Hopp til innhold

Louis Spohr

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Louis Spohr
Født5. apr. 1784[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Braunschweig[5][3]
Død22. okt. 1859[1][2][3][6]Rediger på Wikidata (75 år)
Kassel[7][3]
BeskjeftigelseKomponist, dirigent, musikkforsker, musikkpedagog, fiolinist, musiker Rediger på Wikidata
Embete
  • Hoffkapellmester Rediger på Wikidata
EktefelleMarianne Pfeiffer (1836–1859)[8]
NasjonalitetHertugdømmet Braunschweig
GravlagtHauptfriedhof Kassel
UtmerkelserPour le Mérite for vitenskap og kunst
Bayerischer Maximiliansorden für Wissenschaft und Kunst (1853)
Pour le Mérite
Louis Spohr på Commons
Et selvportrett av Louis Spohr som ung

Louis Spohr (også Ludwig, døpenavn Ludewig, født 5. april 1784 Braunschweig, hertugdømmet Braunschweig-Wolfenbüttel, kurfyrstedømmet Hessen-Kassel, død 22. oktober 1859 i Kassel) var en tysk komponist, fiolinist, dirigent, pedagog og organisator av musikkfestivaler.

Ved siden av Niccolò Paganini ble han regnet som sin tids største fiolinist, og hans orkester- og kammerverk ble en gang sidestilt med Mozarts. Han fikk en stor betydning for utviklingen av tysk dramatisk musikk; de største suksessene hadde han med sine oratorier.

Liv

[rediger | rediger kilde]

Spohr vokste opp i et musikalsk hjem og fikk tidlig opplæring i musikkteori og fiolinspill. 12 år gammel ble han sendt til Braunschweig for å fortsette utdanningen der. I 1799 ble han ansatt som kammermusiker hos hertugen av Braunschweig som lovet å bekoste Spohrs videre utdanning hos en stor mester. Valget falt på fiolinisten Franz Eck (av Mannheimskolen). Eck sto da på farten til en turnéreise Russland, og Spohr ble med som ledsager. Først i juli 1803 returnerte Spohr til Braunschweig. Her møtte han fiolinvirtuosen Pierre Rode, hvis fiolinspill fikk en varig innflytelse på ham. I kjølvannet av flere konsertturneer bredte Spohrs ry som fiolinvirtuos seg nå hurtig, og allerede i 1805 fikk han posten som konsertmester i Gotha. Året etter giftet han seg med harpe- og klavervirtuosen Dorette Scheidler. I 1813 ble han kapellmester ved teateret i Wien, men på grunn av en konflikt med teaterdirektøren sluttet han etter to år og tok opp igjen turnévirksomheten, som denne gangen gikk til Sveits, Italia og Nederland. Vinteren 1817 ble han kapellmester i Frankfurt am Main og overtok ledelsen av Orchesters der Frankfurter Museumsgesellschaft. Her oppførte han sin opera Faust i 1818 og Zemire und Azo i 1819, begge fikk entusiastisk mottakelse. Likevel forlot Spohr Frankfurt i september og begav seg ut på en ny turné, denne gang til Belgia, Paris og i 1820 til London.

Etter fire måneder i London slo han seg ned i Dresden, men ble allerede følgende år utnevnt til hoffkapellmester i Kassel, og besatte stillingen i januar 1822. Som dirigent bidro Spohr til utviklingen av moderne orkesterkultur. Han er en av de første orkesterledere som benyttet taktstokk. Fra og med nå var det slutt på store turnéreiser, i stedet konsentrerte han seg om musikklivet i Kassel. Han bidro sterkt til å løfte sitt orkester til et nytt nivå og grunnla en sangforening for oratoriemusikk i byen.

Han var ikke mindre betydningsfull som lærer og komponist. I 1831 startet han en fiolinskole som tiltrakk seg studenter fra hele Europa og har hatt en grunnleggende betydning for fiolinistutdannelsen helt til våre dager. På samme tid komponerte han en mengde verk i alle musikksjangre og dirigerte ved en mengde festivaler i Tyskland og England.

I 1857 ble han mot sin vilje pensjonert, men fortsatt helt fram til sin død 22. oktober 1859 å nyte høy respekt både som menneske og kunstner.

Spohr etterlot seg mer enn 200 musikkverk, blant annet 18 fiolinkonserter, 4 klarinettkonserter, 10 operaer, 9 fullendte og en ufullendt symfoni, 4 oratorier, 34 strykekvartetter og konserter for flere andre soloinstrumenter.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 2425, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Ludwig Spohr, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0063948[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id spohr-louis[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ MSR / Sjpor[Hentet fra Wikidata]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Brown, Clive. Louis Spohr: A Critical Biography. Cambridge University Press. 1984. ISBN 0-521-23990-7.
  • Spohr, Ludwig, Violinschule, Tobias Haslinger, Vienna, 1832.
  • Malibran, Alexander: Louis Spohr. Sein Leben und Wirken. Frankfurt/Main 1860.
  • Spohr, Ludwig. I Meyers Konversations-Lexikon. 4. opplag. Bind 15, Verlag des Bibliographischen Instituts, Leipzig/Wien 1885–1892, s. 172.
  • Louis Spohr: Briefwechsel mit seiner Frau Dorette. Hg. v. Folker Göthel. Kassel 1957.
  • Louis Spohr: Selbstbiographie. Erstmals ungek. n. d. autographen Aufzeichnungen hg. v. Folker Göthel. Tutzing 1968.
  • Dorothy Moulton-Mayer: The forgotten Master. The life & times of Louis Spohr. London 1959.
  • Herfried Homburg: Louis Spohr. Bilder und Dokumente seiner Zeit. Kassel 1968.
  • Stadtsparkasse Kassel (red.): Louis Spohr. Avantgardist des Musiklebens seiner Zeit. Kassel 1979.
  • Folker Göthel: Thematisch-bibliographisches Verzeichnis der Werke von Louis Spohr. Tutzing 1981.
  • Paul Katow: Louis Spohr, Persönlichkeit und Werk. Luxembourg 1983.
  • Hartmut Becker / Rainer Krempien: Louis Spohr, Festschrift und Ausstellungskatalog zum 200.Geburtstag. Kassel 1984.
  • Clive Brown: Louis Spohr. A critical biography. Cambridge 1984. Deutsche überarbeitete Ausgabe Kassel 2009. ISBN 978-3-87537-320-2.
  • Gerald Kilian: Studien zu Louis Spohr. Karlsruhe 1985.
  • Helmut Peters: Der Komponist, Geiger, Dirigent und Pädagoge Louis Spohr (1784–1859). Braunschweig 1987.
  • Peter Rummenhöller: Louis Spohr – Ruhm und Vergessenheit eines Komponisten zwischen Romantik und Biedermeier. I: ders.: Romantik der Musik. Analysen, Portraits, Reflexionen. München / Kassel 1989. S. 140-148.
  • Leonie Biehler: Das Phantom am Opernplatz. Auf den Spuren von Louis Spohr. I: Kasseler Musikgeschichte. Red. v. Andreas Wicke. Gudensberg 2004. s. 51-56.
  • Simon Moser: Das Liedschaffen Louis Spohrs. Studien – Kataloge – Analysen – Wertungen. Ein Beitrag zur Entwicklungsgeschichte des Kunstliedes. 2 Bind. Kassel 2005.
  • Wolfram Boder: Louis Spohr und die Musikpädagogik. Kassel 2006.
  • Wolfram Boder: Die Kasseler Opern Louis Spohrs. Musikdramaturgie im sozialen Kontext. 2 bind (Tekst- og notebind) Kassel 2007.
  • Susan Owen-Leinert, Michael Leinert: Erste kritische Gesamtausgabe der ein-und zweistimmigen Klavierlieder. 12 bind med tospråklig forord. Köln 2009/10.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Louis_Spohr&oldid=21259236»