800-tallet.

Fra slutten av 1700-tallet og fram til tidlig på 1900-tallet ble mange såkalte borger bygd, men da som en manifestasjon av en romantisk interesse for middelalderen og som en del av den bredere arkitektoniske nygotikken. Disse borgene hadde ingen forsvarshensikt, men la til stilistiske elementer fra tidligere borger, som brystvern og tårn. Den skotske baronistilen personifiserte disse trekkene.

«Liksomborger», de fleste var landgods og herregårder, ble særlig vanlig på De britiske øyer, eksempelvis Belvoir Castle og Eastnor Castle i England og Castell Coch i Wales. Edwin Lutyens' Castle Drogo var den siste blafring av denne bevegelsen i England. I Irland ble det bygget et betydelig antall av storslåtte, komplisert liksomborger, blant annet Belfast Castle og Castle Oliver.

I Spania ble det reist liksomborger med tradisjonelle gotiske tema som Castillo de Butrón og Torre de Mendoza. I Mexico ble det barokke Chapultepec-slottet den keiserlige residens til monarkene av Det andre meksikanske riket. Berømte liksomborger i andre land er blant annet Neuschwanstein i Tyskland og Miramare i Italia.

Borgen som sosialt senter

Ved borgherrens tilstedeværelse var borgen et adminstrasjonsenter fra hvor folk og land ble kontrollert. Borgherren støttet seg på de som sto under ham for å utøve sin makt og holdt hyppig hoff for de som sto umiddelbart under ham på den sosiale rangstigen, mens fraværende herrer fikk sin makt redusert. Større herreskap kunne være enorme og det ville være upraktisk å besøke alle sine eiendommer, og det ble derfor utpekt underherrer. Dette var særlig gyldig for kongelige som tidvis eide land i andre nasjoner. For at herren skulle kunne utføre sine administrasjonsplikter hadde han en husholdning av tjenere som tok seg av rutinearbeid som å skaffe mat og tilberede den. Husholdningen var ledet av en kammerherre, mens en kasserer tok seg av eiendommens skriftlige opptegnelser. Kongelige husholdninger hadde i alt vesentlighet den samme form som baronenes husholdninger, men i en langt større skala og alle posisjonene i nærheten av kongen var langt mer prestisjetunge.

Som sosiale sentre var borgene viktige steder for framvisning. Byggherren kunne gripe muligheten til å knytte an til forgangen riddersymbolisme hos den sosiale elite, mens senere borgstrukturer under romantikken trakk inn bygningselementer som brystvern av samme grunn. Borger har blitt sammenlignet med katedraler som objekter for arkitektonisk stolthet, og en del borger innlemmet hageanlegg som ornamentale trekk. Retten til å krenelere (firkantede taker eller skyteskår) ble innvilget av monarken, skjønt det var ikke alltid nødvendig, var ikke viktig bare for at det gjorde det lettere for herren å forsvare sin eiendom, men også for kreneleringer og andre utrustninger hadde prestisje da de ble benyttet av eliten.

En hensikt med ekteskap for middelalderens øvre sosiale sjikt var å sikre seg landområder. Piker ble giftet bort mens de var i tenårene mens gutter vanligvis ikke ble gift før de ble myndige. Det er en populær forestilling at kvinner spilte en perifer rolle i borgens husholdning, og at den alltid var dominert av herren selv. Dette er avledet fra borgens militære funksjon, men de fleste borger i England, Frankrike, Irland og Skottland var aldri involvert i konflikter eller beleiringer, slik at det huslige livet er ofte en oversett fasett av borgenes liv. Borgfruen var gitt en «ekteskapsandel» av hennes ektefelles eiendommer, vanligvis en tredjedel, som var hennes eiendom livet ut, og hennes ektefelle ville arve henne ved hennes død. Det var hennes plikt å administrere dem tilsvarende herren administrerte sine egne landområder. Til tross for å være utelukket fra militær tjeneste kunne en kvinne ha kommandoen over en borg, enten på vegne av hennes ektemann eller om hun var enke. På grunn av deres innflytelse innenfor middelalderens husholdning kunne kvinner påvirke borgens konstruksjon og formgivning, tidvis gjennom direkte beskyttelse og patronasje. Kvinnens rolle ga «en forfinet aristokratisk smak» til borgene grunnet deres lange liv i dem.

Høvisk kjærlighet var erotiseringen av kjærligheten hos adelen som ofte bodde i borger. Selvbeherskelse ble framhevet som betydningsfull mellom de elskede. Gjennom blant annet ridderturneringer, hvor ridderen kjempet for å bære et symbolsk bevis fra deres frue, kunne deres følelser også være private og praktisert i hemmelighet. Legenden om Tristan og Isolde er et eksempel på de fortellinger om høvisk kjærlighet i middelalderen. Det var et kjærlighetsideal mellom to ugifte personer hvor den ene av dem kunne være gift med en annen. Det var ikke uvanlig eller direkte vanærende for en herre å være utro og ta til seg andre kvinner. Henrik I av England hadde eksempelvis over tyve kjente barn utenfor ekteskap. Den samme var dog ikke tilfelle for kvinnen.

Se også

• Festning, militære konstruksjoner og bygninger beregnet til forsvar i krig
• Slott, stor, frittliggende praktbygning som er eller har vært residens for fyrstelig eller adelig person
• Citadell
• Kastell

Litteratur

Bibliografi

• Aurell, Martin (2006), Daniel Power (red.): «Society», The Central Middle Ages: Europe 950–1320, The Short Oxford History of Europe (Oxford: Oxford University Press), ISBN 0-19-925312-9
• Brown, R. Allen (2004) [1954]: Allen Brown's English Castles, Woodbridge: The Boydell Press, ISBN 1843830698
• Cathcart King, David James (1988): The Castle in England and Wales: An Interpretative History, London: Croom Helm, ISBN 0-918400-08-2
• Coulson, Charles (2003): Castles in Medieval Society: Fortresses in England, France, and Ireland in the Central Middle Ages, Oxford: Oxford University Press, ISBN 0-19-927363-4
• Creighton, Oliver; Higham, Robert (2003): Medieval Castles, Shire Archaeology, ISBN 0-7478-0546-6
• Cunliffe, Barry (red.) (1998): Prehistoric Europe: An Illustrated History, Oxford: Oxford University Press, ISBN 0-19-288063-2
• Erlande-Brandenburg, Alain (1995): The Cathedral Builders of the Middle Ages, Thames & Hudson Ltd, ISBN 0500300526 ISBN 978-0500300527
• Friar, Stephen (2003): The Sutton Companion to Castles, Stroud: Sutton Publishing, ISBN 978-0-7509-3994-2
• Liddiard, Robert (2005): Castles in Context: Power, Symbolism and Landscape, 1066 to 1500, Macclesfield: Windgather Press Ltd, ISBN 0-9545575-2-2
• McNeill, Tom (1992): English Heritage Book of Castles, London: English Heritage and B. T. Batsford, ISBN 0-7134-7025-9
• Stephens, W.B. (red.) (1969): «The castle and castle estate in Warwick», A History of the County of Warwick 8

Ytterligere lesning

• Cathcart King, D. J. (1983): Castellarium Anglicanum: An Index and Bibliography of the Castles in England, Wales and the Islands (2 bind). New York: Kraus International Publications. ISBN 0-527-50110-7.
• Gravett, Christopher (1990): Medieval Siege Warfare. Oxford: Osprey Publishing. ISBN 0-85045-947-8.
• Higham, R.; Barker, P. (1992): Timber Castles. London: B. T. Batsford Ltd. ISBN 0-7134-2189-4.
• Johnson, M. (2002): Behind the Castle Gate: From Medieval to Renaissance. London: Routledge. ISBN 0-415-26100-7.
• Kenyon, J. (1991): Medieval Fortifications. Leicester: Leicester University Press. ISBN 0-7185-1392-4.
• Mesqui, Jean (1997): Chateaux-forts et fortifications en France. Paris: Flammarion. ISBN 2080122711.
• Monreal Y Tejada, Luis (1999): Medieval Castles of Spain (engelsk utg.). Konemann. ISBN 3829022212.
• Pounds, N. J. G. (1994): The Medieval Castle in England and Wales: A Social and Political History. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-521-45828-5.
• Thompson, M. W. (1987): The Decline of the Castle. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 1-85422-608-8.
• Thompson, M. W. (1991): The Rise of the Castle. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-521-37544-4.

Generell lesning

• Gravett, Christopher, & Nicolle, David: The Normans: Warrior Knights and their Castles. Osprey Publishing: Oxford, 2006.
• Incastellamento. Arkivert 5. mars 2010 hos Wayback Machine.
• Hariulf: Gesta ecclesiae Centulensis.
• Painter, Sidney: A History of the Middle Ages 284-1500. New York, 1953.
• Loud, G. A.: The American Historical Review, Vol. 98, No. 2. (Apr., 1993), pp 480–481.
• Kreutz, Barbara M.: Before the Normans: Southern Italy in the Ninth and Tenth Centuries. Philadelphia: University of Pennsylvania Press, 1991.
• Cadw and Lynch. The Age of the Castle, Borgenes tidsalder (festninger i Wales)

Eksterne lenker

• (en) Castles – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Castle – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

Ordbokdefinisjonen av Borg i Wiktionary

• About Medieval Castles, om middelalderens borger
• Top 100 of Medieval Castles Arkivert 18. april 2019 hos Wayback Machine., de 100 fremst middelalderborger

Ved regioner:

• Spanish castles Arkivert 23. oktober 2014 hos Wayback Machine., spanske borger
• Baltic Castles, baltiske borger
• British Castles, britiske borger