proteinuri

Utskillelse under 30 milligram per døgn er regnet som normalt. 30–300 milligram per døgn kaller vi moderat økt albuminuri (tidligere kalt mikroalbuminuri). Over 300 milligram per døgn betegnes svært økt albuminuri (tidligere kalt makroalbuminuri). Nefrotisk proteinuri (albuminuri over tre gram per døgn) sees ved nefrotisk syndrom.

Ved noen sykdomsprosesser, som myelomatose, kan andre proteiner enn albumin utskilles i økt mengde i urinen.

Teststrimlene som vanligvis benyttes for å undersøke proteinuri er følsomme for albumin og i mindre grad for andre proteiner. De vil normalt ikke gi utslag før albuminmengden i urinen er over 200–300 milligram per liter. Moderat økt albuminuri vil derfor normalt ikke registreres ved vanlig teststrimmelundersøkelse av urinen. Det finnes egne teststrimler for påvisning av moderat økt albuminuri.

Proteinuri kan kvantifiseres nøyaktig ved å samle urin over et døgn. Denne metoden er derimot tungvint, både for pasienten og den som undersøker. Analyse av protein-kreatinin-ratio og albumin-kreatinin-ratio i morgenurinprøve har forenklet bestemmelse av graden av proteinuri.

Proteinuri med andre proteiner enn albumin kan typebestemmes ved biokjemiske metoder som elektroforese av urinen.

Proteinuri kan være konstant, opptre periodevis (intermitterende) eller bare være til stede i oppreist stilling (ortostatisk albuminuri). Proteinuri øker normalt ved fysisk aktivitet og feber.

Årsaker til økt proteinutskillelse kan være:

• økt permeabilitet (endret porestørrelse og elektrisk ladning) i basalmembranen i glomerulære kapillarer, som for eksempel ved diabetes mellitus, samt ved kroniske og akutte nyresykdommer
• nedsatt reopptak av filtrerte proteiner i nyretubuli eller økt tubulær utskillelse av proteiner
• endret blodgjennomstrømming i nyrene i oppreist stilling, ved fysisk aktivitet og feber
• økte konsentrasjoner av små proteiner i plasma som filtreres i glomerulus, som ved myelomatose

Årsaken til proteinuri kan ofte sannsynliggjøres ved sammenfatning av sykehistorie, klinisk undersøkelse og ved funn av patologi ved blodprøver eller mikroskopisk undersøkelse av urinen. Vevsprøve fra nyrene (nyrebiopsi) må likevel noen ganger gjøres for at man skal kunne bestemme årsaken sikkert.

Proteinuri er sammen med GFR det viktigste måleparameteret i diagnostikk og oppfølging av nyresykdom. Proteinuri er en risikofaktor for progresjon av nyresykdommer.

Kapillærene i glomeruli er spesielle, da tidlige forandringer i blodkarene (endotelskade) vil kunne gi økt albuminutskillelse i urinen. Det er vist at moderat økt albuminuri er forbundet med økt sykelighet og død av hjerte- og karsykdommer generelt i befolkningen. Derfor oppfattes moderat økt albuminuri som et tegn på endotelskade i alle kroppens blodkar og en risikofaktor for hjerte- og karsykdommer.

• nyrene
• akutt nyreskade
• kronisk nyresykdom
• proteiner