bukhinnen

Man skiller mellom peritoneum parietale, som kler innsiden (veggen) i buk- og bekkenrommet, og peritoneum viscerale, som kler organene i dette rommet.

Noen organer, som for eksempel leveren, milten, tykktarmens tversgående del og krøstarmen, er helt omgitt av bukhinne og betegnes som intraperitonealt beliggende organer. Andre organer, som for eksempel nyrene, bukspyttkjertelen, tolvfingertarmen, det meste av tykktarmens opp- og nedstigende del, har en retroperitoneal beliggenhet. Dette vil si at de ligger bak bukhinnen og blir ikke, eller bare delvis, kledd av den.

Bukhinnen er en serøs hinne, som vil si at den tillater vevsvæske å trenge gjennom, og kan derfor utskille eller oppta stoffer i bukhulen, noe som har betydning ved peritoneal dialyse.

Mikroskopisk er bukhinnen dannet av flate celler med mikrovilli (tynne sylindriske utløpere) på overflaten, noe som blant annet øker cellenes overflate.

Den parietale delen av bukhinnen innerveres av mellomribbeinnervene (nervi intercostales) og nerver fra lumbalnervefletningen (nervus iliohypogastricus og nervus ilioinguinalis), og er meget smerteømfintlig. Den viscerale delen innerveres av autonome innvollsnerver (nerver som virker uavhengig av bevisstheten), og gir langt mindre smertefølelse.

Den fuktige og nerverike bukhinnen gjør at bukorganene kan gli friksjonsløst mot hverandre, samtidig som sykelige tilstander «varsles» ved smertefølelse.

• blindtarmbetennelse
• bukhinnebetennelse
• McBurneys punkt
• buken