Policy reports by Øyvind Svendsen
NUPI Report , 2021
Europa er Norges viktigste marked, og europeiske land er – sammen med USA – Norges viktigste alli... more Europa er Norges viktigste marked, og europeiske land er – sammen med USA – Norges viktigste allierte i utenrikspolitikken. Gitt Norges tilkobling til EU via EØS-avtalen, Schengen, og Klimaavtalen, så vil enhver endring i EUs mål og virkemåte påvirke Norge. EUs grønne giv (European Green Deal - EGD) er en av de mest omfattende endringene av EU på lang tid. EGD er på en og samme tid en klimastrategi og en vekststrategi, med et klart mål om at energi-basen for økonomien skal gjøres fornybar og sirkulær. Selv om en overordnet strategi og plan er etablert, er det betydelig usikkerhet knyttet til hvor-dan EGD vil se ut. Norge har dialog med EU om EGD, men som ikke-medlem har Norge be-grenset informasjonstilgang og ikke minst svært begrenset mulighet til å påvirke utformingen av EGD. Samtidig fokuserer EGD på saker som ikke bare er viktige for Norge, men som også er potensielt vanskelige, gitt Norges avhengighet av olje og gass. At EU lykkes med å nå egne klimamål vil være viktig for å nå globale klimamål, og EU vil kunne være en pådriver for global klimapolitikk. For Norge definerer EGD en ramme og et sett av tiltak som kan bidra positivt til en krevende omstilling, og som kan ventes å ha en rekke konsekvenser: • EGD vil innebære økt pris på utslipp og samtidig gi insentiver og støtteordninger for utvikling av ny teknologi, herunder på karbonfangst og lagring, på hydrogen og på havvind. For norsk næringsliv denerer således EGD nye rammevilkår, men hvor det er usikkerhet knyttet til utformingen av konkrete regler og tiltak, som kan påvirke investeringsbeslutninger. • Norges økonomiske interesser er fortsatt i stor grad knyttet til fortsatt olje- og gassproduk-sjon, og EGD vil sannsynligvis fremskynde når «knekkpunktet», politisk og økonomisk, inntreer der risiko vil være høyere enn potensiell nytte/verdi ved fortsatt olje- og gassproduksjon. • Norge behandler ofte energipolitikken, som blant annet innebærer planer om fortsatt olje- og gassproduksjon, adskilt fra klimapolitikken. EGD innebærer at EU i større grad inte-grerer energi- og klimapolitikken, noe som både politisk og forvaltningsmessig vil kunne være utfordrende. • EGD innebærer til dels en kvalitativt ny metode for politisk styring gjennom såkalt «main-streaming», hvor alt av regler revideres for å sikre en grønn prol. En slik sektorovergripende tilnærming bryter med sektorprinsippet i norsk politikk, som kan skape utfordringer knyttet til EØS, hvor hvert fagdepartement har ansvar for sine respektive politikkfelt. • Volumet og tempoet i nye tiltak under EGD er svært høyt, noe som utfordrer det forvalt-ningsmessige oppsettet for håndtering av EGD i Norge. Samtidig bringer EGD med seg regulatorisk usikkerhet for Norge fordi det er uklart hvordan ulike regler vil bli utformet, og om det kan gis unntak og tilpasninger dersom det anses ønskelig for Norge. • Interessene og oppmerksomheten hos EUs medlemsland vil sannsynligvis endre seg i tråd med EGD. Norge kan ikke utelukke at de landene som historisk har vært nære allierte – EU-medlemmer i nordvestlige deler av Europa – i noe mindre grad kan ha sammenfallen-de interesser med Norge i energipolitikken. Det er for eksempel interessant å merke seg at Norge i mindre grad enn før får gehør fra tradisjonelle allierte for argumenter om gass som overgangsløsning på veien mot karbonnøytralitet, mens EU-land i sør og øst i større grad er åpne for slik argumentasjon. • Norges mulighet til å påvirke EUs beslutninger er begrenset, og knytter seg først og fremst til deltakelse i arbeids- og ekspertgrupper i en tidlig, forberedende fase som drives av ulike departementer og underliggende etater. Med EGD blir dette arbeidet vesentlig mer omfattende og krever større grad av koordinering, også på politisk nivå. • Regelverket er komplekst, fordrer stor teknisk kompetanse på ulike saksfelt, og stiller også store krav til breddekunnskap om EUs beslutningsprosesser. • EGD betyr at EUs langsiktige strategi og prioriteringer dyttes mot en fornybar og sirkulær fremtid. Indirekte vil dette sannsynligvis også påvirke vurderinger i EU av hva slags kom-petanse som anses viktig. For å bli invitert inn i viktige diskusjoner i Brussel og i andre europeiske hovedsteder må Norge anses å ha relevante bidrag. Dette vil stille nye krav til utviklingen av næringer, spisskompetanse og politiske initiativ.
Reykjavik: University of Iceland, 2019
Ten years ago, the report ‘Nordic cooperation on foreign and security policy’ was presented to th... more Ten years ago, the report ‘Nordic cooperation on foreign and security policy’ was presented to the Nordic foreign ministers at an extraordinary meeting in Oslo, Norway. Penned and fronted by Norway’s former foreign minister Thorvald Stoltenberg, the report proposed thirteen ways in which Nordic cooperation in the foreign and security domain could be formalized and strengthened. In this review, we revisit the thirteen proposals and ask: How important was the 2009 Stoltenberg Report for boosting Nordic foreign and security policy cooperation? What progress can we observe in the decade that has passed since the report was released?
Academic output by Øyvind Svendsen
International Studies Quarterly, 2022
This article theorizes how public performances matter in international negotiations. Studies of i... more This article theorizes how public performances matter in international negotiations. Studies of international negotiations are predominantly focused on power-political instruments in use around the negotiating table. I argue that public communication cannot be dismissed as cheap talk but that it plays a constitutive role in and on international negotiations. Contributing to the international relations (IR) literature on negotiations, the article suggests an orientation toward an increasingly important aspect of international negotiations in a hypermediated world political context, namely public performances that challenge the distinction between domestic signaling and claim-making toward negotiating parties. Hypermediated negotiations mean that much of what goes on in IR is spread to large audiences in new and emerging digital sites in near real time. Actors use public performances to define and legitimize their desired visions for negotiating outcomes. As public performances, these are power-political instruments in and of themselves, part of the array of tactics that states turn to when competing for influence in international negotiations. The theorization is illustrated with an example from the UK–EU Brexit negotiations. The illustration is a qualitative Twitter analysis that shows the performative toolbox in use, as well as the importance of public performances themselves in the endgame of the Brexit negotiations.
Uploads
Policy reports by Øyvind Svendsen
Academic output by Øyvind Svendsen