Oksitania
| Oksitania | |||
|---|---|---|---|
| Occitània | |||
 Gordes, en typisk landsby i Vaucluse | |||
|
| |||
| Land |  Frankrike | ||
| Hovedstad | Toulouse | ||
| Areal | 198 113 km²[1] | ||
| Befolkning | 16 922 045[1] | ||
| Bef.tetthet | 85,42 innb./km² | ||
| Språk | Oksitansk  | ||
 Oksitania 44°18′00″N 2°52′41″Ø | |||
Oksitania (oksitansk: Occitània) er den historiske regionen i Vest- og Sør-Europa der det oksitanske språket historisk ble talt[2][3] og hvor det fortsatt brukes av og til som andrespråk. Dette kulturområdet omfatter omtrent store deler av den sørlige tredjedelen av Frankrike (unntatt det franske Baskerland og franske Nord-Catalonia) samt deler av Spania (Val d’Aran), Monaco og deler av Italia (de oksitanske dalene). Navnet på området og språket er første gang påvist brukt i latinske tekster fra 1290.
Oksitania har blitt anerkjent som et språklig og kulturelt konsept siden middelalderen. Området ble forent i romertiden som De syv provinsene (latin: Septem Provinciae)[4] og i tidlig middelalder (Aquitanica eller det vestgotiske kongeriket Toulouse,[5] eller andelen til Ludvig den fromme etter Thionville divisio regnorum i 806).[6]
Det er beregnet at mot 2020-tallet har regionen en befolkning på rundt 16 millioner, og mellom 200 000–800 000 av dem[7][8] er enten innfødte eller dyktige som snakker oksitansk.[9] Mer vanlig snakkes fransk, piemontesisk, katalansk, spansk og italiensk. Siden 2006 har det oksitanske språket vært et offisielt språk i Catalonia,[10] som også omfatter Val d’Aran der oksitansk fikk offisiell status i 1990. De spanske myndighetene har derimot kommet med innvendinger til EU.[11]
Under Romerrikets styre var det meste av Oksitania kjent som Gallia Aquitania,[12] de tidligere erobrede områdene var kjent som Provincia Romana (se moderne Provence), mens de nordlige provinsene i det som nå er Frankrike ble kalt Gallia. Under det senere imperiet ble både Aquitania og Provincia Romana gruppert i Septem Provinciae, De syv provinsene, som har vært i bruk siden middelalderen for Oksitania (det vil si Limousin, Auvergne, Languedoc og Gascogne).
Det historiske hertugdømmet Aquitaine må ikke forveksles med den moderne franske regionen kalt Aquitaine: dette er en grunn til at begrepet Oksitania ble gjenopptatt på midten av 1800-tallet. Navnene «Oksitania»[13] og «oksitansk språk» (Occitana lingua) dukket opp i latinske tekster fra så tidlig som 1242–1254[14] til 1290[15] og i løpet av de følgende årene av begynnelsen av 1300-tallet. Det finnes tekster der området indirekte omtales som «landet til det oksitanske språket» (Patria Linguae Occitanae). Betegnelsen Lenga d'òc ble brukt på italiensk (Lingua d'òc) av den italienske poeten Dante på slutten av 1200-tallet, som avledet fra det oksitanske ordet for «ja», som er «òc», og derfor blir det også kalt langue d'òc (i motsetningen til langue d'oïl i nordlige Frankrike, deler av Belgia og Kanaløyene). Fra dette kommer også navnet på regionen Languedoc. I De Vulgari Eloquentia skrev Dante på latin: «nam alii oc, alii si, alii vero dicunt oïl» («noen sier òc, andre sier si, mens atter andre sier oïl»). Etter dette eksemplet har man klassifisert de romanske språkene i tre grupper etter hvert språks bruk av «ja»: oïl-språk (i nordlige Frankrike); òc-språk (i sørlige Frankrike) og si-språk (i Italia og på Den iberiske halvøy). Den noe uvanlige avslutningen på begrepet Occitania er mest sannsynlig fra en fransk kontorist som sluttet seg til òc [ɔk] og Aquitània [ɑkiˈtanjɑ] i et sammentrukket begrep (teleskopord), og dermed blandet språket og landet i ett konsept.[16]
Den 28. september 2016 ble Occitanie navnet på en administrativ region som etterfulgte regionene Midi-Pyrénées og Languedoc-Roussillon,[17] det er en liten del av Occitanie.
Geografi
[rediger | rediger kilde]
Oksitania strekker seg over deler av Frankrike, Spania og Italia.
- Frankrike: Regionene Provence, Rhône-Alpes, Auvergne, Limousin, Aquitaine, Midi-Pyrénées[18] og Languedoc-Roussillon[19].
- Italia: de oksitanske dalene i alpereginonene Piemonte[20], Liguria og Calabria; det oksitanske språket fikk juridisk status der i 1999.
- Spania: Val d'Aran[21] i Pyreneene og Catalonia. Oksitansk har vært offisielt språk der siden 1990.
Språk
[rediger | rediger kilde]Oksitansk er et romansk språk i slekt med blant andre spansk, fransk og italiensk. Det finnes i hovedsak seks dialektvarianter. Standardoksitansk er en syntese av disse seks. Katalansk minner mye om oksitansk. Det finnes sterke historiske og kulturelle bånd mellom disse språkgruppene.
Historie
[rediger | rediger kilde]Oksitania var flere ganger politisk forent i tidlig middelalder under vestgoterne og flere av merovingerne og karolingernes overhøyhet. Delingen av Karl den stores rike, i 805 og senere, ga Oksitania forskjellige grevskap, hertugdømmer, kongeriker og kirkestyrte statsdannelser. Fra 800-tallet til 1200-tallet var det en stadig rivalisering mellom hertugene av Aquitaine, grevene av Foix, grevene av Toulouse og kongene av Aragon om kontrollen over landområdene og de befestede bysamfunnene.
Kulturelt var det likevel et enhetlig område. Skrevne tekster på oksitansk finnes bevart fra så tidlig som 800-tallet, og ble i middelalderen brukt til jus, skjønnlitteratur, vitenskap og religion. Oksitansk litteratur opplevde en blomstringstid og dannet mønster for kunstnerisk utfoldelse ved hoffene over hele Europa. På 1200-tallet vokste det fram en trubadurdiktning i Oksitania. Trubadurene oppfant kurtisen (fin'amor).
Fra 1200-tallet til 1600-tallet erobret de franske kongene gradvis Oksitania, noen ganger ved krig og erobring, andre ganger ved anneksjon og politisk intrige. Fra slutten av 1400-tallet begynte adelen og borgerskapet å lære seg fransk, mens legfolk fortsatt snakket oksitansk. I 1539 beordret Frans I at fransk skulle være eneste adminstrasjonsspråk.
Under den franske revolusjonen i 1789 prøvde noen komitéer å gjeninnføre et regionalt selvstyre i Sør-Frankrike. De brukte oksitansk språk. Forsøkene ble raskt nøytralisert av jakobinerne. Fra 1881 av fikk skolebarna straff for å snakke oksitansk.
Den oksitanske forfatteren Frédéric Mistral mottok Nobelpris i litteratur 1904. I spissen for Félibrige-bevegelsen sto han for en språklig og kulturell renessanse på 1900-tallet.
Den oksitanske identiteten
[rediger | rediger kilde]Det bor mellom 14 og 15 millioner innbyggere i Oksitania. Folketellingen i 1999 viste at 610 000 har oksitansk som førstespråk, og ytterligere noen millioner snakker språket.
Sidan 1900-tallet er det politiske bevegelser som arbeider for et samlet Oksitania, men i valgsammenheng er gruppene forsvinnende liten.
Det oksitanske flagget er hentet fra byen Toulouses byvåpen. Selvstendighetsbevegelsen har satt til en åttetagget stjerne, der taggene angir en inndeling i åtte områder.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b (på oc) Wikipedia på oksitansk, Wikidata Q595628, https://oc.wikipedia.org/
- ^ Lerwell, Ben (8. juli 2019): «The rebirth of Occitania, an ancient region in the South of France», National Geographic
- ^ Turner, Sharon (1814): The history of England (during the middle ages), London, Longman, Hurst, &c. Sitat: «The ancient language of the South France, was called, la langue d'oc, from the sound of its affirmative particle. From this circumstance, the country has been called Occitanie, and a specific portion of it, Languedoc. The French have lately formed a new adjective, Occitanique, to comprize all the dialects derived from the ancient tongue.»
- ^ Septem Provinciae, Oxford Reference; Kart over Romerriket, ca 400 e.Kr.
- ^ Mathisen, Ralph W.; Sivan, Hagith S. (1999): Chapter One Forging a New Identity: The Kingdom of Toulouse and the Frontiers of Visigothic Aquitania (418–507), The Visigoths: Studies in Culture and Society, BRILL; s. 1-62. Kart over det vestgotiske rike
- ^ Kart for 806, divisio regnorum, Ludvigs andel markert i gult
- ^ Bernissan, Fabrice (2012): "Combien l'occitan compte de locuteurs en 2012 ?", Revue de Linguistique Romane, 76 (12), s. 467-512
- ^ Martel, Philippe (desember 2007): «L'occitan» (PDF), Langues et cité. Arkivert fra originalen den 16. mars 2012. Sitat: «De fait, le nombre des locuteurs de l’occitan a pu être estimé par l’INED dans un premier temps à 526 000 personnes, puis à 789 000» (oversatt: «Faktisk ble antallet oksitansktalende estimert av det franske demografiske instituttet til 526 000 mennesker, deretter 789 000»)
- ^ Occitian-speakers, World Directory of Minorities and Indigenous People, 2005. Arkviert fra originalen den 29. april 2009
- ^ «Aranese, the occitan of Catalonia» (PDF), Gencat.cat
- ^ «Suspension of Aranese language law», EU: Parliamentary question - E-008634/2011, 21. september 2011
- ^ Juge, Jean-Pierre (2001): Petit précis – Chronologie occitane, Histoire & civilisation, s. 14.
- ^ Anglade, Joseph (1921): Grammaire de l'ancien provençal ou ancienne langue d'oc, del I, kapittel 1, s. 9. Sitat: «Le mot Langue d'Oc a d'abord désigné le pays où se parlait cette langue; c'était une expression géographique. Le pays de langue d'oc s'appelait en Latin Occitania (formé sans doute sur Aquitania») (oversatt: «Ordene Langue d'Oc betegnet først grevskapet der språket ble snakket: det var et geografisk uttrykk. Landet med langue d'oc ble kalt Occitania på latin (sannsynligvis laget fra Aquitania»).
- ^ Mistral, Frederic (1878): Lo Tresor dóu Felibrige, bind II, s. 1171. Sitat: «Les textes abondent qui montrent l'origine française ou ecclésiastique des expressions lingua occitana et Occitania. Le pape Innocent IV (1242–1254), un des premiers parle de Occitania dans ses lettres; les commissaires de Philippe le Bel qui rédigèrent l'arrêt sanè des coûtumes de Toulouse se déclarent Ad partes linguae occitanae pro reformatione patriae designati et stipulent que leur règlement est valable in tota lingua occitaniae.»
- ^ Lafont, Robèrt (1986): "La nominacion indirècta dels païses", Revue des langues romanes nº2, tome XC, s. 161–171.
- ^ Müller, Bodo (1968): «Langue d'Oc, Languedoc, Occitan», Verba et Vocabula, Festschrift Ernst Gamillscheg, München; s. 323-342.
- ^ Décret n° 2016-1264 du 28 septembre 2016 portant fixation du nom et du chef-lieu de la région Occitanie - Legifrance, Legifrance.gouv.fr. Arkivert fra originalen den 14. april 2017
- ^ Miègjorn-Pirenèus Arkivert 14. desember 2014 hos Wayback Machine.
- ^ «Occitan et catalan». Arkivert fra originalen 10. november 2013. Besøkt 27. september 2014.
- ^ «La minoranza linguistica occitana». Arkivert fra originalen 22. august 2015. Besøkt 27. september 2014.
- ^ «Ua lenga oficiau». Arkivert fra originalen 25. august 2014. Besøkt 27. september 2014.
