Organisation, Leadership and Management

Ten years ago, the report ‘Nordic cooperation on foreign and security policy’ was presented to the Nordic foreign ministers at an extraordinary meeting in Oslo, Norway. Penned and fronted by Norway’s former foreign minister Thorvald Stoltenberg, the report proposed thirteen ways in which Nordic cooperation in the foreign and security domain could be formalized and strengthened. In this review, we revisit the thirteen proposals and ask: How important was the 2009 Stoltenberg Report for boosting Nordic foreign and security policy cooperation? What progress can we observe in the decade that has passed since the report was released?

Europa er Norges viktigste marked, og europeiske land er – sammen med USA – Norges viktigste allierte i utenrikspolitikken. Gitt Norges tilkobling til EU via EØS-avtalen, Schengen, og Klimaavtalen, så vil enhver endring i EUs mål og virkemåte påvirke Norge. EUs grønne giv (European Green Deal - EGD) er en av de mest omfattende endringene av EU på lang tid. EGD er på en og samme tid en klimastrategi og en vekststrategi, med et klart mål om at energi-basen for økonomien skal gjøres fornybar og sirkulær. Selv om en overordnet strategi og plan er etablert, er det betydelig usikkerhet knyttet til hvor-dan EGD vil se ut. Norge har dialog med EU om EGD, men som ikke-medlem har Norge be-grenset informasjonstilgang og ikke minst svært begrenset mulighet til å påvirke utformingen av EGD. Samtidig fokuserer EGD på saker som ikke bare er viktige for Norge, men som også er potensielt vanskelige, gitt Norges avhengighet av olje og gass. At EU lykkes med å nå egne klimamål vil være viktig for å nå globale klimamål, og EU vil kunne være en pådriver for global klimapolitikk. For Norge definerer EGD en ramme og et sett av tiltak som kan bidra positivt til en krevende omstilling, og som kan ventes å ha en rekke konsekvenser: • EGD vil innebære økt pris på utslipp og samtidig gi insentiver og støtteordninger for utvikling av ny teknologi, herunder på karbonfangst og lagring, på hydrogen og på havvind. For norsk næringsliv denerer således EGD nye rammevilkår, men hvor det er usikkerhet knyttet til utformingen av konkrete regler og tiltak, som kan påvirke investeringsbeslutninger. • Norges økonomiske interesser er fortsatt i stor grad knyttet til fortsatt olje- og gassproduk-sjon, og EGD vil sannsynligvis fremskynde når «knekkpunktet», politisk og økonomisk, inntreer der risiko vil være høyere enn potensiell nytte/verdi ved fortsatt olje- og gassproduksjon. • Norge behandler ofte energipolitikken, som blant annet innebærer planer om fortsatt olje- og gassproduksjon, adskilt fra klimapolitikken. EGD innebærer at EU i større grad inte-grerer energi- og klimapolitikken, noe som både politisk og forvaltningsmessig vil kunne være utfordrende. • EGD innebærer til dels en kvalitativt ny metode for politisk styring gjennom såkalt «main-streaming», hvor alt av regler revideres for å sikre en grønn prol. En slik sektorovergripende tilnærming bryter med sektorprinsippet i norsk politikk, som kan skape utfordringer knyttet til EØS, hvor hvert fagdepartement har ansvar for sine respektive politikkfelt. • Volumet og tempoet i nye tiltak under EGD er svært høyt, noe som utfordrer det forvalt-ningsmessige oppsettet for håndtering av EGD i Norge. Samtidig bringer EGD med seg regulatorisk usikkerhet for Norge fordi det er uklart hvordan ulike regler vil bli utformet, og om det kan gis unntak og tilpasninger dersom det anses ønskelig for Norge. • Interessene og oppmerksomheten hos EUs medlemsland vil sannsynligvis endre seg i tråd med EGD. Norge kan ikke utelukke at de landene som historisk har vært nære allierte – EU-medlemmer i nordvestlige deler av Europa – i noe mindre grad kan ha sammenfallen-de interesser med Norge i energipolitikken. Det er for eksempel interessant å merke seg at Norge i mindre grad enn før får gehør fra tradisjonelle allierte for argumenter om gass som overgangsløsning på veien mot karbonnøytralitet, mens EU-land i sør og øst i større grad er åpne for slik argumentasjon. • Norges mulighet til å påvirke EUs beslutninger er begrenset, og knytter seg først og fremst til deltakelse i arbeids- og ekspertgrupper i en tidlig, forberedende fase som drives av ulike departementer og underliggende etater. Med EGD blir dette arbeidet vesentlig mer omfattende og krever større grad av koordinering, også på politisk nivå. • Regelverket er komplekst, fordrer stor teknisk kompetanse på ulike saksfelt, og stiller også store krav til breddekunnskap om EUs beslutningsprosesser. • EGD betyr at EUs langsiktige strategi og prioriteringer dyttes mot en fornybar og sirkulær fremtid. Indirekte vil dette sannsynligvis også påvirke vurderinger i EU av hva slags kom-petanse som anses viktig. For å bli invitert inn i viktige diskusjoner i Brussel og i andre europeiske hovedsteder må Norge anses å ha relevante bidrag. Dette vil stille nye krav til utviklingen av næringer, spisskompetanse og politiske initiativ.

What is happening with our cities? We look around, documenting with camera. In different cities the downtown areas are changing, with more expensive ways of life in downtown areas - while the service proletariat and the ethnic minorities must comute longer and longer to the banlieus. Urban sociologists call it "gentrification". What is that? This publication explores the topic, with social science and documentary art. Starting with one particular site in Oslo, we visit several other sites in that city, then flying between many cities, providing a bird's eye overview over cities in the Euro-Mediterranean area. The analysis is sorted into pessimistic experiences, including escalating suppressive violence, and optimistic experiences, including the self-regulating pluralism in cities. The conclusion discusses two competing explanations, from the optimistic Jane Jacobs, and the pessimistic Sharon Zukin (etiology and prognosis), and on this basis we address tactics and strategy for urban social movements (treatment).

Italias politiske historie (476-1945) sammenfatter de mest relevante begivenheter og utviklingstrekk for Italia som politisk enhet, et tidsrom på 1469 år, fordelt på mindre enn 400 sider. De mest kjente italienske fenomener som renessansekultur, mafia, fascisme og brigantisme er godt forklart. Disse settes inn i en historisk sammenheng, på en måte som gjør det mulig å oppklare endel misforståelser som lett kan oppstå når man skal formidle historie på den andre siden av grensen. Her skal vi først gi et kort resyme av boken. Deretter vil vi gå inn på en kritisk diskusjon av utvalgte temaer fra boken. Boken er rik og dekker et svært langt tidsrom. Vi vil ikke gå i detalj når det gjelder verken renessansen eller fascismen, selv om dette er blant de mest berømte temaene fra italiensk historie. For slike spesifikke temaer anbefaler vi heller å lese boken. Det vi vil ta for oss er hvordan akkurat denne boken forteller historien, sammenliknet med andre måter å fortelle Italias politiske historie. Slik vil vi hjelpe leseren med å plassere forfatterens ståsted og perspektiv i forhold til andre mulige ståsteder og perspektiver. Kanskje kan vi inspirere til å lese både denne boken og andre bøker?